De afghanske sønnene

Av Elin Persson
Oversatt av Ingrid Melfald Hafredal
Gyldendal, 2022
183 s.
Målgruppe: ung voksen
Bokmål

«Hvordan ville du reagere om du åpnet døra inn til en ungdom, og personen bare hang der?». Dette spørsmålet får den unge Rebecka under jobbintervjuet på et flyktningmottak. Når Rebecka stiller motspørsmålet «Hva burde jeg gjøre?», får hun jobben. Rebecka skal jobbe som en slags altmuligdame på mottaket, og hun får hovedansvaret for de tre unge afghanerne Ahmed, Hamid og Zaher. Gjennom jeg-fortelleren Rebeckas beskrivelser av de mange hverdagslige hendelsene kan vi tydelig se for oss både beboere og institusjon.  Under alle disse nesten dokumentariske beskrivelsene ligger angst, traumer, hjemlengsel og fortvilelse.

De tre guttene introduserer i hvert sitt kapittel, vi blir derfor godt kjent med dem gjennom det de sier og gjør. Likevel er det gjennom Rebeckas tanker vi ser guttene, og vi merker etter hvert at hun sliter med å følge alle reglene. Det blir vanskeligere og vanskeligere å behandle Ahmed, Hamid og Zaher som tilfeldige beboere. Og hva om Rebecka blir forelsket? 

Denne debutboken mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2021, og i juryens begrunnelse vektlegges forfatterens evne til å nyansere uten å gi løsninger og konklusjoner. I sin takketale begrunnet forfatteren boken med at hun ønsket å vise hva venting kan gjøre med et ungt menneske. Sentrale tema i romanen er frykt, håp og lengsel. Oversettelsen til norsk av Ingrid M. Hafredal er svært god. Boken anbefales til både ungdom og voksne. 

Anmeldt av Janne Djupvik, Eilert Sundt vgs. Lyngdal

Skydekke

Av Andrea Abreu
Aschehoug, 2021
153 s.
Målgruppe: Voksne
Bokmål 

Det er Tenerife, Kanariøyene og året er 2005. Vi møter to jenter, som er rundt ti år og som bor i skåningen, helt oppe med vulkanen. Der de fattige øyfolkene bor, de som rydder og vasker dritten etter turistene. Jentene lengter etter å dra på stranda- langt der nede- for alltid utenfor rekkevidde.

Andrea Abreu skildrer en sanselig og intens verden av de unge og bestemødrene deres- foreldrene er alltid på jobb eller ikke til stede. Vi møter Isora, som bokas forteller og bestevenninne elsker og beundrer så intenst at teksten dirrer som den nesten kvalmende varmen på øya. Isora er den nysgjerrige og grenseløse av de to jentene, og lokker venninnen med på ting som må beskrives som grenseoverskridende i 2005 og i alle fall i dag.

Det er en oppvekstfortelling, men forfatteren gjør noen grep for å gjøre denne historien annerledes. Det gjør det til en historie som passer for voksne lesere. 

Abreu leverer intense sanselige skildringer av et fattigslig samfunn, groteske beskrivelser av menneskene som er svette, hårete, lugubre og psykisk ustabile. 

Omgivelsene blir beskrevet på en rå og brutal måte som gjør det ganske ekkelt å lese i seg selv, og så naivt andre steder. Da husker man at betrakteren/fortelleren er ti år- det gir en ekstra dytt i følelsene- for en trist og desperat tilværelse.

Teksten er fascinerende. En av grunnene til at Abreu får fram den intense følelsen er de lange oppramsende setningene som kan inneholde dialog, betraktinger og tanker fra fortelleren i en og samme setning. 

«Og da jeg hørte knastringa fra loppene som sprakk mellom neglene til bestemor, og bestemor som hosta og sa denne grumsehalsen tar rotta på meg, vesla mi, jeg ække i form, blei jeg helt på gråten, som den ganga jeg ramla ned i et bed med masse roser og geranier og fikk torner over hele kroppen og ikke kunne gjøre annet enn å gråte.» (s. 113)

Oversettelsen fra spansk (av Øyunn Rishøi Hedemann) er fabelaktig. Teksten er oversatt til radikalt bokmål og i «Skydekke» passer det utrolig godt, det gjør boka mer troverdig. Det gjør fortellingen enda MER. Råere og mer intens.

Skydekke er ei bok som er mørk og grov og trist og kvalmende. Denne boka er så langt fra digge drinker ved bassenget som du kan komme. Heldigvis er den bra.

Anmeldt av Linn Holm Alexandersen, Kristiansand Katedralskole Gimle

Sting

Av Therese Garshol Syversen
Samlaget, 2022
124 s.
Målgruppe:
Nynorsk

Hovedinnhold:
Emma på 16 år våkner på sykehuset med et skuddsår i magen. Hun husker ikke helt hva som har skjedd, men blir fortalt at faren har skutt henne, moren og seg selv. Alt skjedde etter at foreldrene skulle skilles. Emma er eneste overlevende, og må flytte til mormor etter tragedien. Hun bor langt ute på landet. Hannes er nabogutten, han har fotografering som hobby og vil gjerne være venn med Emma. Psykologen Beate er med hele veien, og sier at Emma må huske før hun er klar til å gå videre. Det er så vanskelig, synes Emma, for hvordan skal man holde ut alt det vonde? 

Vurdering:
Dette er en sår og sterk roman. Minnene kommer litt etter litt, vi følger Emma i prosessen med å åpne opp for alt det vonde. Vi hører om gode dager og hvordan alt endret seg da foreldrene gikk fra hverandre. Det er tøft å lese om Emmas kamp. Kan det være hennes skyld at faren gjorde det han gjorde? Hun har heldigvis gode mennesker rundt seg. Det finnes håp, og det kommer et gjennombrudd. Det går kanskje litt fort å få et gjennombrudd og begynne tilfriskningen, men det er en god roman om en forferdelig og heldigvis sjelden hendelse.

Tema: Vold, skyldfølelse, psykiske lidelser, traumer, forsoning.

Språk: Korte kapitler delt inn i No og Då. Lett språk, mye luft på sidene, god framdrift.

Alder: Fra 9. klasse og oppover.

Anmeldt av Ingunn Greibesland, Kristiansand folkebibliotek Nodeland bibliotek

Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg

Av Rune Berg
Tiden norsk forlag
244s.
Målgruppe: fra 14 år
Bokmål

Emner: oppvekst, barndom, ungdom, bygdeskildring, tilhørighet

Rune er en sjenert, liten gutt som prøver så godt han kan å passe inn, å få venner, å bli valgt ut først på dødball. Han har sin egen litt skrudde logikk som gjør at velmenende forsøk på å bli akseptert som regel går fryktelig galt.

Vi følger Rune fra førskolealder og opp til slutten av ungdomsskolen. Handlinga er ikke lineær, den består av små episoder (litt som Frank Tønnesens Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem) fra Runes oppvekst. 

Miljøet på Giske (ei øy utenfor Ålesund) er skildret med humor og varme.

Vi får høre om frykten for hvordan livet kommer til å endre seg når brua skal åpne. For å motvirke de negative konsekvensene av fastlandsforbindelse blir det arrangert nærmiljøuke på skolen og bygdekveld i gymsalen. Det blir elevprodusert radiodokumentar og ikke minst en 82 sider lang undersøkelse om ferja sin rolle som trivselsfaktor i lokalmiljøet. For Giske har en del særegne skikker. Bl.a. at det på jonsokkvelden er lov for alle å røyke. Uansett alder

Vi møter rare, originale, men også ganske gjenkjennbare karakterer.

Språket er lettflytende og originalt. Selv om episodene stort sett er humoristisk skildret, er ikke alvoret langt unna.

Boka har fått gode anmeldelser. Rune Berg skildrer barn og barndom på en overbevisende og troverdig måte. Boka er omtalt som Vestlandets populærmusikk fra Vittula, den er sammenlignet med både Kjell Aukrust sine historier, Lars Saaby Christensen og Erlend Loe. 

Rune Berg er musiker, låtskriver og produsent og mest kjent fra bandene The Margarets og Number Seven Deli.

Jeg håper han vil skrive flere bøker.

Boka kan leses fra ungdomstrinnet og oppover, men passer nok best for videregående og unge voksne

Anmeldt av Barb Lamprecht Wang, Agder fylkeskommune

Fyrstene av Finntjern

Av Lars Elling
Oktober, 2022
356 s.
Målgruppe: 18+
Bokmål

Fyrstene av Finntjern er en velskrevet roman som bruker mye poetiske virkemidler. Leseren følger to parallelle hovedpersoner: Filip, 16 år, på midten av 80-tallet, og Arnstein, elleve år, sommeren 1914. Filip vokser opp i en generasjonsbolig i Kvarstveien 8A, med bestemor og bestefar («Den Gamle») i underetasjen, skilt av et gjerde og flere tiårs uforsonlig nabokrangel fra Kvarstveien 8B, der Den Gamles bror, Filips grandonkel Truls, holder til med sin kone. De to brødrene skal ikke ha snakka med hverandre på femti år.

Filip driver på med sitt som ungdommer flest, og har i starten av boka lite til tid eller sympati til overs for den syke bestefaren. Men de kommer nærmere hverandre når Den Gamle begynner å fortelle om hvordan han og Truls som unge blei sendt ut i Nordmarka sommerstid, av deres lærde men autoritære far «Keiseren», for å lære å overleve på egen hånd i naturen. Utstyrt med fiskestang, øks og sovepose levde de ukevis aleine i naturen, der de både berga seg og videresolgte det de klarte å fange eller sanke i naturen. Når Den Gamle begynner å fortelle flytter fortellerperspektivet seg fra Fillip, 16 til Arnstein, 11.

Den Gamles fortellinger er unektelig spennende. Både den generelle skildringa av 1910-tallet og forholdet mellom brødrene og faren er godt skildra. Men særlig medrivende er selve beskrivelsen av hvordan to unggutter overlevde i marka, hvordan de fiska, fanga fugler og frosker, plukka ramsløk, pugga sopptyper, og så videre. Her har forfatteren åpenbart gjort grundig research og det var gøy å følge guttene på ferden, sjøl om den til tider var traumatiserende for guttene sjøl.

Filips verden griper meg mindre. Forholdet hans til Den Gamle er gjenkjennelig og besnærende beskrevet, men sidehistoriene om Filips mor, far og søster syntes jeg ikke tilførte fortellinga noe vesentlig. Forfatteren er veldig glad i analogier og utbroderende skildringer av både fysiske og mellommenneskelige forhold. Sjøl om de utvilsomt er velskrevet, gjorde det at jeg ofte syntes fortellinga skred for sakte fram, og jeg tror de fleste ungdom vil oppleve den som langtekkelig, med mindre de er spesielt interesserte i litteratur.

Anmeldt av Aslak Storaker, Tvedestrand videregående skole

Ingenting her tilhører meg

Av Sophia Saenger
Cappelen Damm, 2022
222 s.
Målgruppe: vgs-ungdom, voksne

Thea har nettopp begynt på videregående, men finner seg ikke til rette blant medelevene. Den tidligere bestevenninnen Martine har sviktet henne, nå er Thea bare luft for henne, uten at Thea helt skjønner hva som har skjedd. Foreldrene til Thea er skilt og hun bor hos moren. Faren har etablert seg på nytt, han ser hun sjeden.

Kathinka er vikarlærer for Theas klasse. Hun er en som ser Thea og forstår at hun føler seg utenfor. Hun foreslår at de skal treffes på kafe etter skolen og Thea kjenner på følelsen av å bli likt og akseptert. Kathinka lytter til henne og snakker til henne som en likeverdig voksen. Thea blir invitert hjem til Kathinka på kaffe og de lager mat sammen. Thea innvies også i Kathinkas problemer i samlivet med David. Hun tilbyr Thea sigaretter og prater om intime og private ting i sitt liv. Men hun sier også ting om Thea som får Thea til å gruble i ettertid, som at Thea er en som lar seg bestemme over, en som ikke klarer å stå opp for egne meninger.

Kathinka knytter Thea tettere til seg med gaver: en sølvring, noen klær fra sin egen garderobe og Thea tar i mot. Moren spør hvor disse tingene kommer fra og har kanskje en anelse om at det foregår noe som hun ikke får tak i. Thea forteller som regel moren at hun er sammen med en venninne og hun forstår at hun må holde relasjonen til Kathinka skjult. På skolen går det rykter om at en lærer har et forhold til en elev, uten at det blir pekt på noen konkrete personer.

Etter hvert som tiden går og relasjonen stadig blir tettere, forstår Thea at hun må ta et valg. Hun må stå opp for seg selv og vise verden hva hun vil. Dette må hun gjøre uten andres medvirkning. Ikke moren, ikke faren, heller ikke Kathinka.

Språk: Debutbok. Godt språk, flyter lett, 

Emner: Ensomhet, svik, relasjoner, ungdom, skolehverdag, uro

Vurdering: Må innrømme jeg synes den var litt kjedelig og langtekkelig i starten. Tok seg opp etter hvert. Blir mer intenst etter som forholdet mellom Kathinka og Thea utvikler seg.

Kathinkas forhold til David: får ikke oppklart hvorfor det er så vanskelig å gjøre det slutt. Han er fremstilt bare negativt. Men Kathinka sier at det er ikke mulig å bryte forholdet og at det er noe Thea ikke forstår. Det forstår ikke jeg heller. Men hun klarer likevel å gjøre det slutt uten at man forstår hvorfor.

Anmeldt av Åse Haugland, Agder fylkesbibliotek

Avhandling om snøskred

Av Tilde Strand Bogen
Aschehoug forlag. 2022
69 s.
Målgruppe: Ungdom/voksen 
Bokmål

 

Debutant, 21 år.

Diktsamlingen er delt i tre deler, Pusten, Væsken, Kulden, og med referanser til slutt. Hver del har en rød tråd som henger sammen med tittelen. I Pusten er det referanser til pust, hals, hvilepuls osv., i Væsken til vann, spytt, regn osv., og i Kulden til snø, kulde, vind osv. Samtidig er den en rød tråd gjennom hele diktsamlingen med referanser til et snøskred som skjedde i Oppdal i 1868, Kletthamranskredet. Dette er snøskredet som har tatt flest liv i Norge.  

Diktene er skrevet i jeg-form hvor vi kan ane det er et litt yngre jeg siden det er referanser til fest, dagbøker og “rommet mitt”. Vi får ikke vite mye om livet hennes da diktene er ganske filosofiske og fragmentariske. Men det er noen referanser til spesifikke personer og hendelser.  

I noen av diktene henvender jeg-et seg til et du. Akkurat hvem dette er vet vi ikke, men det kan kanskje tolkes som en personifikasjon av selve klimaendringene eller noe lignende. Jeg-et kan tolkes som jordkloden selv, eller en representant for alle mennesker. Det er veldig åpne dikt som kan tolkes på mange måter. Dette krever litt av leseren.  

Tema og emner i diktsamlingen kan tydelig kobles til klima og miljø, men også til eksistensielle spørsmål om hvem jeg er og hvem jeg er i verden. Et dikt som viser dette tydelig: 

jeg drømmer at jeg kommer hjem
men stuen ligger høyere enn jeg kan huske
fjorden jeg ser utover finnes ikke
i drømmen er det kaldt
ingenting er som det er
alt er litt forandret, jeg kan ikke se hvordan
på bordet ligger en pære, uten skall
det er mørkt og stille, jeg klarer ikke se veggene
jeg skrur på alle lampene i rommet, men det blir ikke lysere 

s. 53  

Vurdering:
Det er en fin diktsamling som tar opp viktige tema og som jeg tror er aktuelle for ungdom siden de ofte er opptatt av klima og miljø og er i en livsfase hvor spørsmål om egen identitet og eksistensielle spørsmål er relevante. Likevel tror jeg den også passer voksne, spesielt unge voksne, fordi klima og miljø er et tema som angår oss alle og engasjerer mange. Referansene til ungdomsliv er også ikke særlig fremtredende.  

Diktsamlingen er krevende å lese og kan derfor være avskrekkende for mange. Diktene kan være gode å bruke i formidling/undervisning som en inngang til det tverrfaglige temaet “Bærekraftig utvikling” og for diktanalyse da diktene vil få mer betydning og mening om de jobbes med og snakkes om pga. de er krevende å forstå.  

 

Emner: miljø, liv/død, menneske/natur 

Anmeldt av Katrine Tveito, Tangvall og Vågsbygd bibliotek

Så møt meg på hjørnet klokka åtte

Av Camilla Bøksle
Solum Bokvennen, 2021
416 s.
Bokmål

Handling:
Vi følger Siv fra midten av ungdomsårene hennes til hun er ung voksen. Man følger henne gjennom lange kjedelige intenst varme sommere på Sørlandet og bitende kalde hverdager i Midt-Norge; den store altoppslukende første kjærligheten, faren som ikke vil vedkjenne seg henne, bestevenninnen som betyr alt for henne, usikkerheten på hvem hun er og hva hun skal gjøre med livet sitt. Det er åttitallet, og røyking, fest og Ball-gensere. 

Vurdering:

Siv er en fascinerende karakter. Jeg oppfatter henne som en introvert person som har et rikt indre liv, men har problemer med å uttrykke seg direkte til personer, spesielt sin elskede Per. Hun skriver lange emosjonelle brev til ham hvor hun virkelig graver dypt i sin egen materie, men da han forteller henne at han gjerne vil at hun skal være mer ekspressiv til ham direkte, så får hun det ikke helt til. Hun er så redd for å drive folk vekk hvis hun sier noe feil. Dette er frustrerende for bestevenninnen Linda, som på et tidspunkt i romanen sier til Siv at «det virker som du venter på å bli invitert inn i ditt eget liv». Siv står stille, hun har ingen driv for å bli noe, utforske noe. 
Hun får en jobb ved en kro i Frankrike, men det er bare fordi moren har ei venninne som har ei venninne som eier denne kroen, så moren ordnet dette for Siv og sa til henne, dette kan du gjøre. Siv er en følger, ikke en leder, så hun gjør det hun får beskjed om. 

Denne boken har et sakte tempo. Språket er emosjonelt, deskriptivt og romantisk. Bøksle maler levende bilder av både Sivs følelsesliv og hennes omgivelser. Et eksempel fra boken er når hun har kommet hjem til moren etter å ha vært hos besteforeldrene og finner ut at hennes far, som ikke vedkjenner seg henne da han har en annen familie, har vært i leiligheten mens hun har vært borte: 

«Hun flyter rundt på gulvet uten bein i kroppen. Er masse atomer, DNA, gener og nerveceller som flyter målløst rundt på treverket. Over teppet opp i sofaen, under teppet. Renner ned igjen på gulvet uten retning. Da det går i døren, legges det til ca. én komma åtte kvadratmeter hud, trettito tenner, ca. seks hundre muskler, to hundre og seks knokler over hundre ledd, nitti tusen kilometer blodårer sant fem liter blod som inneholder omtrent fem og tyve billioner røde blodlegemer. Men ca. ett tusen tre hundre og femti gram med hjerne mangler. Den ligger igjen et sted. Hvor? På toget? Hos bestemor ligger den.»

Boken passer for de som liker en bok hvor de kan fordype seg i en karakterstudie, eller en stemning, og bruke god tid i denne settingen, bare la seg gli med i livet til Siv, på samme måte som hun selv gjør. 

Man kan også muligens like denne hvis man selv var ungdom på åttitallet, og vil kjenne på den nostalgiske følelsen av det analoge livet som var åttitallet.

Emner: Oppvekstroman, Forelskelse, Nostalgi

Anmeldt av Tina Øyna, Skolebiblioteket ved Tangen VGS.

Mellom nord og natt

Av Gøhril Gabrielsen
Aschehoug, 2021
251 s.
Bokmål.

Hovedinnhold:

Veksler mellom fortellingen om to mor-datter forhold. Jeg-personen i nåtiden i Norge og Helena – mor til den svenske dikteren Edith Södergran som levde fra 1892 til 1923.

Jeg: 
Fortelleren er mor til datteren Lu. Faren til Lu bor ikke med dem og nevnes kun sporadisk. Mor og datter lever i tett symbiose, og fra starten er moren opptatt av at de må frigjøre seg fra hverandre. Nærheten virker overveldende på henne, og hun ønsker å gjenvinne friheten for seg selv og gjøre datteren til et selvstendig menneske. Hun elsker datteren, det er tydelig, men hun føler seg også utilstrekkelig som mor. Hennes hemmelige trang til å frigjøre seg gir henne dårlig samvittighet og får henne til nettopp å snøre båndene mellom de to enda tettere.

Vi vet fra starten av boka at det kommer til å inntreffe noe i jeg-personens liv. Noe som har med datteren å gjøre. Noe dramatisk og ilde. 

Helena: 
Helena blir også tidlig alene med datteren. Hun legger hele tilværelsen sin til rette for å gi Edith det beste. Flytter til byen for at Edith kan gå i en god skole og velger til og med å ta til seg en fosterdatter fra en fattig familie for at Edith skal få selskap. Også hun føler seg utilstrekkelig når prosjektet ikke lykkes. 

Jeg-personen forestiller seg hva som skjedde for Helena. Hun går noen ganger tilbake og endrer litt for å få en mer troverdig historie. Andre ganger diskuterer hun direkte med Helena om hvordan ting bør oppfattes.

Språk:
Rett frem og enkelt språk. Korte avsnitt, lett å lese. Veldig stor detaljeringsgrad i passasjer. Sitater fra dikt og brev til Edith Södergran er på svensk.

Emne:
Mor-datter forhold.

Passer for:
Kan anbefales til kvinner og sikkert helst mødre.

Vurdering:
Boken beskriver veldig bra de følelser som knytter seg til å være mor. Det er en god veksling mellom de to fortellinger, og jeg ble som leser opptatt av begge. I starten fikk jeg inntrykk av et spenningselement i historien om jeg-personen, men det blir ikke helt innfridd. De mange diktsitater på svensk skal visst nok gjøre oss bedre kjent med personen Edith Södergran, men for en som ikke vanligvis leser lyrikk blir det i høyere grad en barriere.

Anmeldt av Louise Wittig, Lillesand bibliotek

Sjøskade

Av Eirik Ingebrigtsen
Oktober, 2021
183 s.
Nynorsk

Hovedinnhold: 

Jeg-personen heter Johs og er rundt 40 år. Han har ei datter, Jill, som er 17 år og går på videregående. Jill og Johs har flyttet ut til gården hvor faren Paal bor alene, etter at kona hans døde for et par år siden.  De flytta ut dit etter at Johs ble sykmeldt fordi han holdt på å drukne. Han hadde meldt seg på et dykkerkurs, i et forsøk på å få bukt med sin egen vannskrekk.  

Noen år tidligere var dattera Jill og faren Paal ute i en alvorlig båtulykke. Båten deres ble delt i to og de havnet i sjøen. Men begge ble reddet. Siden dette har Johs hatt redsel for vann. Dette er nokså paradoksalt siden han jobber som forsker ved et marinbiologisk institutt. Men dykkerkurset tar brått slutt, fordi Johs nesten drukner.  

I bokas nåtid har han vært sykmeldt nesten halvannet år. Etter ulykken er han plaget med synsforstyrrelser og andre problemer med sansene. Nå nærmer det seg tiden da han skal tilbake på jobb igjen. Det er en varm og tørr sommer. En gåsenebbhval har drevet i land i nærheten, død på grunn av plastinnhold i magen. Mageinnholdet blir samlet opp av marinbiologene på instituttet. Johs øyner dette som en mulig vei tilbake i arbeid. Uten å spørre noen tar han med seg mageinnholdet hjem, i en presenning, og bretter det ut på gulvet i kjelleren. Dette lukter etter hvert ganske intenst. Planen er å lage en rapport og sende til instituttet, men han kommer liksom aldri i gang. 

I starten av boka er det en dramatisk hendelse som involverer faren. Paal er sauebonde. Han ringer til Johs fra utmarka og ber han komme fort og ha med vann. Det viser seg at han har fått noe væske i ansiktet, fra lufta, fra oven. Både han og noen av sauene er skadet. Paal må på sykehuset, det er etseskader fra flybensin, viser det seg.  

Boka slutter før Paal begynner på jobb igjen, hvordan det vil gå, vet vi ikke helt. 

Språk: 

Et rikt nynorsk. De som er glade i språk og nynorsk vil ha mye å glede seg over i denne boka. Skrivemåten er litt som Jon Fosse: det er setninger uten punktum, noe gjentakelser, oppramsinger.  

Emne: 

Miljøet, truslene mot miljøet vårt. Spesielt havet. Plasten i havet. Men også trusselen fra lufta (jfr flybensinen), det er også et forsøk på miljøkriminalitet i et innlandsvann, som Paal og Johs avslører. En nabo setter nemlig ut gjeddeyngel.  Sommeren er varm og tørr, du tenker på klimaendringer. 

Boka passer for:  

For de som er veldig opptatt av språk, eller miljø. 

Anmeldt av Anne Kjersti Berntsen, Vennesla bibliotek 

Mine venner

 

Av Monica Isakstuen
Gyldendal, 2021
270 s.
Bokmål

Boka starter med jeg-fortellers vanvittige raseri. Hun er sååå forbanna på sin beste venninne. For hva har man en bestevenninne til om hun ikke er lojal og gir støtte når man trenger det?

Jeg-fortelleren har på sin 40-årsdag blitt spurt av venninnen om hun kan hjelpe til med å flytte. Siden hun liker å være på pluss-siden i forhold til venninnen sier hun ja, hun har ingen spesielle planer for bursdagsfeiring. De to venninnene forteller hverandre alt, og den gangen jeg-fortelleren trengte en å betro seg til om sitt vanskelige parforhold, var venninnen en klippe. Hun støttet henne i å forlate samboeren, hun ga henne gode og velmenende råd og en sofa og sove på, og utallige kvelder gikk med til samtaler, trøst og oppmuntring. Men så har jeg-fortelleren valgt å gå tilbake til samboeren, uten å informere venninnen. Hun har vært illojal i forhold til venninnens råd. Dette oppleves for venninnen som et utilgivelig svik.

Jeg-fortelleren går fra venninnen i raseri, tankene er beksvarte. 

I et NRK-program med Monika Isakstuen, forteller intervjuer Siss Vik at åpningen på romanen Mine venner slo henne helt knockout og etter 270 sider med grusomme venninner måtte hun gå tilbake i tid og fundere over hva slags venninne hun selv har vært.

Videre i romanen møter vi jeg-fortellerens venninner fra forskjellige epoker av livet, det er ulike kvinner hvor mange av dem ikke kjenner hverandre, men alle har et vennskapsforhold til jeg-personen. Venninnen som hun nettopp forlot i raseri har tatt initiativet til et 40-års overraskelsesselskap, men kommer ikke selv pga det som skjedde tidligere den dagen.

For jeg-fortelleren er dette påfunnet med selskapet så uventet og føles helt feil ettersom hun er i et humør som er langt fra feststemt. Dessuten har hun alltid foretrukket å treffe vennene enkeltvis. For hvordan skal man oppføre seg i møte med alle på en gang? Hun føler at hun ofte har vært en uklar person, en som har ment én ting sammen med én venninne, og noe annet sammen med en annen. Hvem er hun egentlig i forhold til alle disse? Hun kjenner også på dårlig samvittighet fordi hun har forsømt mange av de gamle vennene sine, til fordel for henne som hun nå ikke lenger er venner med. Jeg-personen hadde gått litt lei av de gamle vennene, og denne nye venninnen ga henne noe annet, noe mer spennende. Men også det nye venninneforholdet er komplisert, det er ubalanse mellom de to. Det er ofte jeg-fortelleren som er den som har betrodd seg mest og venninnen som har gitt råd. 

På festen er det ordnet med take away-mat og masse vin. Venninnene holder taler, og det er mange av dem. 22 i alt. Noen ganger snakker de i kor, som i en gresk tragedie, og noen ganger en og en. Ingen av dem har navn, men de kalles f.eks. En som forsøker å ta litt ansvar, En som sier det som det er, En som føler seg avvist, En som vil være en øy, osv.

Mange sannheter kommer for dagen og jeg-fortelleren reflekterer over hva vennskap er og hva som kreves. Hvor ofte må man ta kontakt? Må man svare på meldinger med en gang? Skal man alltid støtte den andre – eller være ærlig? Hvor mye tåler et vennskap og hva om den ene vil ha et mer intenst venninneforhold enn den andre? Kan man si til flere venninner at de er en bestevenninne, og hva om de andre får vite at hun har sagt det til flere? 

Språk

Språket er kreativt brukt. Det er korte linjer, luftige sider med lite tekst, på noen sider er det bare noen linjer midt på arket, som et dikt. hun bruker mye gjentakelser av ord, for eksempel, to sider der hver linje begynner med ordet jeg og hver linje er en setning. Romanen som helhet er en slags hybridtekst, med prosa, poesi og drama.

Deler av boka, der vennene holder taler, er skrevet som et drama med replikker og de roper, dvs det er skrevet med caps lock/versaler. Forfatteren sier i et intervju med NRK at hun var redd for at det skulle bli for pompøst, men språket er jo ikke pompøst så det fungerer. 
Denne kontrasten gjør at romanen til tider er morsom, det er mye humor i den.

Det finnes ingen punktum i teksten, bare ett helt på slutten av romanen. Hun har også en bevisst bruk av typografi i boka..

Omslaget:
Omslaget er pastellfarget og tittelen Mine venner er skrevet med løkkeskrift, det likner på minnebøkene mange av oss hadde da vi var barn. Jeg-fortelleren husker tilbake på barndommen da klassevenninner skrev i minnebøkene til hverandre. Men på dette omslaget er det ingen søte tegninger av dyr, blomster eller hjerter, men knivskarpe barberblader.

Boka passer for trente lesere, og ikke sarte sjeler.

Anmeldt av Åse Haugland, Agder fylkesbibliotek

Dagny

Av Aasne Linnestå
Gyldendal, 2021
243 s.
Bokmål

«Dagny» handler om aleneboende, middelaldrene Dagny, som på grunn av koronapandemien er midlertidig permittert fra jobben som assistent i barnehagen. Eller, helt aleneboende er hun ikke, hun har en katt og de 2 hundene «Chaplizene» som selskap, samt en nylig avdød ektemann som tidvis går igjen i huset. 

Dagny er ensom i den innestengte korona-tilværelsen, og blir gående å kverne på det som har vært – på ekteskapet, på forholdet til sønnen, venninnen hun har mistet kontakt med, på om hun egentlig har turt å leve sitt eget liv, samt om hvem hun er og hvem hun vil være. Sønnen deres dro hjemmefra for å utforske verdenen for noen år siden, og Dagny bruker mye av tiden til å savne han. De har ikke hatt så mye kontakt, og det er mye usagt mellom dem, blant annet vet han ikke at faren er død. Dagny tar etter hvert tak i sitt eget liv og den ensomme tilværelsen, og får både kontakt med sønnen, gjenvinner et vennskap, oppsøker et barn fra barnehagen son hun er bekymret for, og oppdager Naboen med stor N. Dvelingen ved fortiden og tankene i nåtiden veves sammen, og gjør at leseren sakte men sikkert blir kjent med den litt rare Dagny.

Boken er skrevet i jeg-form, og er tidvis litt dagbok-aktig, med et muntlig språk, Beskrivelsene er noen steder knappe og setningene korte, andre steder er det mer heseblesende, med nesten side lange setninger og mange beskrivelser. 

Emner som tas opp i boken er blant annet korona, ensomhet, «tomt rede», ekteskap og samliv, dyrevelferd, om hvem man er og gjerne vil være. 

«Dagny» er en litt mørk bok, men den har samtidig en litt humoristisk undertone. Den har både et langsomt og raskt tempo, og kan passer for de som vil lese en bok hvor man blir tatt med inn i en interessant hovedpersons hode. 

Anmeldt av Inger Lise Sørum Holen, Vennesla bibliotek

Overleverne

Av Alex Schulman
Oversatt av Andreas Eilert Østby
Gyldendal, 2021
246 s.
Bokmål

Hovedinnhold:

Tre brødre, Nils, Benjamin og Pierre, møtes i voksen alder ved familiens sommersted for å spre morens aske. Brødrene har ikke hatt noe særlig kontakt i voksen alder.  Alle tre har hatt en traumatisk barndom med alkoholiserte foreldre, men i stedet for å bli sammensveiset har de glidd fra hverandre. Den felles barndommen deres har blitt husket og oppfattet ulikt. 

Språk:
Malende og til tider lyrisk språk. 

Emne:
Barndom. Søsken.  Familie. Alkoholisme. Sjalusi. Traumer.

Vurdering:

Det interessante i boka er hvordan brødrene er blitt preget av den utfordrende barndommen. Brødrene sliter nemlig ikke nødvendigvis med de samme traumene. Mens de nøster opp barndommen kommer mange misforståelser frem i lyset. Skillet mellom kjærlighet og hat er hårfin, og brødrene har tid tider tolket eller opplevd samme hendelser helt forskjellig.

 Dette er en mørk bok med en meget passende tittel, «Overleverne». I noen partier undrer man seg virkelig over at disse brødrene faktisk ble voksne. At de overlevde sin egen barndom. Boka har en mørk tone, som stadig gir en uhyggelig og guffen følelse.

 Kapitlene veksler mellom å fortelle historien i fortid og nåtid. Nåtiden nøstes opp bakover et døgn, mens fortiden går fremover.

 
Jeg må si meg enig med anmelder Oda Faremo Lindholm i VG, at hoppingen i tid virker bra i starten, men så blir det rotete. Jeg er også enig med Lindholm i at boka har et godt utgangspunkt, men gjerne kunne ha hatt noen flere runder med redigering. Flere anmeldere har også ment at avslutningen av boka var unødvendig og jeg må dessverre si meg helt enig.

Anmeldt av Caroline L. Gabrielsen, Vennesla bibliotek.



Anmeldelser:

https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_overleverne_-av-alex-schulman-1.15306334

https://www.dagbladet.no/kultur/suksessforfatteren-soler-det-til/73245593

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/kR81Ja/hvordan-overleve-en-barndom-bokanmeldelse-alex-schulman-overleverne

Flog

Av Dordi Strøm
Samlaget, 2021
324 s.
Nynorsk

Hovedinnhold:
Utdrag fra boka: «Hald inn rumpa når du går, ropar farmor, sjå på meg! Mi rumpe er flat og fin, ser du? Eg går og held inn rumpa heile tida, og det skal du og gjere! Dagne er redd farmor ikkje skal like henne, og at ho ikkje skal få lov til å komme til farmor meir. Ho vil eigentleg ikkje vere her, men det er til hjelp for mor at ho er her, så derfor seier ho ingenting.»

Romanen er en fortelling om tre generasjoner, og om hvordan vold og fattigdom har preget livet deres. Åsta er mor og farmor og var gift med Embret, Fred er sønn og far til Dagne. De klarer ikke å snakke med hverandre. Dagnes foreldre er skilt, og Dagne bor hos mor. De bor i blokk, og Dagne spiller håndball. Hun er god. I tillegg tegner hun mye og er opptatt av verdensrommet. Hun gjemmer seg ofte i kottet. Far er nokså fraværende, men han henter henne i bilen en sjelden gang. Han har mange biler og et fint hus. Farmor vil helst ikke kjenne barnebarnet sitt. 

Romanen flyter fram og tilbake i tid, og forteller om barndom og oppvekst for Åsta, Fred og Dagne.  Viktige samfunnshendelser, som endring av bygdesamfunn og Tsjernobyl-ulykken, veves inn i livene deres. 

Vurdering:
Forfatteren er debutant, og romanen starter med et persongalleri og en ordforklaring. Boken handler om relasjoner, fattigdom, arbeiderklassen og dysfunksjonelle familier. Det er lite dialog. Tiden flyter, vi får små glimt fra livene deres. Likevel veves det sammen på et vis. Alt går i arv, og farslengselen er til stede hos både Fred og Dagne. Ingen av dem er gode nok. Fred er en tilskuer, ensom og uønsket. Mor Åsta ble voldtatt og gravid som 14-åring, og giftet seg med overgriperen. Heldigvis har Dagne moren sin, det gir håp for henne. Forfatteren er opptatt av at det ikke er barnas skyld, og det klarer hun å få fram. Virkemidler hun bruker er bilder og språk. Fuglene er både fysiske og symboler i hele boka, og det knappe språket illustrerer hendelser og følelser godt. Tittelen Flog viser til både på flukt og fart, kraft og fantasi, og bratte fjellsider. Alle deler viktig i romanen. Lesingen får fram mange følelser og engasjement. Anmeldere nevner klassereise og arbeiderklasse. Forfatteren stiller også spørsmål ved hva som knytter foreldre og barn sammen.
Men romanen er, til tross for alle gode sider, litt statisk. Det er ingen framgang og utvikling hos de voksne hovedpersonene. Slutten er åpen, hvordan går det egentlig med Dagne? 

Tema: Familie, relasjoner, omsorgssvikt, fattigdom, vold, samfunnsutvikling, flukt og frihet.

Språk: Knapt, poengtert. Veldig god flyt. Korte kapitler. Lite dialog. Tanker og følelser.

Anmeldt av Ingunn Greibesland, Kristiansand folkebibliotek Nodeland bibliotek

Ein lykkeleg slutt

Av Maren Uthaug
Oversatt av Ingvild Holvik
Samlaget, 2021
375 s.
Nynorsk

Handling: 

Hovedpersonen i denne boka er Nicolas som driv familieverksemda, eit gravferdsbyrå i København. Han er enkemann og far til tvillingane Liliane og Christian den sjette.  Gjennom Nicolas får vi skildra familiehistoria frå Christan den første som driv i land på Stillehavsøya Tikopia etter eit skipsforlis på 1800-talet. Og det er litt av ei familiekrønike vi blir fortalt!

Den vesle øya kan kun brødfø 990 menneske. Det er derfor ikkje lov å få barn utan løyve frå hovdingen, og uønskte barn må drepast før dei treng fast føde. Ulovlege foreldre må ta livet av mange spedbarn og gravleggje dei i umerka graver utan å sørge.  Den nyfrelste Christian synes dette er ein underleg skikk og tek på seg å be for sjelene til dei små. Han møter ei kvinne som har gravlagt sitt nyfødde barn og gifter seg med henne. Saman får dei rollen med å ta livet av alle uønskte spedbarn og gje dei ei verdig gravferd. Dei får lov til å føde ein son som dei kallar Christian etter faren.  Då Christian den andre er 9 år, blir mor hans gravid på nytt og veslesystera hans blir fødd utan løyve. For å redde henne, set broren seg i en kano og let seg drive til havs. Han blir langt om lenge redda av eit skip og teken med til Nederland. Etterkvart ender han og kjærasten opp i København, der gravferdsbyrået blir etablert,  utvida og utvikla gjennom generasjonar.  

Kvar generasjon har sine spesielle særtrekk og gjennom boka blir vi kjende med desse forfedrene. Christian 2. spesialiserer seg på gjengangar og varsel, Christan den 3. brenn dei døde (kremering) Christian den 4. ser og snakkar med dei døde, medan den nolevande Nicolas er nekrofil. 

Vurdering:

Denne boka er ikkje for sarte sjeler eller for dei som er opptekne av det realistiske. Forfattaren pøser på med spesielle, avvikande og dysfunksjonelle personar. Personskildringane er nokså overflatiske, men dette fungerer som eit tilbakeblikk og ei reise gjennom familiehistoria. Lesaren blir presentert for pest, kolera, syfilis, fattigdom, galskap, spøkelse og svært mange lik. 

Det nynorske språket flyt lett. Språket er fargerikt og direkte og fortel historia på ein grotesk, men svært engasjerande måte. Det er god flyt gjennom heile boka.

Forfattaren formidlar også mykje kulturhistorisk kunnskap om synet på døden, skikkar og handsaming av dei døde opp gjennom tidene, men sjølve essensen i boka er nok forteljinga om dei ulike Christianane, særtrekka deira og kva som førte til at dei vart som dei vart. 

Boka passar for vaksne lesarar som vil ha ei god røverhistorie og som ikkje er redd for groteske detaljar.

Emne: Døden og gravferdsritualer, Spøkelser/Gjenferd, Oppvekstvilkår, Nekrofili

Anmeldt av Kristin Flo, Arendal bibliotek

Datteren

 

Av Lena Andersson
Oversatt av Gøril Eldøen
Gyldendal, 2021
271 s.
Bokmål

Hovedinnhold:

Vi følger en vanlig svensk familie fra 1970-tallet og fram mot vår tid.  Hovedperson i boka er datteren i familien, Elsa Johansson. Hun og familien, som består av faren Ragnar, moren Elisabet og storebroren Erik bor i ‘Paradis’ som er en forstad til Stockholm.

Elsa er et engstelig barn, hun er stille, alvorlig og svært pliktoppfyllende. Faren Ragnar preger sterkt oppveksten til Elsa. Ragnar er tilhenger av disiplin og at et barns karakter må formes og ingenting er så karakterformende som idrett. Elsa har lyst til å spille badminton men det er langrenn som blir hennes idrett. Fordi Ragnar vil det. For egentlig er Elsa redd for å gå på ski i skogen og redd for å bli forlatt blant mørke grantrær. Dermed blir redselen en drivkraft til å ‘gi alt’ på trening og skirenn, og etter hvert blir Elsa en av de beste i sin klasse. Hun finner seg etter hvert til rette i miljøet, får mestringsfølelse og liker rutinene som blir gjentatt hver uke; konkurranse to ganger hver helg, trening mandag-torsdag, hvile fredag..

Sterk selvrespekt og selvtillit tar hun med seg videre, også når det begynner ‘å rakne’ da Elsa nærmer seg 18 år. Hun begynner på videregående, får vanskeligheter med å henge med på skolen samtidig som hun mister sine ‘fysiske ferdigheter’. En idrettslege sier at hun kan vinne 12 sekunder pr kilometer dersom hun går ned 5 kg, noe som ville føre henne rett opp i juniorverdenseliten. Uten å involvere noen starter Elsa en hard slankekur som hun klarer å holde i ti dager. Deretter begynner hun å overspise og Elsa legger raskt på seg. Hun får nederlag etter nederlag i skiløypa, til stor skuffelse for seg selv og ikke minst for Ragnar. Stadige ekstrem-slankekurer som hun ikke klarer å gjennomføre gir nye nederlag. Til slutt dropper hun langrenn helt.

Elsa må bygge identiteten sin på nytt. Hun utvider horisonten, bokstavelig talt ved å gå lange turer i bygatene i Stockholm, men også ved å lese massevis av bøker. Hun interesserer seg særlig for lingvistikk. Da hun ikke kommer inn på universitetsstudiet drar hun til USA for å jobbe som au-pair. Hun begynner på kveldscollege, lærer spansk og er opptatt av politikk og filosofi. Elsa får nye venner, men væremåten hennes og kulturforskjeller fører også til problematiske situasjoner for henne. Når Elsa kommer tilbake til Sverige begynner hun å studere lingvistikk. Familien splittes, broren Erik bor i Brüssel og foreldrene skilles. Ragnar blir dement og boka avsluttes med Ragnars begravelse.

«Datteren» er en fortsettelse av romanen «Sveas sønn» (2018), som handler om Ragnar og hans foreldre Svea og Gunnar. Med disse to generasjonsromanene tar forfatteren oss også med på en reise i Sveriges historie og samfunnsforhold på 1900-tallet, fra bondesamfunnet til vår tid. Ikke minst får vi et godt innblikk i ‘Folkhemmet’, det svenske sosialdemokratiets politiske visjon om velferdssamfunnet. 

Språk: Godt og lettlest språk. Elegant. Poetisk.

Emne: Oppvekst, generasjoner, samfunnsendringer, ungdomsopprør, spiseforstyrrelse

Boka passer for: Voksne i alle aldre, tror også vgs-elever pga. tematikk og forholdsvis lettlest språk.

Anmeldt av Kristin Havstad, Arendal bibliotek

Familieleksikon:

 

Av Natalia Ginzburg
Oversatt av Astrid Nordang
Oktober, 2021 (1963)
275 s.
Bokmål

Hovedinnhold: 

I Natalia Ginzburgs selvbiografiske klassiker «Familieleksikon» glir vi inn i en fantastisk familie der vi møter mor, far, fem søsken, onkler tanter, besteforeldre, venner og bekjente. Vi opplever en italiensk familiefar som styrer barndommen som en «kjærlig» tyrann, og en mor som samler familien i et lunt favntak. Søsknene vokser opp i fascismens og nazismens Italia hvor de opplever både glede og sorger. I hjemmet møtes de til langbord i høylytte middager med diskusjoner, sang, dikt, latter og alvor. Hvert år tar faren fri fra professoratet på universitetet og reiser til fjells hvor de tilbringer uker i leid hytte, med skigåing og lange turer i fjellet. Ikke alle setter like stor pris på dette, da det er både slitsomt og til tider kaldt. Moren liker seg best ved ovnen og under pledd, mens ungene må herdes i all slags vær. 

Etter hvert som barna vokser til og flytter ut, blir den politiske situasjonen verre. Guttene tar utdannelse og flytter ut en etter en. Mario reiser til Paris da han lengter etter friheten.  Der blir han værende, da det blir vanskelig å komme tilbake. Venner og familie blir arrestert for kortere eller lengre perioder. Til og med professoren og to av de andre sønnene må i fengsel. Krigen i Europa kommer stadig nærmere og det blir trange tider. Men familien holder sammen og tar vare på de som trenger mat eller hjelp til å flykte. 

Etter krigen blir den politisk situasjonen endret og tidene blir etter hvert bedre. Familien kan igjen samle sine venner til lysteligere lag. Ungene er blitt vokste og familien har økt med både svigerbarn og barnebarn. 

Emne/Tema: Italias historie, familie og oppvekst.

Språk: Oversetter Astrid Nordang har lykkes med enkelt språk og fin flyt.

Vurdering: Alvor og humor i en fantastisk familie jeg ikke hadde lyst å forlate. Lærerikt om Italias historie og politikk. Spennende personligheter og en frodig familie. Boka anbefales!!

Anmeldt av Reidun Høiland, Farsund bibliotek

Når jeg ser havet, slokner lyset: dikt

 

Av Sumaya Jirde Ali
Aschehoug, 2021
95 s.
Bokmål

Hovedinnhold

Jeg heter Samira, og dette er en manual for hvordan å dø. Denne setning går igjen flere steder i denne historien, og den er med på å sette tonen og temaet i fortellingen. 

Dette er den diktsamling hvor vi følger den unge jenta Samira fra hun reise på flukt over havet og til hun kommer til Norge. Boken er delt inn i tre deler som har fått titlene Havet, Flyktningleiren og Bodø. Boken består av mange dikt, men til sammen utgjør diktene en kronologisk historie. 

Samiras historie er sterk og rå og blir fortalt i et språk som forsterker dette. Hun beskriver livet som flyktning og hva det gjør med ei ung jente på en måte som gjør at vi som lesere kan kjenne på smaken av salt, angst og mangel på tilhørighet. 

Vi møter også to andre kvinner i historien. Den ene er bestemoren i hjemlandet som Samira ringer hjem til og som gir uttrykk for at hun synes det var feil av Samira å reise og at hun hører hjemme der hun kommer fra. I fortellingen representerer hun den verdenen Samira kommer fra. Den andre kvinnen vi møter er terapeuten som Samira møter når hun kommer til Norge. Hun vil hjelpe Samira med å bearbeide traumene sine og bli integrert i det norske samfunnet. Hun er en del av den nye fremmede verdenen og det nye livet og er opptatt av at Samira skal bli «en ny jente». 

Denne diktsamlingen gir en sterk stemme til de mange som satser alt for å skape seg en ny tilværelse. 

Dette er forfatterens 3. diktutgivelse. I 2017 kom Kvinner som hater og året etter kom Melanin hvitere enn blekemiddel (Aschehoug) 

Språk

Diktsamlingen er skrivet i et poetisk språk. Samtidig er den skrevet på en måte som gjør at handlingen er enkel og tydelig å følge. Som leser blir man dratt inn i språket. 

Vurdering

Jeg tenker at dette er en viktig og aktuell diktsamling som tar for seg en av nåtidens største utfordringer. Forfatteren gir oss et innblikk i en ung kvinnes dramatiske liv på flukt på en måte som vi ikke får i nyhetsbildet. Boken har et sterkt og sikkert språk som forsterker innholdet.

Emner

Flyktninger, traumer, dikt

Hvem boka passer for

Boken passer for alle som er samfunnsengasjerte og opptatt av flyktningers situasjon. Den kan gjerne anbefales til unge voksne. 

Anmeldt av Margrete Loland, Kristiansand folkebibliotek, Tangvall bibliotek

 

Onkel Arne og månen: lyrisk fortelling

Av  Aina Villanger
Oktober, 2021
107 s.
Bokmål

Onkel Arne og månen av Aina Villanger handler om forfatterens onkel som døde i selvmord samme år som måneferden i 1969. Disse to hendelsene flettes inn i hverandre i boken, og belyser hverandre gjensidig. Handlingen foregår i en tid som var preget av stor optimisme og framtidstro. Opp mot denne større sammenhengen settes det lille livet, der en enkelt menneskeskjebne er på vei i helt motsatt retning. Slik utgjør månen og onkel Arne to poler som fortellingen kretser rundt. 

Teksten bygger på et variert kildemateriale, der forfatteren blant annet har brukt onkelens drømmedagbok, petiter han fikk publisert i Agderposten, pasientjournaler, utsagn fra øyenvitner, utdrag fra nyheter og forfattersitater for å fortelle om onkelens vei inn i mørket, og den samtidige revolusjonerende ferden mot månelyset som hele verden ble vitne til. 

Hvem var så Onkel Arne? Han kom fra Øyestad i Agder, og var periodevis i USA for å utdanne seg uten å bli helt ferdig. Ifølge utdragene fra pasientjournalene får vi vite at han har fått behandling for flere psykiske lidelser. Han grubler mye, og gjerne over verdensrommet, og det ubegripelige, grenseløse, uhåndterlige gir ham dyp angst. Samtidig får man inntrykk av at han var en kreativ person som skrev dikt, malte, og drømte storslagne drømmer om framtidsarkitektur – og selv om han aldri fikk det helt til med jenter, er det i utgangspunktet et liv fullt av håp og muligheter som trer fram gjennom de ulike tekstene. Boken er full av tidstypiske detaljer og gir dermed også et godt bilde av onkel Arnes samtid.

Språket preges av at dette er en slags collagetekst, der flere ulike teksttyper sammenstilles og blandes med Villangers egne diktpassasjer. Kildenes opprinnelige ordlyd er beholdt, slik at eksempelvis nyheter på engelsk, innslag av latin i pasientjournaler og onkel Arnes stavefeil inngår og understreker det autentiske i teksten. Den befinner seg i grenselandet mellom dokumentar og dikt, en slags virkelighetslitteratur som forfatteren selv kaller for lyrisk fortelling. I et etterord beskriver hun metoden sin som at hun skriver med og ikke om onkelen, som et slags samarbeid, komponert og bare delvis skrevet av forfatteren selv. Det er altså en ydmyk forfatterrolle som inntas, der hun holder seg i bakgrunnen og bare varsomt løfter fram og kaster et forsiktig, men varmt lys over onkelens liv. 

Boka er ikke spesielt krevende å lese, men passer nok best for lesere som er åpne for å gå inn i en fortelling på en annerledes måte, og som kanskje leser litt dikt. Tematikken er jo krevende – til tross for varmen og omsorgen som fortelleren legger fram fortellingen med er dette en melankolsk tekst, der vi både skuer ut i det ukjente verdensrommet og inn i mørket i mennesket. Er man ikke redd for det, kan boken anbefales som et varmt portrett av en onkel, der forfatteren klarer å puste liv inn i etterlatte papirer slik at han står levende fram for leseren – ikke bare med mørket sitt, men også med håpet og drømmene.

Anmeldt av Line Berg, Kristiansand katedralskole Gimle

Virus på reisefot: en reiseskildring om virus og mennesker

Av Eystein Hellstrøm Hoddevik
Cappelen Damm, 2021
347 s.
Bokmål

En lekse vi trenger å lære

«Jeg tror vi alle sitter igjen med hver vår unike beretning om SARS-CoV-2 og covid 19», bemerker lege og forsker i molekylærbiologi og nevrovitenskap Eystein Hellstrøm Hoddevik (41) i den populærvitenskapelige boka «Virus på reisefot. Dette kan nok alle skrive under på. For brått som kalenderen bikket 2020 kjentes romaner som «Som pesten» (Hanne-Vibeke Holst, 2018), Sigbjørn Mostues dystopiske ungdomsromaner «i morgen er alt mørkt» (2014-16), og klassikere som Albert Camus «Pesten» (beleilig nyutgitt i mars 2020) påtrengende aktuelle. Vi sitter nok også igjen med et stort behov for å forstå og lære å leve med de nye samfunnsfaktorene vi har fått i fleisen dette året. Slik gjør Hoddevik oss en stor tjeneste med denne boka, ved tålmodig, humoristisk og til tider spenstig å fortelle og forklare hva virus er og hva de gjør med oss. 

Gjennom 14 kapitler tar han for seg like mange virus, som hver for seg har gjort saftige innhogg i menneskesamfunnet. HIV-viruset hører med. Det samme gjør rabies, polio, koppeviruset, zika og ebola, for å nevne noen. Hver av disse får en inngående beskrivelse, både av egenart og funksjonsmåte. Med hver av dem hører fortellinger om hva de har gjort med oss. Her er det mye nød og død. Men det er også forbløffende funfacts, anekdoter og heltehistorier. Visste du for eksempel at verdens første, kjente HIV-AIDS-offer var en norsk førstereisgutt som ble smittet under landlov i Douala, Kamerun i 1961, og at virusets opprinnelesested i Afrika kunne identifiseres takket være loggboka til skipet han var med? Eller at koppevaksinen – og vaksine i det hele tatt – kom til fordi en lege på slutten av 1700-tallet intereserte seg for hvorfor de engelske budeiene var så pene (det vil si, uten skjemmende kopparr)? Eller at ordet «vaksine» kommer fra det latinske ordet for ku: «vacca»? For joda, budeienes strålende oppsyn hadde å gjøre med at de mottok en slags naturlig vaksine fra dyra de stelte. 

Viktigere enn anekdotene er den faktiske, reelle kunnskapen Hoddevik bringer. Den er en vaksine mot angst. 

«Reisefoten» fra tittelen på boka hinter i tre retninger. Dels handler det om hvordan viruset tar seg fram igjennom kroppene våre for å nå nøyaktig den cellegruppen de har utpekt seg som mål, for å kunne spre seg videre. Smart, og guffent. Dels handler det om smittespredning mennesker og menneskesamfunn imellom – noe vi vel smått har fått litt under huden, alle sammen. Et av kapitlene heter betegnende nok «jorden rundt på langt mindre enn 80 dager». Men ikke minst handler det om en reise i innsikt. Og her er virusen selv vår læremester, ifølge Hoddevik. Det er ikke uten grunn at hver ny epidemi eller pandemi ser ut til å ha fått et fast haleheng: Gjennombrudd i forskningen på den siste, aktuelle viruspandemien blir belønnet med nobelpris. Og denne læringen har åpenbart pågått lenge: «Faktisk er så mye som åtte prosent (!) av vårt DNA virusrester». Mennesket hadde rett og slett ikke vært det samme uten virusene.

At Hoddevik er en ekte vitenskapsmann, ser en av skrivemåten: kapitlene og hele boka er bygd opp med den vitenskapelige artikkelformen som mal, der en skritt for skritt bygger opp sine innsikter. Dette er litt motsatt av mer journalistisk formidling som gjerne hopper rett på hovedsakene. Slik ender den på koronaviruset og sykdommen den forårsaker, covid 19 – og det med alle mulige forbehold: Det tar mange år før vi får oversikt over egenart og forløp til dette viruset og den tilhørende sykdommen. 

Da er det kanskje bare naturlig at det er her jeg har de største spørsmålstegnene. Han går ikke inn på den eventuelle sammenhengen som måtte være mellom stadig nye frambrudd av virussykdommer og den levemåten som menneskesamfunnet har påført seg selv. Det kunne han kanskje gjort?

Hoddevik erkjenner også på vitenskapens vegne at hva den forsker på, er trend- og moteavhengig. Ebola var langt borte. Derfor vanket det lite forskerkroner, før det skikkelig smalt. På samme måte har det vært lite med oppmerksomhet rundt et symptom som flere og flere blant oss lider under, nemlig utmattelse, kjent som ME-CFS. Mange i fag- og forskermiljøene har vist en hardnakket arroganse mot antydninger om at virus kan spille en rolle, også her. Resultatet er nesten ingen forskning på fenomenet. Så er nettopp utmattelse en senskade mange covid 19-smittede forteller om. Er det nå vi skal angre på at vi har gått glipp av mange tiår med forskning på dette feltet?

Anmeldt av Peter Svalheim, Tvedestrand bibliotek