tirsdag 18. mai 2021

Vi er løver

 

Av Jens Mattson og Jenny Lucander
Oversatt av Jan Chr. Næss
Gyldendal, 2021
[22 s.]
Målgruppe: 3-9 år
Bokmål


Brødrene er veldig glad i å leke at de er løver som jakter på savannen, men en dag orker ikke den ene løven å leke mer. Han er blitt syk og må på sykehus. Dette klarer ikke lillebroren å godta og prøver å få ham med på lek. Men broren blir ikke bedre, bare verre.

«Jeg får lov til å legge meg ved siden av bror min i senga. Jeg klorer med fingrene mot armen til broren min og knurrer. «Vi er løver», hvisker han. Jeg nikker. Snart skal vi gå på jakt igjen.»

 Slik slutter boka og vi voksne skal forstå at dette ikke går godt.

Vurdering:
Dette er en svært rørende og trist bok som kan brukes til å snakke om kreft og døden i sorgarbeid for barn i samme situasjon.

Illustrasjonene er fine og passer til teksten.

Gyldendal skriver om boka:
Vinner av Nordisk råds Barne- og ungdomslitteraturpris 2020 -- om søskenkjærlighet og fantasiens kraft.

Emneord: kreft, døden, fantasi og søskenkjærlighet.

Genre: billedbok


Anmeldt av Åse Biribakken, Farsund bibliotek


Pelle Propell vil absolutt ikke miste en tann

Av Christine Sandtorv
Illustrert av Ella Okstad
Cappelen Damm, 2021
36 s.
Målgruppe 3-6 år.
Bokmål.


Boken er den tredje i serien om den morsomme og viltre gutten Pelle Propell og hans familie.

I denne boken har Pelle fått en løs tann. Han blir både redd og usikker, og vil aldeles ikke miste tannen sin. Heldigvis har Pelle en storesøster, Henny, som alltid er beredt til å hjelpe ham. Hun foreslår at de må få ut tannen, men da blir Pelle enda reddere. Han vil at tannen skal festes igjen. Det blir tannlegekontor i stuen. Bestekompis Bo kommer med verktøykassen. Der har han både binders og plaster. De prøver å få festet tannen igjen, men det er ikke lett. Å binde den fast med tanntråd hjelper heller ikke.

Heldigvis vet Bo at det finnes en tannfe som elsker tenner. Hun gir til og med penger tilbake i bytte mot tenner. Pelle blir i fyr og flamme, vil ha ut tannen, og spretter opp av stolen. En dør blir åpnet og i tanntråden, som var festet både i tannen og døren, henger det plutselig en blodig tann. Pelle blir både lettet og stolt over at tannen nå er ute og kan hentes av tannfeen. 

Christine Sandtorv er best kjent som vokalist og har utgitt flere sanger for barn de siste årene. Dette er hennes første serie med barnebøker. 

Ella Okstad er illustratør og grafisk designer. Hun har illustrert flere norske barnebøker. I bøkene om Pelle Propell bruker hun klare farger på barna og de tingene hun vil framheve. Bakgrunnen og annet inventar har en dus blågrønn farge.  Prikker i mange farger finner en igjen på nesten alle sidene. De skaper fart i handlingen. Illustrasjonene følger teksten godt. Tegningene fyller siden, med unntak av hvite skyer til teksten. På noen sider finner en forstørrede ord og enkle setninger med uthevet skrift også andre steder på siden.  Hver side har mange artige detaljer. Her er mye å se på og prate om. Bakerst i boken er det forklaring til hvordan kosedyret til Pelle, en liten dinosaur, kan tegnes. 

Boken passer fint for målgruppen. Det å miste en tann er ett emne barn i denne alderen er opptatt av og har spørsmål om. Her er mye som fenger barna, både i tegninger og tekst. Bøkene om Pelle Propell inviterer barna til lek og moro.


Anmeldt av Ingeborg Fredriksen, Lindesnes bibliotek

Sarahs drøm (Søstrene Gyldenblom #1)

Av Giovanni Di Gregorio
Illustrert av Alessandro Barbucci
Oversatt av Stéphanie E.R. de Miranda
Gyldendal 2021
71 s.
Målgruppe: 8-12
Bokmål


Sarahs drøm er den første boka i den nye serien Søstrene Gyldenblom. 

Sarah og hennes to søstre, Cassiopeia og Lucille bestemmer seg for å overraske moren til morsdagen og lage et album med gamle bilder fra morens oppvekst. De går opp på loftet og finner et bilde av moren der hun er høygravid og står foran et veldig spesielt tre. Men hvem av de tre søstrene er hun gravid med? 

Moren til jentene ønsker ikke å snakke om sin fortid så Sarah, Cassiopeia og Lucille gjenopptar “Søsterklubben” for å finne ut av hva moren skjuler. 

Sarahs drøm er en historie om familie, spesielt søsken. De tre søstrene er veldig forskjellige. Sarah, den eldste søsteren, har den samme drømmen hver natt. Hun drømmer om et høyt vakkert tre, en gråtende manet og et glasshus. Cassiopeia er opptatt av gutter, spesielt Ulysses, mens den yngste søsteren Lucille vil bare snakke til katter. Forfatteren og illustratøren har virkelig fått fram de ulike personlighetene til søstrene.  

Vurdering:
Jeg likte godt de mystiske elementene i drømmen til Sarah. Illustrasjonene appellerte veldig til meg. Følelsene og stemningen på hver side var godt fanget, med detaljer som jeg ikke alltid fikk med meg ved første øyekast. Dynamikken mellom søstrene var veldig ekte for meg, ettersom søsken ofte har den kampen av kjærlighet og irritasjon til enhver tid. 

Denne tegneserien passer for barn som liker Nikoline, Spilledåsen og Kikkis krim. Den ga meg også mange assosiasjoner til serien W.I.T.C.H. som jeg leste da jeg var barn. Etter å ha googlet illustratøren viser det seg at han var med å skape W.I.T.C.H. så det var ikke så rart. Jeg likte veldig godt illustrasjonene til Barbucci. De er rett og slett fantastiske. Den vakre belysningen, de fine farger og alle karakterene. 

Sarahs drøm er en avluttende fortelling. Den slutter ikke med noen stor cliffhanger. Men jeg håper virkelig det kommer mange flere i denne serien. 

Språk: lett og enkelt språk. 

Emneord: søsken, familie, hemmeligheter, samhold


Anmeldt av Julie Keim, Vågsbygd bibliotek 


Maskekvelden

Av Mike Ford
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug, 2021
118 s.
Målgruppe: 3. til 5.klasse. 
Bokmål

Hovedinnhold:
Tucker blir bedt i selskap til Sasha, ei jente i klassen. Hun skal ha maskefest og bor i et hus som ligner et slott. Tuckers mor skriver grøssere, og har et ærend i butikken Skrekk og gru. Tucker blir med, og der kjøper han en maske med form som en flaggermus. Et interessant valg, sier selgeren. Selskapet starter bra, helt til de skal ned i kjelleren for å se på verkstedet der Sashas forfar Felix Thatcher jobbet. Tucker, som sitter i rullestol, må ta heisen alene. Der hører han en stemme. Kan det være en grelkin? 

Sasha fortalte om hjelperne som holdt til i verkstedet. Kan Tucker se dem? Er de virkelige? Hjemme igjen skjer det flere rare ting, og Tucker oppdager at han kan se grelkinen gjennom flaggermusmasken. De er hevngjerrige og slemme, og Tucker får problemer både på skolen og hjemme. Hjemme hos Sasha er det plutselig vannlekkasjer over alt. Tucker overbeviser Sasha og broren om at grelkiner finnes, og sammen må de prøve å løse problemene.

Vurdering:
En spennende bok med god driv. En litt treg begynnelse kanskje, men det tar seg fort opp. Historien er jo fullstendig urealistisk, men likevel spennende. Tucker i rullestol er bare så vidt nevnt. Grelkiner kan minne om gnomer, fjøsnisser eller tomter. De er hevngjerrige. Sashas forfar Felix Thatcher brukte dem som hjelpere i verkstedet sitt, han var oppfinner og laget leker. Kan vel minne litt om julenissens verksted? Tucker er en smart og modig gutt som finner en løsning, og han både har og får gode venner. En snill grøsser med en god slutt.
Skrekk og gru er butikkens navn og seriens navn, og butikken går igjen i alle bøkene.

Serie: Skrekk og gru; 3

Emne: Grøss, spenning, vennskap, mot


Språk: Lettlest, mye luft. Enkelte vanskelige ord. 

Illustrasjoner: En blyanttegning i begynnelsen av hvert kapittel, tegningen beskriver temaet i kapittelet. 


Anmeldt av Ingunn Greibesland, Kristiansand folkebibliotek, Nodeland

Den forsvunne markien

Av Nancy Springer
Oversatt av Carina Westberg
Cappelen Damm, 2021
215 s
Bokmål



Nancy Springer (Amerikansk, fødd i 1948 og har skrive over 50 bøker)

Bok nr 1 i serien Et Enola Holmes-mysterium.

Boka handlar om Enola Holmes, forteljarstemma i historia og er den ukjende veslesystera til Mycroft og Sherlock Holmes. Ein attpåklatt som ikkje har hatt noko kontakt med dei eldre brørne sine sidan gravferda til faren, og då var ho 4 år.
No er ho 14 og bur saman med mora. Men mora treff vi aldri, for ho forsvinn allereie i fyrste kapittel, som går føre seg på bursdagen til Enola.

Historia har eit fint driv og vi fylgjer Enola i si eiga etterforsking av forsvinninga til mora. For Enola er ei skarp jente som til liks med mora, ikkje vil puttast inn i rolla som kvinnene på slutten av 1800-talet er meint å ha. Enola er sjølvstendig og frittenkjande, går i knickers og syklar. Ho jobbar best på eiga hand, og er den som har best føresetnader til å løysa saka sidan ho kjenner mora best. Enola får mellom anna ei bok om blomsterspråket samt eit hefte med kryptogram i gåve av mor si på 14-årsdagen, og desse vert viktige i løpet av historia.
Og kva med markien frå tittelen, eg lurte lenge på dette, for mora var lady ikkje marki. Men han dukkar opp etter kvart.

Boka er ei fin detektivforteljing, som eg meiner høver best for jenter frå 13-år og oppover.
Eg meir enn mistenkjer forfattaren for å vera kvinnesakskvinne, og tenkjer mellom anna difor at gutar ikkje vil kjenna seg så mykje att i hovudpersonen og mange av dei tinga ho er oppteken av som jenter. Jenter som har vakse frå Frøken detektiv vil nok finna Enola som ein god arvtakar før dei seinare går over på kriminalromanar for vaksne.

Fins det noko å trekkja på boka som har vunne Edgar-prisen?
Litt.
Historia om Enola Holmes startar med to startkapittel før kapittel 1. Truleg for at lesaren skal skjøna at han eller ho har spanande saker i vente, berre ein ikkje sluttar å lesa etter 1. kapittel.
Det hadde sannsynlegvis vore nok med eit av desse, truleg det fyrste. Og det er ikkje sikkert ein hadde hatt behov for det heller, for historia har godt driv frå starten.

«Jenta som overlister verdens største detektiv» står det på framsida. Som Sherlock Holmes kjennar kan eg ikkje seia at eg er heilt samd i dette. Ho lurer Sherlock eit par gonger, men han har heller ingen føresetnad for å vita det ho veit, utan at eg avslører for mykje. Ho er også stor beundrar av Sherlock og nyttar hans metodar fleire gonger. Og han er stort sett positivt omtalt.
Men Sherlock vert også tillagt enkelte meiningar som er farga av forfattaen sine haldningar og ikkje av det vi veit frå historiane av Sir Arthur Conan Doyle.

Dette er fyrste boka om Enola. Det har kome 6 bøker på engelsk, og det kjem nok ikkje fleire enn desse, men dei vart skrivne så tidleg som 2006-2010. Ein kan lura på kvifor dei ikkje har kome på norsk tidlegare. Det var truleg Netflixfilmen som vart lansert hausten 2020 som fekk det i gang. Men Netflix fylgjer ikkje denne boka i særleg grad så har du sett filmen, har du mykje spaning i vente ved å lesa boka.
Eg røper heller ikkje for mykje når eg seier at Enola etablerer seg som ein ekspert på å finna forsvunne personar og at ho og Sherlock sine vegar kryssar kvarandre i fleire av dei komande bøkene. Eg vonar alle vert omsette til norsk.


Anmeldt av Roger Dyrøy, Fengselsbibliotekar Mandal

Bamselegen ordner opp


Av Marita Abel-Grüner
Illustrert av Svein Erik Okstad
Kagge (i samarb, med NRK), 2021
60 s.
Målgruppe: 4-6 år
Bokmål


Innhold:  
En faktabok basert på en dansk tv-serie (DR) og deretter en norsk utgave gjengitt på NRK Super. Boka egner seg til et slikt format – da den er svært visuell på alle måter. Gjennom lek og alvor visualiserer den tre ulike sykdommer gjennom tre forskjellige kosedyr.

Kåre får korona, Øystein får ørebetennelse og Kaja får kreft. Kåre er en katt.  Kåre har feber, hoster og har mista smaken. Sin gode eier og menneskebarn Tommy ringer Bamselegen. Dette er vel kun Bamselegen som kan gjøre katten frisk? Hos Bamselegen møter de en framtoning som først ser ut om en Ninja, men det er legen selv, Charlotte, som har kledd seg opp med en full beskyttelsesdrakt. Korona spøker vi ikke med. Assistenten hennes, Gilbert, er også en figur som ser ut som ei dokke a la Muppetfigurene til Jim Henson eller Max Mekker i Sesam stasjon. Han synger og ler er en sprudlende figur. 

Gjennom prøvetaking, som menneskebarna og kjæledyreierne selv tar, får vi vite hva som skjer inne i Bamsolysen som finner ut hvilke bakterier som var i prøvene.

Charlotte og Gilbert får gjennom boka også besøk av haien Kaja, som har kreft. Elefanten Øystein har ørebetennelse og tro det eller ei, de får veldig god hjelp av Bamselege Charlotte og assistenten Gilbert. 

Genre: Billedbok

Emne:  Sykdom, sykehus, bakterier og medisiner – ikke minst KORONA

Språk: Enkelt språk. Mye dialog hvor også vi som lesere blir interaktive ved å svare på spørsmål om hva slags behandling som må til.

Illustrasjoner:  Svein Erik Okstad har laget fine, delvis fotografiske tegninger – basert på tv-serien med samme innhold. Lekende – som teksten for øvrig.

Vurdering:   En faktabok med et oppdatert innhold på bl. a. korona. Slik sett er den veldig tidsriktig og smaken av oppdrag kjennes lang vei.  Boka har en fin underholdende, morsom tilnærming til sykdommene – også de mer alvorlige (kreft og korona). Illustrasjonene er også med på å ufarliggjøre det å gå til legen og vite hva som skjer i ulike situasjoner.   
Boka egner seg veldig godt til høytlesning og samtale med barn om disse og mange andre sykdommer.   Ei virkelig gladbok om dystre temaer.


Anmeldt av Torvald Hellum, Agder fylkesbibliotek

Fra ape til sapiens: menneskenes historie

 

Av Bengt-Erik Engholm
Oversatt av Aleksander Melli
Illustrert av Jonna Björnstjerna
Spartacus Forlag AS, 2021
164 s.
Bokmål


Hvordan har vi utviklet oss til dagens moderne mennesker? Utviklingen har vært enorm fra man klatret i trærne og løp rundt på alle fire, til at man nå bygger roboter og reiser ut i verdensrommet. I boka forklares det blant annet hvorfor samfunnet ser ut som det gjør i dag, og hvilke funn og oppfinnelser man var smarte nok til å gjøre underveis. 

Innledningsvis starter med disse ordene av Stephen Hawking: «I millioner av år levde vi akkurat som dyrene. Så skjedde noe som slapp løs fantasien vår. Vi lærte å snakke og vi lærte å lytte. Det gjorde det mulig å snakke om ideer og fikk oss til å samarbeide og oppnå det umulige. Menneskehetens største suksesser har funnet sted fordi vi snakker sammen, og de største fiaskoene fordi vi ikke gjør det. Det trenger ikke å være sånn. I fremtiden kan våre største drømmer bli til virkelighet. Med all teknologien vi har til rådighet, er mulighetene uendelige. Alt vi trenger å gjøre, er å fortsette å snakke sammen». Dette er et tydelig budskap til både voksne og de unge som skal arve kloden vår.

Videre følger et verdenstidshjul delt opp i årets tolv måneder. «Apenes planet» er markert en av de aller siste dagene i desember og hele menneskets historie kun de siste 25 minutter. I de aller fleste feltene er det bakteriene som har «verdensherredømme». Dette setter alt i perspektiv.

Forfatteren har ordnet innholdet i hovedkapitlene: En revolusjon i hodet, Vi begynner å dyrke, Alle sammen, Vitenskapen slår gjennom og Dingser og penger. Han tar oss med i menneskets historiens og menneskets utvikling samtidig som han fletter inn humor og reflekterende kommentarer.

Boka forteller oss mye om hva Sapiens har brukt sitt kloke hode til. Vi er nysgjerrige og har samlet kunnskap og funnet opp fantastiske ting. Vi forsker på alt mulig. Engholm skriver: «Men det viktigste burde være at vi alle skal ha det bra, at krig, fattigdom og sykdommer utryddes, at vi kan redde miljøet, alle utryddelsestruede arter og klimaet, og at vi kan leve sammen. Men vet vi at forskningen bare brukes til det som er bra for oss? Vet vi engang hvor vi er på vei, og hvordan vi vil at fremtiden skal bli?». Helt til slutt skriver han: «Vi har blitt smartere og lært oss å samarbeide. Derfor burde det ikke være umulig for oss å finne løsninger på de store problemene vi har i dag, men konflikter som tvinger mennesker på flukt, fattigdom, skumle pandemier og menneskehetens største utfordring noensinne: miljøødeleggelse og klimatrusler. Det skal gå, om vi står sammen. For vi er jo «det kloke mennesket».

Illustrasjonene forsterker innholdet og har hele tiden en humoristisk strek. Jeg kunne kanskje ønsket at de var i farger, men de fungerer også godt i svart/hvitt. Omslaget har klare farger.

Inni omslaget foran finner vi et slags slektstre som illustrerer «Fra ape til sapiens – slektningene våre!» Her er mange menneskearter presentert. Dette ble litt rotete for meg, men presentasjonen inni omslaget bak likte jeg godt. Her er en godt visualisert tidslinje presentert; «Tidslinje over sapiens historie». Denne starter med Den kognitive revolusjon, så Jordbruksrevolusjonen, Menneskeheten samles, Den vitenskapelige revolusjon og til slutt Den industrielle revolusjon. Viktige oppfinnelser både som ideer og konkreter samt personer er tatt med her. En flott illustrasjon.

Forfatter og illustratør:
Bengt-Erik Engholm er svensk. Han har skrevet en rekke bildebøker og faktabøker for barn. Engholm underviser også i kreativ skriving og arbeider som personlig assistent. Illustratør Jonna Björnstjerna er også svensk. Hun tegner for en del aviser men for det meste jobber hun med å illustrere barnebøker. De to jobber godt sammen. Teksten og tegningene utfyller hverandre godt.

Emne:
Menneskehetens utvikling og verdenshistorien.

Språk:
Språket er lett og ledig. Kapitlene er korte. Det gjør boka lettlest. 

Alle sidene er illustrert med morsomme tegninger. Sidene har gode og brede marger.


Vurdering:
Jeg liker denne boken. Den er både lærerik, morsom og underholdende. Og alvorlig. 

Det bør ikke være umulig å finne gode løsninger for kloden vår om vi står sammen. Tegningene er klare og gode. Boka passer for 9-12 år. Sakprosa for mellomtrinnet.


Anmeldt av Kirsten Moi Øvstedal, Flekkefjord bibliotek


Jeg er brun


Av Ashok Banker
Illustrert av Sandhva Prabhat
Oversatt av Ina Vassbotn Steinman
Cappelen Damm, 2021
31 s.
Bokmål


Bildebok

Hovedinnhold:
Boka starter med: Jeg er brun. Jeg er vakker. Jeg er perfekt. Alle sidene viser brune mennesker som snakker forskjellig språk, gjør forskjellige ting, ser litt forskjellig ut, bor forskjellige steder og ber forskjellige steder. Boka har ingen historie å gjenfortelle, den viser hvor forskjellige men likevel like vi er.

Vurdering:
Jeg vet ikke helt hva jeg mener om denne. Det er en sjarmerende og varm bok, livlige og fargerike tegninger. Budskapet er at alle barn er verdifulle. Boka åpner opp for samtaler mellom barn og voksne. Boka må formidles. Det er noen vanskelige ord her. Den har fått litt varierende anmeldelser. Forfatteren er indisk, dette er hans første barnebok. Gode illustrasjoner.

Tema: Mangfold, alle like gode, barn er verdifulle uansett.
Språk: Kort, stikkordsform
Illustrasjoner: fargerike, livlige.
Målgruppe: Forlaget sier 3-6 år. Jeg tror fra 4-5 år og opp til 2.klasse.


Snøkattprinsen

 

Av Dina Norlund
Illustrert av forfatteren
Egmont Kids Media, 2021
140 s.
Bokmål og nynorsk


Hovedinnhold:
I Blånen Nordan fortelles det en gammel legende om snøkattenes mektige Eldkonge. Han ville beskytte menneskene og snøkattene mot den nesten like mektige, men onde Sandreven i Blånen Sunnan. Sandreven ville stjele Eldkongens krefter og ta makten over alle De Tre Blånene; Nordan, Midgoar og Sunnan og spre ond aura. For å stoppe revene fikk han smidd en kongekrone av fjellets eget hjerte med ren aura som gir veldige krefter til den som bærer den. Men de slu sandrevene klarte å ta Eldkongens kroneog kastet en forbannelse over snøkattene. De får en stygg stripe i pelsen hver gang de gjør noe som går på bekostning av dens ære. 

Siden har ingen sett hverken revene, Eldkongen eller kronen og mange snøkattprinser har lett etter kronen siden legenden sier at den som blir funnet verdig ville finne den igjen. De som har prøvd er blitt forvist med 3 stygge striper i pelsen. Syv, som er den minste av snøkattprinsenene har ofte hørt faren fortelle denne legenden og er sikker på at kronen finnes og at forbannelsen med ond aura og kulde som ligger over landet vil bli brutt. 

Når faren dør blir det krangel mellom de andre prinsene og de ser på Syv som en sterk utfordrer til tronen siden han er best likt av menneskene, de som velger ny konge. Prinsene bestemmer seg derfor for å narre Syv ut på en umulig jakt etter kronen og utstyrer han med et falskt kart over de tre Blånene.
På veien treffer han en en rødhåret jente som heter Kit. Hun kjenner godt til verden utenfor Nordan, noe som er nyttig for den uerfarne kattungen. De møter ville dyr med ond aura og ser at råten ødelegger maten og vannet for menneskene slik at de stadig må flytte. Syv vil gjerne beskytte menneskene og i kamp mot en syk bjørn får han magiske krefter, men også en stygg stripe på ryggen. Så treffer de en gjeng forviste snøkatter som viser seg å være forkledde sandrever som angriper Kit og Syv må forsvare vennen sin og ender opp med enda en stripe på ryggen. Nå kan han ikke reise hjem, men Kit vil vise han veien til Sandreven og kronen slik at han kan bli kvitt stripene, for Kit vet mye mer enn det hun har fortalt. 

Hos Sandreven får han høre en ny historie veldig annerledes enn den legenden han vokste opp med. Denne historien forteller at Eldkongen ble gal av grådighet og ville ta sandrevenes aura fra det hellige treet slik at han kunne styre alle De Tre Blånene. Sunnan er også under en forbannelse og legenden sier at en katt kan redde dem. Den unge snøkattprinsen må revurdere tankene om Eldkongen og må ta et modig valg. 

Språk:
I prolog og epilog har fortellingen sammenhengende tekst, mens i resten av boka er det snakkebobler. Det er lite tekst, men den krever likevel en god leser. Mye av informasjonen ligger i bildene og de må leses nøye for å forstå sammenhengen. Boka er mest på bokmål, men alle sandrevene i fortellingen snakker nynorsk. 

Emne:
Tegneserieroman, fantasy, katter, vennskap og kampen mellom det gode og onde 
Alder: 9-13 år  

Vurdering:
Tegneserien vil fenge mange med de fine og fargerike illustrasjoner i nordic manga stil. Den handler om å være tro mot seg selv og sine drømmer og ha tro på det gode i kampen mot det onde. Kart i starten av boka som også setter fantasy preg på fortellingen. Bildene har frampek som observante lesere vil få med seg. Kit avsløres som sandrev allerede i det første møtet, hvis en legger merke til tennene og alt det røde håret minner om en rev. Til slutt har forfatteren laget et kapittel som forklarer universet hun har skapt sammen med fine tegnetips. 


Anmeldt av Hilde Irene Tveit, Kristiansand folkebibliotek

 

Leo er en hund

 


Av Arne Svingen
Illustrert av Jenny Jordahl
Gyldendal, 2021
40 s.
Målgruppe: 2-6 år
Bokmål


Denne boka handler om gutten Leo som vil leke med sin søster. Når hun ikke gidder mer og setter seg til på rommet er Leo overlatt til seg selv og fantasien. Han dagdrømmer om hvordan det ville være å ha vært en hund. Tenk alle de morsomme tingene han kunne gjort da, løpt rundt, hatt truse på hodet, ligget i krøll på gulvet. Til slutt skremmer hunden søsteren som blir med på leken. 

Vi følger hunden og katten i morsom lek og påfunn. Etter mange påfunn er de sliten og legger seg på sofaen og slapper av. 

Vurdering:
Jeg synes boka er fin, den tar oss med inn i hvordan et barn kan «se» verden, og gir oss voksne en liten påminnelse på at når barna fyker rundt høyt og lavt så er det kanskje fordi de er en hund og en katt. For barna kan denne historien være noe de kan kjenne seg igjen i, den kan sette ord på hvordan fantasien kan føre til at de er ville eller oppfører seg tullete. 

Jeg synes denne boka passer til 2- 6 år ca. 

Enkelt språk

Klare tydelige bilder

Fin historie som appellerer til barn og voksne


Anmeldt av Hanne Woxen Vatne, Lindesnesbibliotekene Vigeland

 



Apestjernen

 

Av Frida Nilsson
Illustrert av Per Dybvig
Oversatt av Nina Aspen
Aschehoug, 2021
166 s.
Målgruppe: 6 -10 år
Bokmål


Jonna er 9 år og bor på barnehjem. Som alle de andre barnehjemsbarna, drømmer hun om å bli elsket slik foreldre elsker sine barn. Bestyreren gjør sin plikt, men er kald, og mest opptatt av regler og renslighet. Det setter Jonna stadig i trøbbel, da hun ikke skjønner hvorfor en skal vaske seg hele tiden når en bare blir skitten igjen med en gang. Og det er jo så mye annet gøy å finne på.


Da det kommer en stor sjaskete gorilladame og vil hente ett barn går ryktene om at barnet kommer til å bli spist. Jonna er derfor livredd da det er hun som blir valgt og må sette seg i vraket av en bil på vei mot sitt nye hjem.

Jonna skjønner etter hvert at Gorillaen ikke var ute etter middag, og det skal vise seg at de har mer felles enn Jonna trodde. Sakte, men sikkert, knytter de to seg sammen som familie. 

Men idyllen varer ikke lenge. En ufyselig eiendomsutvikler og kommuneansatt ved navn Tord, ser en ny mulighet til å skaffe seg gorillaens eiendom som han har prøvd å skaffe seg lenge. Jonna og Gorillaen har brukt noen ytterst tvilsomme metoder for å selge bruktgjenstander. Folk har budt over seg selv for å hindre at den lille jenta skal få juling for alle «feilprisingene» hun har satt på varene. Avtalt spill selvfølgelig, men det hindrer ikke Tord i å bruke bekymringsmeldingene som strømmer inn, for å presse Gorillaen til å selge.

Vurdering:
Frida Nilsson blir hyllet som den nye store høytlesningsforfatteren, og det er vel fortjent. Apestjernen står ikke langt unna Roald Dahls stil med karikert persongalleri, overdrevne hendelser, samt mye humor og varme. Hun er heller ikke redd for å la heltene utføre høyst tvilsomme gjerninger.

Språk: Lett og enkelt språk. 

Emneord: barnehjemsbarn, humor


Anmeldt av Tove J. Kittelsen, Arendal bibliotek.


Hvem rumpet brunosten?: et kriminalmysterium fra virkeligheten (eller kanskje ikke helt fra virkeligheten, da, hvis det er så utrolig nøye)


 Av Erlend Loe
Illustrert av Kim Hiorthøy
Cappelen Damm, 2021
48 upag.s., kol. Ill.
Målgruppe: 6-8 år 
Bokmål

 

Kongen inviterer verdens beste brunost med ledsager til slottet. Lisen von Kvantum og brunosten går om bord i toget som skal frakte dem til slottet, og hun passer på sin dyrebare last.  Bare hun nå ikke sovner, så skal alt gå bra. Dessverre er det akkurat det som skjer, Lisen sovner, og da hun våkner ser hun til sin skrekk at brunosten har blitt RUMPET. Den har helt klart fått rumpespor! 

Hylene fra Lisen vekker de andre togpassasjerene, og konduktør Kumle trekker i nødbremsen. Her skal ingen komme seg vekk, for forbryteren må befinne seg på toget. Her trengs verdens beste detektiv for å løse forbrytelsen! Kriminalbetjent Fluffenberg blir tilkalt. En temmelig rufsete type med en enorm selvtillit og en koffert full av medaljer, som han gjerne viser fram. Så tar etterforskningen til, og de fem togpassasjerene og konduktøren, som alle virker noe suspekte, må alle etter tur avgi forklaring og – selvfølgelig- rumpeavtrykk. Avhørsmetodene er virkelig noe for seg selv – de mistenkte må svare på de merkeligste spørsmål. Fluffenberg løser mysteriet på sin særegne måte, og avslutningsvis koser alle seg med brunostfest! Osten er ikke rumpet verre enn at den kan spises opp. 

Vurdering:
Boka er full av nonsenshumor og forutsetter at leserne godtar at det tulles med alt, og at handlingen ikke er realistisk. Eksempel på nonsenshumor: Kriminalbetjenten spør en av de mistenkte: Hender det at de spiser banan mens de lytter på radio? 

Jeg synes parodien over kriminalsjangeren (Mordet på Orientekspressen) fungerer godt, selv om barna ikke nødvendigvis oppfatter akkurat det. Det er så mye tull og tøys at det holder.  Språket er en av appellfaktorene, Loe vrenger og vrir på ord og uttrykk – ordet «rumpe» smitter over på flere ord. For eksempel «rumpegåte», «osterumperne», rumpeavtrykk. 

Jeg tenker at boka vil være fin til høytlesing. 

Men som VG-anmelder Kristine Isaksen skriver – «Hvis du liker bøker med realistisk handling og troverdige personer, ikke velg denne boka»

Aftenposten mener Loe er temmelig arrogant mot barneleserne, siden det er mange referanser til den voksne verdenen, som Enkefru Freud, avrumpingsanstalt. 

Illustrert i Kim Hiorthøys uvørne og rufsete strek, inndelt i ruter pr hvert oppslag. Jeg synes forlaget kunne gjort mer utav forsiden! 

Emneord: Humoristisk, spenning, bildebøker


Anmeldt av Kirsti Husby, Arendal bibliotek


Beistet og Bettina

 

Av Jack Meggitt-Phillips.
Illustrert av Isabelle Follath
Oversatt av Line Almhjell
Gyldendal, 2021
247 s.
Bokmål

 

Hovedinnhold:
Ebenezer Tweezer er 511 år, men han ser ikke ut som om han er en dag over 20. Hemmeligheten er at på loftet har Ebenezer et magisk beist, som gir ham flasker med ungdomseliksir en gang i året. Alt Ebenezer må gjøre for å få ungdomseliksiren og alt annet han måtte ønske seg, er å mate beistet med det beistet ønsker å spise. 

Få dager før Ebenezers 512. fødselsdag annonserer Beistet at det vil spise et barn. Ebenezer nøler først, men vet at hvis ikke han får ungdomseliksir på fødselsdagen vil han eldes og dø etter veldig kort tid. Ebenezer bestemmer seg for å finne et slemt barn. For å fore en slem unge til Beistet må vel være greit. Eller?

Språk: Muntlig, lekende og mørkt.

Emne: Grådighet. Ensomhet. Familie. Vennskap.

Boka passer for: ca 7 år og oppover.

Vurdering:
Boka sammenlignes stadig med bøker av Roald Dahl og David Walliams, men personlig får jeg assosiasjoner til Lemony Snickets serie om Den onde greven, Tim Burton og Addams Family. Jeg skjønner likevel hvorfor folk sammenligner Meggitt-Phillips med Dahl og Walliams. Boka er tullete, mørk, makaber og for et relativt ungt publikum. For meg blir det litt som å sammenligne enhver fantasybok med Harry Potter. Hovedforskjellen for min del er kanskje det estetiske. Tegningene til Isabelle Follath minner mer om Edward Gorey og Nora Brech, enn Quentin Blake og Tony Ross. Helt ærlig, jeg koste meg gløgg med denne boka. Jeg frydet meg over det makabre som skjedde i kulissene. Noen av de makabre hendelsene blir rett og slett ikke skrevet ned. Man skjønner likevel, i alle fall som en erfaren leser, at papegøyen Patrick er blitt slukt av Beistet på ekte Rødhette og ulven-vis.

 s. 11
«Men hvorfor ville du ha meg nærmere da?», spurte Patrick. 
Og det var det siste spørsmålet han stilte.

 Deretter følger en illustrasjon av flere enslige fjær som svever rundt på siden. Jeg ler av Tweezers jakt på barn i dyrehagen, han stusser over hvorfor foreldrene følger med hele tiden. Hvem skulle trodd det ville bli så vanskelig å kidnappe et barn.

Dette er helt klart en bok for barn og voksne med svart humor, men det er også en bok om noe så sårt som ensomhet. Vi blir presentert for Bettina, den mest ufyselige ungen, som plager alle og ber dem drite og dra. Leseren skjønner etter hvert at dette tøffe ytret, beskytter Bettina fra å miste håpet. Hun er et ensomt og foreldreløst barn, som bare lengter etter foreldrene sine. 

Historien er langt fra original, men jeg falt pladask for den likevel. En forfengelig mann ala Dorian Gray, et grådig og magisk beist, en ufyselig unge ala Carmelita Spats, gotisk inspirerte illustrasjoner og mørk humor. Jeg ser for meg både Nemi og Lille My ville slåss om denne boka. Jeg gleder meg som en liten unge til mulig oppfølger.


Anmeldt av Caroline Louise Gabrielsen, Vennesla bibliotek

 

 https://www.dagbladet.no/kultur/flytt-deg-roald-dahl/73286941

 

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/eK5avR/prima-barnebok-bokanmeldelse-jack-meggitt-phillips-beistet-og-bettina

 

Monstre, muffins og evig ungdom | Barnebokkritikk.no

 

 

 

Skilsmissehelter: til deg som har skilte foreldre

 

Av Trude Eidsvold
Illustrert av Kine Yvonne Kjær
Cappelen Damm, 2021
216 s.
Målgruppe: 9-13 år
Bokmål


20 000 barn i Norge opplever hvert år at foreldrene skiller seg. Dette er boka til alle disse barna. Boka har et klart budskap til alle skilsmissebarna. Foreldres skilsmisse er ikke barnas skyld og det er de voksne sitt ansvar at barna har det godt etter skilsmissen! 

I boka kommer det råd og svar fra psykolog, helsesykepleier, advokat og barnepanelet (5 barn i fra 9-14 år). 

Vi møter fem barn gjennom et helt år, og vi møter dem på de samme merkedagene: Første skoledag, aktivitetsdag, halloween, julaften, hverdag, påske, 17. mai og siste skoledag. Hver av fortellingen tar opp kjente problemstillinger for skilsmissebarn.

Her møter vi Emma som har foreldre som nettopp har gått fra hverandre og som synes det er slitsomt å bo to plasser, og som ikke skjønner at foreldrene kan være så positive når alt føles så vanskelig.

Vi møter barn som er grenseløst lojale overfor foreldrene og som står i en lojalitetskonflikt. Kan en velge å flytte fra mamma for et bedre liv hos pappa, er Ingrids dilemma. Lukas ofrer flotte opplevelser sammen med mors nye familie fordi mamma blir stille og innesluttet over flere dager når han kommer tilbake til henne. Marjas pappa har et alkoholproblem og Marja dekker over pappas problemer så godt hun kan. 

Jakub føler seg glemt av faren og at pappa er mer opptatt av den nye familien sin. Er pappa mer glad i lillebror enn i ham? Ingrid føler at mamma velger stefaren fremfor henne og broren.

Historiene i boka er troverdige og mange vil kjenne seg igjen i dem. Psykologens svar underveis i anerkjenner barnas følelser og problemer. Budskapet gjennom hele boka er at det er de voksnes ansvar at barna har det greit.  Boka oppfordrer barna til å si fra når ting ikke er greit for dem, og til å ta kontakt med voksne de stoler på. 

Emneord: Skilsmisse


Anmeldt av Olaug Øveland Sætren, Grimstad bibliotek



Slik levde T. Rex: kongen av dinosaurene


Av Hurum, Jørn H.
Illustrert av Esther van Hulsen
Vigmostad & Bjørke
47 unummererte sider
Målgruppe: 3 – 9 år
Bokmål


Det er alltid spennende å lære at før mennesket så lede det store skapninger med klør og tenner. Dinosaur finnes enda (fugler regnes som dinosaurer i moderne vitenskap), men den mest kjent utdødde dinosaur er vel Tyrannosaurus eller T.Rex som det mest brukte navnet. 

I denne boka er det fokus på denne dinosauren fra starten av livet til de er klare å lage nye barn.  Det er en fin reise hvor vi ser dinosauren klekker ut fra et egg, spiser insekter som mat og vokser opp til en som kan kjempe mot andre dinosaurer.  

Med i de korte setningene er fine illustrasjoner på hvordan de ser ut. Særlig spennende er hvordan T-Rex ser ut som liten med fjær på. De fleste illustrasjonene er tegnet med blyant med deler av illustrasjonen farget for å vektlegge et par detaljer. Som hvor fargerik fjærene er på dinosauren til blodspor etter en kamp mellom dinosaurer. 

Vurdering:
Dette er en flott liten faktabok for de som vil vite mer hvordan T rex levde i sin tid. Fra egg til voksen så er det en flott faktabok som er lett å lese. Det er fine illustrasjoner med kort tekst som sørger for at den er lett å lese for de eldre, men fin høytlesing for de yngste dinosaurelskerne. 

Språk: Lett og enkelt språk

Emneord: Dinosaur, T-Rex, Tyrannosaurus.



Anmeldt av Erlend Andreas Skogrand, Flekkefjord bibliotek


tirsdag 4. mai 2021

Så møt meg på hjørnet klokka åtte

Av Camilla Bøksle
Solum Bokvennen, 2021
416 s.
Bokmål


Handling:
Vi følger Siv fra midten av ungdomsårene hennes til hun er ung voksen. Man følger henne gjennom lange kjedelige intenst varme sommere på Sørlandet og bitende kalde hverdager i Midt-Norge; den store altoppslukende første kjærligheten, faren som ikke vil vedkjenne seg henne, bestevenninnen som betyr alt for henne, usikkerheten på hvem hun er og hva hun skal gjøre med livet sitt. Det er åttitallet, og røyking, fest og Ball-gensere. 

Vurdering:
Siv er en fascinerende karakter. Jeg oppfatter henne som en introvert person som har et rikt indre liv, men har problemer med å uttrykke seg direkte til personer, spesielt sin elskede Per. Hun skriver lange emosjonelle brev til ham hvor hun virkelig graver dypt i sin egen materie, men da han forteller henne at han gjerne vil at hun skal være mer ekspressiv til ham direkte, så får hun det ikke helt til. Hun er så redd for å drive folk vekk hvis hun sier noe feil. Dette er frustrerende for bestevenninnen Linda, som på et tidspunkt i romanen sier til Siv at «det virker som du venter på å bli invitert inn i ditt eget liv». Siv står stille, hun har ingen driv for å bli noe, utforske noe. 
Hun får en jobb ved en kro i Frankrike, men det er bare fordi moren har ei venninne som har ei venninne som eier denne kroen, så moren ordnet dette for Siv og sa til henne, dette kan du gjøre. Siv er en følger, ikke en leder, så hun gjør det hun får beskjed om. 

Denne boken har et sakte tempo. Språket er emosjonelt, deskriptivt og romantisk. Bøksle maler levende bilder av både Sivs følelsesliv og hennes omgivelser. Et eksempel fra boken er når hun har kommet hjem til moren etter å ha vært hos besteforeldrene og finner ut at hennes far, som ikke vedkjenner seg henne da han har en annen familie, har vært i leiligheten mens hun har vært borte: 
«Hun flyter rundt på gulvet uten bein i kroppen. Er masse atomer, DNA, gener og nerveceller som flyter målløst rundt på treverket. Over teppet opp i sofaen, under teppet. Renner ned igjen på gulvet uten retning. Da det går i døren, legges det til ca. én komma åtte kvadratmeter hud, trettito tenner, ca. seks hundre muskler, to hundre og seks knokler over hundre ledd, nitti tusen kilometer blodårer sant fem liter blod som inneholder omtrent fem og tyve billioner røde blodlegemer. Men ca. ett tusen tre hundre og femti gram med hjerne mangler. Den ligger igjen et sted. Hvor? På toget? Hos bestemor ligger den.»

Boken passer for de som liker en bok hvor de kan fordype seg i en karakterstudie, eller en stemning, og bruke god tid i denne settingen, bare la seg gli med i livet til Siv, på samme måte som hun selv gjør. 
Man kan også muligens like denne hvis man selv var ungdom på åttitallet, og vil kjenne på den nostalgiske følelsen av det analoge livet som var åttitallet.

Emner: Oppvekstroman, Forelskelse, Nostalgi


Anmeldt av Tina Øyna, Skolebiblioteket ved Tangen VGS.







Mellom nord og natt

Av Gøhril Gabrielsen
Aschehoug, 2021
251 s.
Bokmål.


Hovedinnhold:

Veksler mellom fortellingen om to mor-datter forhold. Jeg-personen i nåtiden i Norge og Helena – mor til den svenske dikteren Edith Södergran som levde fra 1892 til 1923.

Jeg: 
Fortelleren er mor til datteren Lu. Faren til Lu bor ikke med dem og nevnes kun sporadisk. Mor og datter lever i tett symbiose, og fra starten er moren opptatt av at de må frigjøre seg fra hverandre. Nærheten virker overveldende på henne, og hun ønsker å gjenvinne friheten for seg selv og gjøre datteren til et selvstendig menneske. Hun elsker datteren, det er tydelig, men hun føler seg også utilstrekkelig som mor. Hennes hemmelige trang til å frigjøre seg gir henne dårlig samvittighet og får henne til nettopp å snøre båndene mellom de to enda tettere.

Vi vet fra starten av boka at det kommer til å inntreffe noe i jeg-personens liv. Noe som har med datteren å gjøre. Noe dramatisk og ilde. 


Helena: 
Helena blir også tidlig alene med datteren. Hun legger hele tilværelsen sin til rette for å gi Edith det beste. Flytter til byen for at Edith kan gå i en god skole og velger til og med å ta til seg en fosterdatter fra en fattig familie for at Edith skal få selskap. Også hun føler seg utilstrekkelig når prosjektet ikke lykkes. 


Jeg-personen forestiller seg hva som skjedde for Helena. Hun går noen ganger tilbake og endrer litt for å få en mer troverdig historie. Andre ganger diskuterer hun direkte med Helena om hvordan ting bør oppfattes.


Språk:
Rett frem og enkelt språk. Korte avsnitt, lett å lese. Veldig stor detaljeringsgrad i passasjer. Sitater fra dikt og brev til Edith Södergran er på svensk.

Emne:
Mor-datter forhold.

Passer for:
Kan anbefales til kvinner og sikkert helst mødre.

Vurdering:
Boken beskriver veldig bra de følelser som knytter seg til å være mor. Det er en god veksling mellom de to fortellinger, og jeg ble som leser opptatt av begge. I starten fikk jeg inntrykk av et spenningselement i historien om jeg-personen, men det blir ikke helt innfridd. De mange diktsitater på svensk skal visst nok gjøre oss bedre kjent med personen Edith Södergran, men for en som ikke vanligvis leser lyrikk blir det i høyere grad en barriere.


Anmeldt av Louise Wittig, Lillesand bibliotek

Sjøskade


Av Eirik Ingebrigtsen
Oktober, 2021
183 s.
Nynorsk


Hovedinnhold: 
Jeg-personen heter Johs og er rundt 40 år. Han har ei datter, Jill, som er 17 år og går på videregående. Jill og Johs har flyttet ut til gården hvor faren Paal bor alene, etter at kona hans døde for et par år siden.  De flytta ut dit etter at Johs ble sykmeldt fordi han holdt på å drukne. Han hadde meldt seg på et dykkerkurs, i et forsøk på å få bukt med sin egen vannskrekk.  

Noen år tidligere var dattera Jill og faren Paal ute i en alvorlig båtulykke. Båten deres ble delt i to og de havnet i sjøen. Men begge ble reddet. Siden dette har Johs hatt redsel for vann. Dette er nokså paradoksalt siden han jobber som forsker ved et marinbiologisk institutt. Men dykkerkurset tar brått slutt, fordi Johs nesten drukner.  

I bokas nåtid har han vært sykmeldt nesten halvannet år. Etter ulykken er han plaget med synsforstyrrelser og andre problemer med sansene. Nå nærmer det seg tiden da han skal tilbake på jobb igjen. Det er en varm og tørr sommer. En gåsenebbhval har drevet i land i nærheten, død på grunn av plastinnhold i magen. Mageinnholdet blir samlet opp av marinbiologene på instituttet. Johs øyner dette som en mulig vei tilbake i arbeid. Uten å spørre noen tar han med seg mageinnholdet hjem, i en presenning, og bretter det ut på gulvet i kjelleren. Dette lukter etter hvert ganske intenst. Planen er å lage en rapport og sende til instituttet, men han kommer liksom aldri i gang. 

I starten av boka er det en dramatisk hendelse som involverer faren. Paal er sauebonde. Han ringer til Johs fra utmarka og ber han komme fort og ha med vann. Det viser seg at han har fått noe væske i ansiktet, fra lufta, fra oven. Både han og noen av sauene er skadet. Paal må på sykehuset, det er etseskader fra flybensin, viser det seg.  

Boka slutter før Paal begynner på jobb igjen, hvordan det vil gå, vet vi ikke helt. 

Språk: 
Et rikt nynorsk. De som er glade i språk og nynorsk vil ha mye å glede seg over i denne boka. Skrivemåten er litt som Jon Fosse: det er setninger uten punktum, noe gjentakelser, oppramsinger.  

Emne: 
Miljøet, truslene mot miljøet vårt. Spesielt havet. Plasten i havet. Men også trusselen fra lufta (jfr flybensinen), det er også et forsøk på miljøkriminalitet i et innlandsvann, som Paal og Johs avslører. En nabo setter nemlig ut gjeddeyngel.  Sommeren er varm og tørr, du tenker på klimaendringer. 

Boka passer for:  
For de som er veldig opptatt av språk, eller miljø. 


Anmeldt av Anne Kjersti Berntsen, Vennesla bibliotek 

Mine venner

 

Av Monica Isakstuen
Gyldendal, 2021
270 s.
Bokmål


Boka starter med jeg-fortellers vanvittige raseri. Hun er sååå forbanna på sin beste venninne. For hva har man en bestevenninne til om hun ikke er lojal og gir støtte når man trenger det?

Jeg-fortelleren har på sin 40-årsdag blitt spurt av venninnen om hun kan hjelpe til med å flytte. Siden hun liker å være på pluss-siden i forhold til venninnen sier hun ja, hun har ingen spesielle planer for bursdagsfeiring. De to venninnene forteller hverandre alt, og den gangen jeg-fortelleren trengte en å betro seg til om sitt vanskelige parforhold, var venninnen en klippe. Hun støttet henne i å forlate samboeren, hun ga henne gode og velmenende råd og en sofa og sove på, og utallige kvelder gikk med til samtaler, trøst og oppmuntring. Men så har jeg-fortelleren valgt å gå tilbake til samboeren, uten å informere venninnen. Hun har vært illojal i forhold til venninnens råd. Dette oppleves for venninnen som et utilgivelig svik.

Jeg-fortelleren går fra venninnen i raseri, tankene er beksvarte. 

I et NRK-program med Monika Isakstuen, forteller intervjuer Siss Vik at åpningen på romanen Mine venner slo henne helt knockout og etter 270 sider med grusomme venninner måtte hun gå tilbake i tid og fundere over hva slags venninne hun selv har vært.

Videre i romanen møter vi jeg-fortellerens venninner fra forskjellige epoker av livet, det er ulike kvinner hvor mange av dem ikke kjenner hverandre, men alle har et vennskapsforhold til jeg-personen. Venninnen som hun nettopp forlot i raseri har tatt initiativet til et 40-års overraskelsesselskap, men kommer ikke selv pga det som skjedde tidligere den dagen.

For jeg-fortelleren er dette påfunnet med selskapet så uventet og føles helt feil ettersom hun er i et humør som er langt fra feststemt. Dessuten har hun alltid foretrukket å treffe vennene enkeltvis. For hvordan skal man oppføre seg i møte med alle på en gang? Hun føler at hun ofte har vært en uklar person, en som har ment én ting sammen med én venninne, og noe annet sammen med en annen. Hvem er hun egentlig i forhold til alle disse? Hun kjenner også på dårlig samvittighet fordi hun har forsømt mange av de gamle vennene sine, til fordel for henne som hun nå ikke lenger er venner med. Jeg-personen hadde gått litt lei av de gamle vennene, og denne nye venninnen ga henne noe annet, noe mer spennende. Men også det nye venninneforholdet er komplisert, det er ubalanse mellom de to. Det er ofte jeg-fortelleren som er den som har betrodd seg mest og venninnen som har gitt råd. 

På festen er det ordnet med take away-mat og masse vin. Venninnene holder taler, og det er mange av dem. 22 i alt. Noen ganger snakker de i kor, som i en gresk tragedie, og noen ganger en og en. Ingen av dem har navn, men de kalles f.eks. En som forsøker å ta litt ansvar, En som sier det som det er, En som føler seg avvist, En som vil være en øy, osv.

Mange sannheter kommer for dagen og jeg-fortelleren reflekterer over hva vennskap er og hva som kreves. Hvor ofte må man ta kontakt? Må man svare på meldinger med en gang? Skal man alltid støtte den andre – eller være ærlig? Hvor mye tåler et vennskap og hva om den ene vil ha et mer intenst venninneforhold enn den andre? Kan man si til flere venninner at de er en bestevenninne, og hva om de andre får vite at hun har sagt det til flere? 

Språk
Språket er kreativt brukt. Det er korte linjer, luftige sider med lite tekst, på noen sider er det bare noen linjer midt på arket, som et dikt. hun bruker mye gjentakelser av ord, for eksempel, to sider der hver linje begynner med ordet jeg og hver linje er en setning. Romanen som helhet er en slags hybridtekst, med prosa, poesi og drama.
Deler av boka, der vennene holder taler, er skrevet som et drama med replikker og de roper, dvs det er skrevet med caps lock/versaler. Forfatteren sier i et intervju med NRK at hun var redd for at det skulle bli for pompøst, men språket er jo ikke pompøst så det fungerer. 
Denne kontrasten gjør at romanen til tider er morsom, det er mye humor i den.

Det finnes ingen punktum i teksten, bare ett helt på slutten av romanen. Hun har også en bevisst bruk av typografi i boka..

Omslaget:
Omslaget er pastellfarget og tittelen Mine venner er skrevet med løkkeskrift, det likner på minnebøkene mange av oss hadde da vi var barn. Jeg-fortelleren husker tilbake på barndommen da klassevenninner skrev i minnebøkene til hverandre. Men på dette omslaget er det ingen søte tegninger av dyr, blomster eller hjerter, men knivskarpe barberblader.

Boka passer for trente lesere, og ikke sarte sjeler.



Anmeldt av Åse Haugland, Agder fylkesbibliotek




Dagny

Av Aasne Linnestå
Gyldendal, 2021
243 s.
Bokmål


«Dagny» handler om aleneboende, middelaldrene Dagny, som på grunn av koronapandemien er midlertidig permittert fra jobben som assistent i barnehagen. Eller, helt aleneboende er hun ikke, hun har en katt og de 2 hundene «Chaplizene» som selskap, samt en nylig avdød ektemann som tidvis går igjen i huset. 

Dagny er ensom i den innestengte korona-tilværelsen, og blir gående å kverne på det som har vært – på ekteskapet, på forholdet til sønnen, venninnen hun har mistet kontakt med, på om hun egentlig har turt å leve sitt eget liv, samt om hvem hun er og hvem hun vil være. Sønnen deres dro hjemmefra for å utforske verdenen for noen år siden, og Dagny bruker mye av tiden til å savne han. De har ikke hatt så mye kontakt, og det er mye usagt mellom dem, blant annet vet han ikke at faren er død. Dagny tar etter hvert tak i sitt eget liv og den ensomme tilværelsen, og får både kontakt med sønnen, gjenvinner et vennskap, oppsøker et barn fra barnehagen son hun er bekymret for, og oppdager Naboen med stor N. Dvelingen ved fortiden og tankene i nåtiden veves sammen, og gjør at leseren sakte men sikkert blir kjent med den litt rare Dagny.

Boken er skrevet i jeg-form, og er tidvis litt dagbok-aktig, med et muntlig språk, Beskrivelsene er noen steder knappe og setningene korte, andre steder er det mer heseblesende, med nesten side lange setninger og mange beskrivelser. 

Emner som tas opp i boken er blant annet korona, ensomhet, «tomt rede», ekteskap og samliv, dyrevelferd, om hvem man er og gjerne vil være. 

«Dagny» er en litt mørk bok, men den har samtidig en litt humoristisk undertone. Den har både et langsomt og raskt tempo, og kan passer for de som vil lese en bok hvor man blir tatt med inn i en interessant hovedpersons hode. 


Anmeldt av Inger Lise Sørum Holen, Vennesla bibliotek


Overleverne

Av Alex Schulman
Oversatt av Andreas Eilert Østby
Gyldendal, 2021
246 s.
Bokmål



Hovedinnhold:
Tre brødre, Nils, Benjamin og Pierre, møtes i voksen alder ved familiens sommersted for å spre morens aske. Brødrene har ikke hatt noe særlig kontakt i voksen alder.  Alle tre har hatt en traumatisk barndom med alkoholiserte foreldre, men i stedet for å bli sammensveiset har de glidd fra hverandre. Den felles barndommen deres har blitt husket og oppfattet ulikt. 


Språk:
Malende og til tider lyrisk språk. 

Emne:
Barndom. Søsken.  Familie. Alkoholisme. Sjalusi. Traumer.

Vurdering:
Det interessante i boka er hvordan brødrene er blitt preget av den utfordrende barndommen. Brødrene sliter nemlig ikke nødvendigvis med de samme traumene. Mens de nøster opp barndommen kommer mange misforståelser frem i lyset. Skillet mellom kjærlighet og hat er hårfin, og brødrene har tid tider tolket eller opplevd samme hendelser helt forskjellig.
 Dette er en mørk bok med en meget passende tittel, «Overleverne». I noen partier undrer man seg virkelig over at disse brødrene faktisk ble voksne. At de overlevde sin egen barndom. Boka har en mørk tone, som stadig gir en uhyggelig og guffen følelse.
 Kapitlene veksler mellom å fortelle historien i fortid og nåtid. Nåtiden nøstes opp bakover et døgn, mens fortiden går fremover.
 
Jeg må si meg enig med anmelder Oda Faremo Lindholm i VG, at hoppingen i tid virker bra i starten, men så blir det rotete. Jeg er også enig med Lindholm i at boka har et godt utgangspunkt, men gjerne kunne ha hatt noen flere runder med redigering. Flere anmeldere har også ment at avslutningen av boka var unødvendig og jeg må dessverre si meg helt enig.

Anmeldt av Caroline L. Gabrielsen, Vennesla bibliotek.



Anmeldelser:

Flog


Av Dordi Strøm
Samlaget, 2021
324 s.
Nynorsk



Hovedinnhold:
Utdrag fra boka: «Hald inn rumpa når du går, ropar farmor, sjå på meg! Mi rumpe er flat og fin, ser du? Eg går og held inn rumpa heile tida, og det skal du og gjere! Dagne er redd farmor ikkje skal like henne, og at ho ikkje skal få lov til å komme til farmor meir. Ho vil eigentleg ikkje vere her, men det er til hjelp for mor at ho er her, så derfor seier ho ingenting.»

Romanen er en fortelling om tre generasjoner, og om hvordan vold og fattigdom har preget livet deres. Åsta er mor og farmor og var gift med Embret, Fred er sønn og far til Dagne. De klarer ikke å snakke med hverandre. Dagnes foreldre er skilt, og Dagne bor hos mor. De bor i blokk, og Dagne spiller håndball. Hun er god. I tillegg tegner hun mye og er opptatt av verdensrommet. Hun gjemmer seg ofte i kottet. Far er nokså fraværende, men han henter henne i bilen en sjelden gang. Han har mange biler og et fint hus. Farmor vil helst ikke kjenne barnebarnet sitt. 
Romanen flyter fram og tilbake i tid, og forteller om barndom og oppvekst for Åsta, Fred og Dagne.  Viktige samfunnshendelser, som endring av bygdesamfunn og Tsjernobyl-ulykken, veves inn i livene deres. 

Vurdering:
Forfatteren er debutant, og romanen starter med et persongalleri og en ordforklaring. Boken handler om relasjoner, fattigdom, arbeiderklassen og dysfunksjonelle familier. Det er lite dialog. Tiden flyter, vi får små glimt fra livene deres. Likevel veves det sammen på et vis. Alt går i arv, og farslengselen er til stede hos både Fred og Dagne. Ingen av dem er gode nok. Fred er en tilskuer, ensom og uønsket. Mor Åsta ble voldtatt og gravid som 14-åring, og giftet seg med overgriperen. Heldigvis har Dagne moren sin, det gir håp for henne. Forfatteren er opptatt av at det ikke er barnas skyld, og det klarer hun å få fram. Virkemidler hun bruker er bilder og språk. Fuglene er både fysiske og symboler i hele boka, og det knappe språket illustrerer hendelser og følelser godt. Tittelen Flog viser til både på flukt og fart, kraft og fantasi, og bratte fjellsider. Alle deler viktig i romanen. Lesingen får fram mange følelser og engasjement. Anmeldere nevner klassereise og arbeiderklasse. Forfatteren stiller også spørsmål ved hva som knytter foreldre og barn sammen.
Men romanen er, til tross for alle gode sider, litt statisk. Det er ingen framgang og utvikling hos de voksne hovedpersonene. Slutten er åpen, hvordan går det egentlig med Dagne? 

Tema: Familie, relasjoner, omsorgssvikt, fattigdom, vold, samfunnsutvikling, flukt og frihet.

Språk: Knapt, poengtert. Veldig god flyt. Korte kapitler. Lite dialog. Tanker og følelser.


Anmeldt av Ingunn Greibesland, Kristiansand folkebibliotek Nodeland bibliotek

Ein lykkeleg slutt


Av Maren Uthaug
Oversatt av Ingvild Holvik
Samlaget, 2021
375 s.
Nynorsk


Handling: 
Hovedpersonen i denne boka er Nicolas som driv familieverksemda, eit gravferdsbyrå i København. Han er enkemann og far til tvillingane Liliane og Christian den sjette.  Gjennom Nicolas får vi skildra familiehistoria frå Christan den første som driv i land på Stillehavsøya Tikopia etter eit skipsforlis på 1800-talet. Og det er litt av ei familiekrønike vi blir fortalt!

Den vesle øya kan kun brødfø 990 menneske. Det er derfor ikkje lov å få barn utan løyve frå hovdingen, og uønskte barn må drepast før dei treng fast føde. Ulovlege foreldre må ta livet av mange spedbarn og gravleggje dei i umerka graver utan å sørge.  Den nyfrelste Christian synes dette er ein underleg skikk og tek på seg å be for sjelene til dei små. Han møter ei kvinne som har gravlagt sitt nyfødde barn og gifter seg med henne. Saman får dei rollen med å ta livet av alle uønskte spedbarn og gje dei ei verdig gravferd. Dei får lov til å føde ein son som dei kallar Christian etter faren.  Då Christian den andre er 9 år, blir mor hans gravid på nytt og veslesystera hans blir fødd utan løyve. For å redde henne, set broren seg i en kano og let seg drive til havs. Han blir langt om lenge redda av eit skip og teken med til Nederland. Etterkvart ender han og kjærasten opp i København, der gravferdsbyrået blir etablert,  utvida og utvikla gjennom generasjonar.  
Kvar generasjon har sine spesielle særtrekk og gjennom boka blir vi kjende med desse forfedrene. Christian 2. spesialiserer seg på gjengangar og varsel, Christan den 3. brenn dei døde (kremering) Christian den 4. ser og snakkar med dei døde, medan den nolevande Nicolas er nekrofil. 

Vurdering:
Denne boka er ikkje for sarte sjeler eller for dei som er opptekne av det realistiske. Forfattaren pøser på med spesielle, avvikande og dysfunksjonelle personar. Personskildringane er nokså overflatiske, men dette fungerer som eit tilbakeblikk og ei reise gjennom familiehistoria. Lesaren blir presentert for pest, kolera, syfilis, fattigdom, galskap, spøkelse og svært mange lik. 

Det nynorske språket flyt lett. Språket er fargerikt og direkte og fortel historia på ein grotesk, men svært engasjerande måte. Det er god flyt gjennom heile boka.

Forfattaren formidlar også mykje kulturhistorisk kunnskap om synet på døden, skikkar og handsaming av dei døde opp gjennom tidene, men sjølve essensen i boka er nok forteljinga om dei ulike Christianane, særtrekka deira og kva som førte til at dei vart som dei vart. 

Boka passar for vaksne lesarar som vil ha ei god røverhistorie og som ikkje er redd for groteske detaljar.

Emne: Døden og gravferdsritualer, Spøkelser/Gjenferd, Oppvekstvilkår, Nekrofili


Anmeldt av Kristin Flo, Arendal bibliotek



Datteren

 

Av Lena Andersson
Oversatt av Gøril Eldøen
Gyldendal, 2021
271 s.
Bokmål


Hovedinnhold:

Vi følger en vanlig svensk familie fra 1970-tallet og fram mot vår tid.  Hovedperson i boka er datteren i familien, Elsa Johansson. Hun og familien, som består av faren Ragnar, moren Elisabet og storebroren Erik bor i ‘Paradis’ som er en forstad til Stockholm.

Elsa er et engstelig barn, hun er stille, alvorlig og svært pliktoppfyllende. Faren Ragnar preger sterkt oppveksten til Elsa. Ragnar er tilhenger av disiplin og at et barns karakter må formes og ingenting er så karakterformende som idrett. Elsa har lyst til å spille badminton men det er langrenn som blir hennes idrett. Fordi Ragnar vil det. For egentlig er Elsa redd for å gå på ski i skogen og redd for å bli forlatt blant mørke grantrær. Dermed blir redselen en drivkraft til å ‘gi alt’ på trening og skirenn, og etter hvert blir Elsa en av de beste i sin klasse. Hun finner seg etter hvert til rette i miljøet, får mestringsfølelse og liker rutinene som blir gjentatt hver uke; konkurranse to ganger hver helg, trening mandag-torsdag, hvile fredag..

Sterk selvrespekt og selvtillit tar hun med seg videre, også når det begynner ‘å rakne’ da Elsa nærmer seg 18 år. Hun begynner på videregående, får vanskeligheter med å henge med på skolen samtidig som hun mister sine ‘fysiske ferdigheter’. En idrettslege sier at hun kan vinne 12 sekunder pr kilometer dersom hun går ned 5 kg, noe som ville føre henne rett opp i juniorverdenseliten. Uten å involvere noen starter Elsa en hard slankekur som hun klarer å holde i ti dager. Deretter begynner hun å overspise og Elsa legger raskt på seg. Hun får nederlag etter nederlag i skiløypa, til stor skuffelse for seg selv og ikke minst for Ragnar. Stadige ekstrem-slankekurer som hun ikke klarer å gjennomføre gir nye nederlag. Til slutt dropper hun langrenn helt.

Elsa må bygge identiteten sin på nytt. Hun utvider horisonten, bokstavelig talt ved å gå lange turer i bygatene i Stockholm, men også ved å lese massevis av bøker. Hun interesserer seg særlig for lingvistikk. Da hun ikke kommer inn på universitetsstudiet drar hun til USA for å jobbe som au-pair. Hun begynner på kveldscollege, lærer spansk og er opptatt av politikk og filosofi. Elsa får nye venner, men væremåten hennes og kulturforskjeller fører også til problematiske situasjoner for henne. Når Elsa kommer tilbake til Sverige begynner hun å studere lingvistikk. Familien splittes, broren Erik bor i Brüssel og foreldrene skilles. Ragnar blir dement og boka avsluttes med Ragnars begravelse.

«Datteren» er en fortsettelse av romanen «Sveas sønn» (2018), som handler om Ragnar og hans foreldre Svea og Gunnar. Med disse to generasjonsromanene tar forfatteren oss også med på en reise i Sveriges historie og samfunnsforhold på 1900-tallet, fra bondesamfunnet til vår tid. Ikke minst får vi et godt innblikk i ‘Folkhemmet’, det svenske sosialdemokratiets politiske visjon om velferdssamfunnet. 

Språk: Godt og lettlest språk. Elegant. Poetisk.

Emne: Oppvekst, generasjoner, samfunnsendringer, ungdomsopprør, spiseforstyrrelse

Boka passer for: Voksne i alle aldre, tror også vgs-elever pga. tematikk og forholdsvis lettlest språk.


Anmeldt av Kristin Havstad, Arendal bibliotek


Familieleksikon:

 

Av Natalia Ginzburg
Oversatt av Astrid Nordang
Oktober, 2021 (1963)
275 s.
Bokmål



Hovedinnhold: 
I Natalia Ginzburgs selvbiografiske klassiker «Familieleksikon» glir vi inn i en fantastisk familie der vi møter mor, far, fem søsken, onkler tanter, besteforeldre, venner og bekjente. Vi opplever en italiensk familiefar som styrer barndommen som en «kjærlig» tyrann, og en mor som samler familien i et lunt favntak. Søsknene vokser opp i fascismens og nazismens Italia hvor de opplever både glede og sorger. I hjemmet møtes de til langbord i høylytte middager med diskusjoner, sang, dikt, latter og alvor. Hvert år tar faren fri fra professoratet på universitetet og reiser til fjells hvor de tilbringer uker i leid hytte, med skigåing og lange turer i fjellet. Ikke alle setter like stor pris på dette, da det er både slitsomt og til tider kaldt. Moren liker seg best ved ovnen og under pledd, mens ungene må herdes i all slags vær. 

Etter hvert som barna vokser til og flytter ut, blir den politiske situasjonen verre. Guttene tar utdannelse og flytter ut en etter en. Mario reiser til Paris da han lengter etter friheten.  Der blir han værende, da det blir vanskelig å komme tilbake. Venner og familie blir arrestert for kortere eller lengre perioder. Til og med professoren og to av de andre sønnene må i fengsel. Krigen i Europa kommer stadig nærmere og det blir trange tider. Men familien holder sammen og tar vare på de som trenger mat eller hjelp til å flykte. 

Etter krigen blir den politisk situasjonen endret og tidene blir etter hvert bedre. Familien kan igjen samle sine venner til lysteligere lag. Ungene er blitt vokste og familien har økt med både svigerbarn og barnebarn. 

Emne/Tema: Italias historie, familie og oppvekst.

Språk: Oversetter Astrid Nordang har lykkes med enkelt språk og fin flyt.

Vurdering: Alvor og humor i en fantastisk familie jeg ikke hadde lyst å forlate. Lærerikt om Italias historie og politikk. Spennende personligheter og en frodig familie. Boka anbefales!!



Anmeldt av Reidun Høiland, Farsund bibliotek

Når jeg ser havet, slokner lyset: dikt

 

Av Sumaya Jirde Ali
Aschehoug, 2021
95 s.
Bokmål


Hovedinnhold
Jeg heter Samira, og dette er en manual for hvordan å dø. Denne setning går igjen flere steder i denne historien, og den er med på å sette tonen og temaet i fortellingen. 

Dette er den diktsamling hvor vi følger den unge jenta Samira fra hun reise på flukt over havet og til hun kommer til Norge. Boken er delt inn i tre deler som har fått titlene Havet, Flyktningleiren og Bodø. Boken består av mange dikt, men til sammen utgjør diktene en kronologisk historie. 

Samiras historie er sterk og rå og blir fortalt i et språk som forsterker dette. Hun beskriver livet som flyktning og hva det gjør med ei ung jente på en måte som gjør at vi som lesere kan kjenne på smaken av salt, angst og mangel på tilhørighet. 

Vi møter også to andre kvinner i historien. Den ene er bestemoren i hjemlandet som Samira ringer hjem til og som gir uttrykk for at hun synes det var feil av Samira å reise og at hun hører hjemme der hun kommer fra. I fortellingen representerer hun den verdenen Samira kommer fra. Den andre kvinnen vi møter er terapeuten som Samira møter når hun kommer til Norge. Hun vil hjelpe Samira med å bearbeide traumene sine og bli integrert i det norske samfunnet. Hun er en del av den nye fremmede verdenen og det nye livet og er opptatt av at Samira skal bli «en ny jente». 

Denne diktsamlingen gir en sterk stemme til de mange som satser alt for å skape seg en ny tilværelse. 
Dette er forfatterens 3. diktutgivelse. I 2017 kom Kvinner som hater og året etter kom Melanin hvitere enn blekemiddel (Aschehoug) 

Språk
Diktsamlingen er skrivet i et poetisk språk. Samtidig er den skrevet på en måte som gjør at handlingen er enkel og tydelig å følge. Som leser blir man dratt inn i språket. 

Vurdering
Jeg tenker at dette er en viktig og aktuell diktsamling som tar for seg en av nåtidens største utfordringer. Forfatteren gir oss et innblikk i en ung kvinnes dramatiske liv på flukt på en måte som vi ikke får i nyhetsbildet. Boken har et sterkt og sikkert språk som forsterker innholdet.

Emner
Flyktninger, traumer, dikt

Hvem boka passer for
Boken passer for alle som er samfunnsengasjerte og opptatt av flyktningers situasjon. Den kan gjerne anbefales til unge voksne. 


Anmeldt av Margrete Loland, Kristiansand folkebibliotek, Tangvall bibliotek
 

Onkel Arne og månen: lyrisk fortelling

Av  Aina Villanger
Oktober, 2021
107 s.
Bokmål



Onkel Arne og månen av Aina Villanger handler om forfatterens onkel som døde i selvmord samme år som måneferden i 1969. Disse to hendelsene flettes inn i hverandre i boken, og belyser hverandre gjensidig. Handlingen foregår i en tid som var preget av stor optimisme og framtidstro. Opp mot denne større sammenhengen settes det lille livet, der en enkelt menneskeskjebne er på vei i helt motsatt retning. Slik utgjør månen og onkel Arne to poler som fortellingen kretser rundt. 

Teksten bygger på et variert kildemateriale, der forfatteren blant annet har brukt onkelens drømmedagbok, petiter han fikk publisert i Agderposten, pasientjournaler, utsagn fra øyenvitner, utdrag fra nyheter og forfattersitater for å fortelle om onkelens vei inn i mørket, og den samtidige revolusjonerende ferden mot månelyset som hele verden ble vitne til. 

Hvem var så Onkel Arne? Han kom fra Øyestad i Agder, og var periodevis i USA for å utdanne seg uten å bli helt ferdig. Ifølge utdragene fra pasientjournalene får vi vite at han har fått behandling for flere psykiske lidelser. Han grubler mye, og gjerne over verdensrommet, og det ubegripelige, grenseløse, uhåndterlige gir ham dyp angst. Samtidig får man inntrykk av at han var en kreativ person som skrev dikt, malte, og drømte storslagne drømmer om framtidsarkitektur – og selv om han aldri fikk det helt til med jenter, er det i utgangspunktet et liv fullt av håp og muligheter som trer fram gjennom de ulike tekstene. Boken er full av tidstypiske detaljer og gir dermed også et godt bilde av onkel Arnes samtid.

Språket preges av at dette er en slags collagetekst, der flere ulike teksttyper sammenstilles og blandes med Villangers egne diktpassasjer. Kildenes opprinnelige ordlyd er beholdt, slik at eksempelvis nyheter på engelsk, innslag av latin i pasientjournaler og onkel Arnes stavefeil inngår og understreker det autentiske i teksten. Den befinner seg i grenselandet mellom dokumentar og dikt, en slags virkelighetslitteratur som forfatteren selv kaller for lyrisk fortelling. I et etterord beskriver hun metoden sin som at hun skriver med og ikke om onkelen, som et slags samarbeid, komponert og bare delvis skrevet av forfatteren selv. Det er altså en ydmyk forfatterrolle som inntas, der hun holder seg i bakgrunnen og bare varsomt løfter fram og kaster et forsiktig, men varmt lys over onkelens liv. 

Boka er ikke spesielt krevende å lese, men passer nok best for lesere som er åpne for å gå inn i en fortelling på en annerledes måte, og som kanskje leser litt dikt. Tematikken er jo krevende – til tross for varmen og omsorgen som fortelleren legger fram fortellingen med er dette en melankolsk tekst, der vi både skuer ut i det ukjente verdensrommet og inn i mørket i mennesket. Er man ikke redd for det, kan boken anbefales som et varmt portrett av en onkel, der forfatteren klarer å puste liv inn i etterlatte papirer slik at han står levende fram for leseren – ikke bare med mørket sitt, men også med håpet og drømmene.


Anmeldt av Line Berg, Kristiansand katedralskole Gimle


Virus på reisefot: en reiseskildring om virus og mennesker


Av Eystein Hellstrøm Hoddevik
Cappelen Damm, 2021
347 s.
Bokmål


En lekse vi trenger å lære

«Jeg tror vi alle sitter igjen med hver vår unike beretning om SARS-CoV-2 og covid 19», bemerker lege og forsker i molekylærbiologi og nevrovitenskap Eystein Hellstrøm Hoddevik (41) i den populærvitenskapelige boka «Virus på reisefot. Dette kan nok alle skrive under på. For brått som kalenderen bikket 2020 kjentes romaner som «Som pesten» (Hanne-Vibeke Holst, 2018), Sigbjørn Mostues dystopiske ungdomsromaner «i morgen er alt mørkt» (2014-16), og klassikere som Albert Camus «Pesten» (beleilig nyutgitt i mars 2020) påtrengende aktuelle. Vi sitter nok også igjen med et stort behov for å forstå og lære å leve med de nye samfunnsfaktorene vi har fått i fleisen dette året. Slik gjør Hoddevik oss en stor tjeneste med denne boka, ved tålmodig, humoristisk og til tider spenstig å fortelle og forklare hva virus er og hva de gjør med oss. 

Gjennom 14 kapitler tar han for seg like mange virus, som hver for seg har gjort saftige innhogg i menneskesamfunnet. HIV-viruset hører med. Det samme gjør rabies, polio, koppeviruset, zika og ebola, for å nevne noen. Hver av disse får en inngående beskrivelse, både av egenart og funksjonsmåte. Med hver av dem hører fortellinger om hva de har gjort med oss. Her er det mye nød og død. Men det er også forbløffende funfacts, anekdoter og heltehistorier. Visste du for eksempel at verdens første, kjente HIV-AIDS-offer var en norsk førstereisgutt som ble smittet under landlov i Douala, Kamerun i 1961, og at virusets opprinnelesested i Afrika kunne identifiseres takket være loggboka til skipet han var med? Eller at koppevaksinen – og vaksine i det hele tatt – kom til fordi en lege på slutten av 1700-tallet intereserte seg for hvorfor de engelske budeiene var så pene (det vil si, uten skjemmende kopparr)? Eller at ordet «vaksine» kommer fra det latinske ordet for ku: «vacca»? For joda, budeienes strålende oppsyn hadde å gjøre med at de mottok en slags naturlig vaksine fra dyra de stelte. 

Viktigere enn anekdotene er den faktiske, reelle kunnskapen Hoddevik bringer. Den er en vaksine mot angst. 

«Reisefoten» fra tittelen på boka hinter i tre retninger. Dels handler det om hvordan viruset tar seg fram igjennom kroppene våre for å nå nøyaktig den cellegruppen de har utpekt seg som mål, for å kunne spre seg videre. Smart, og guffent. Dels handler det om smittespredning mennesker og menneskesamfunn imellom – noe vi vel smått har fått litt under huden, alle sammen. Et av kapitlene heter betegnende nok «jorden rundt på langt mindre enn 80 dager». Men ikke minst handler det om en reise i innsikt. Og her er virusen selv vår læremester, ifølge Hoddevik. Det er ikke uten grunn at hver ny epidemi eller pandemi ser ut til å ha fått et fast haleheng: Gjennombrudd i forskningen på den siste, aktuelle viruspandemien blir belønnet med nobelpris. Og denne læringen har åpenbart pågått lenge: «Faktisk er så mye som åtte prosent (!) av vårt DNA virusrester». Mennesket hadde rett og slett ikke vært det samme uten virusene.

At Hoddevik er en ekte vitenskapsmann, ser en av skrivemåten: kapitlene og hele boka er bygd opp med den vitenskapelige artikkelformen som mal, der en skritt for skritt bygger opp sine innsikter. Dette er litt motsatt av mer journalistisk formidling som gjerne hopper rett på hovedsakene. Slik ender den på koronaviruset og sykdommen den forårsaker, covid 19 – og det med alle mulige forbehold: Det tar mange år før vi får oversikt over egenart og forløp til dette viruset og den tilhørende sykdommen. 

Da er det kanskje bare naturlig at det er her jeg har de største spørsmålstegnene. Han går ikke inn på den eventuelle sammenhengen som måtte være mellom stadig nye frambrudd av virussykdommer og den levemåten som menneskesamfunnet har påført seg selv. Det kunne han kanskje gjort?

Hoddevik erkjenner også på vitenskapens vegne at hva den forsker på, er trend- og moteavhengig. Ebola var langt borte. Derfor vanket det lite forskerkroner, før det skikkelig smalt. På samme måte har det vært lite med oppmerksomhet rundt et symptom som flere og flere blant oss lider under, nemlig utmattelse, kjent som ME-CFS. Mange i fag- og forskermiljøene har vist en hardnakket arroganse mot antydninger om at virus kan spille en rolle, også her. Resultatet er nesten ingen forskning på fenomenet. Så er nettopp utmattelse en senskade mange covid 19-smittede forteller om. Er det nå vi skal angre på at vi har gått glipp av mange tiår med forskning på dette feltet?


Anmeldt av Peter Svalheim, Tvedestrand bibliotek