Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? Dikt for ungdom

Av Åse Lisbeth Ombustvedt
Ena, 2019
82 s.
Målgruppe: 13 år til voksen
Bokmål



Jeg-fortelleren i diktene er en gutt, uten navn og alder, men antakelig i begynnelsen av tenårene. Hjemme er det faren som dominerer, han tyranniserer familien og krever full oppmerksomhet og disiplin. Hvis faren ikke får det som han vil, tyr han til vold, både fysisk og psykisk. Den eldre broren ser ut til å slippe lettere unna. Moren er unnvikende og taus.

Gutten har det heller ikke bra på skolen. Han blir irettesatt av lærerne pga dårlig oppførsel og skulk, og medelevene er usikre og redde for hva han kan finne på. «Du får ikke venner på denne måten» sier læreren. Selv tenker han at det bare er brysomt med venner, de kan jo finne på å ringe på døra hjemme og hva vil da skje? Men Emma i klassen bryr seg. Hun synes synd på ham og kommer og spør hvordan han har det. Han svarer at han bare er litt forkjølet. Hun råder ham til å snakke med lærer eller helsesøster. Foreldrene blir kalt inn til samtale på skolen, men faren er blid og omgjengelig på møtene. «Jeg skal være ærlig, sa faren min. Skolen var ikke så lett for meg heller. Men det blei da folk av meg også!» (s. 62).

Diktene handler om en ung gutts opplevelse av et voldelig hjem og hva det gjør med ham. På skolen holder han alle på god avstand, han kan ikke snakke om det som er vanskelig. For hvordan angir man sin egen far? Faren er høy og sterk, og gutten når ham bare til brystet. Men gutten er samtidig en tenåring med et opprør og et sinne i seg og svarer ofte faren tilbake, eller gidder ikke gjøre det faren sier han skal, og det får selvsagt konsekvenser. «Jeg hadde gjort et eller annet feil. Jeg gadd ikke finne det han ba meg finne. Jeg visste at jeg ikke skulle vike. Jeg glante rett opp i øya hans, neven hans om haka mi. Ikke blunke. Jeg hater grepet hans.» (s. 20)

«Han vrei armen min bakover og holdt meg fast. Du skulle ikke vært født, sa faren min. Ikke du heller, sa jeg. Da svartna det for han. Og for meg også. Jeg måtte til tannlegen etterpå. Faren min sa det skjedde på fotballbanen. Jeg sa ikke noe for jeg slutta på fotballen for ett år siden.» (s. 38)

,
Språk: Teksten er lett å lese, korte setninger, men det ligger mye mellom linjene.

Emne: Familieforhold, vold, ensomhet, skolen, ungdom, fysisk og psykisk mishandling

Vurdering: Det brukes ikke store ord i skildringen av en voldelig far, guttens betraktninger er nøkterne, men utrolig såre og vare. Diktene får fram hendelsene fra den unge guttens perspektiv og de vekker en sterk følelse av ensomhet i meg. Gutten blir ikke akseptert for den han er, verken hjemme eller på skolen – eller blant jevnaldrene. Vi vet at mange barn opplever vold i hjemmet, og at dette har store konsekvenser for barnets opplevelse av seg selv. Å vite at dette er virkeligheten for mange barn og unge, gjør den ekstra trist. I denne tiden med korona og hjemmeskole har det vært spesielt vanskelig for mange. En sterk leseropplevelse!

Boka er illustrert av Marianne Gretteberg Engedal, alias Skinkeape. De er i svart-hvitt og understreker tonen i boka. Den eneste fargen som er brukt, er farens røde «laserblikk» når han kommanderer sønnen til å se ham inn i øynene. Gutten har mye sinne i seg, noe som blant annet illustreres med svarte kruseduller på flere hele sider.

Diktene bør leses av både ungdom og voksne, den gir et sterkt bilde av en oppvekst i et hjem med vold, et av mange tilfeller bak en dyster statistikk.

Diktsamlingen er forfatterens tredje bok. Den er mominert til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris 2020.

Anmeldelse skrevet av Åse Haugland, Agder fylkesbibliotek