tirsdag 4. mai 2021

Så møt meg på hjørnet klokka åtte

Av Camilla Bøksle
Solum Bokvennen, 2021
416 s.
Bokmål


Handling:
Vi følger Siv fra midten av ungdomsårene hennes til hun er ung voksen. Man følger henne gjennom lange kjedelige intenst varme sommere på Sørlandet og bitende kalde hverdager i Midt-Norge; den store altoppslukende første kjærligheten, faren som ikke vil vedkjenne seg henne, bestevenninnen som betyr alt for henne, usikkerheten på hvem hun er og hva hun skal gjøre med livet sitt. Det er åttitallet, og røyking, fest og Ball-gensere. 

Vurdering:
Siv er en fascinerende karakter. Jeg oppfatter henne som en introvert person som har et rikt indre liv, men har problemer med å uttrykke seg direkte til personer, spesielt sin elskede Per. Hun skriver lange emosjonelle brev til ham hvor hun virkelig graver dypt i sin egen materie, men da han forteller henne at han gjerne vil at hun skal være mer ekspressiv til ham direkte, så får hun det ikke helt til. Hun er så redd for å drive folk vekk hvis hun sier noe feil. Dette er frustrerende for bestevenninnen Linda, som på et tidspunkt i romanen sier til Siv at «det virker som du venter på å bli invitert inn i ditt eget liv». Siv står stille, hun har ingen driv for å bli noe, utforske noe. 
Hun får en jobb ved en kro i Frankrike, men det er bare fordi moren har ei venninne som har ei venninne som eier denne kroen, så moren ordnet dette for Siv og sa til henne, dette kan du gjøre. Siv er en følger, ikke en leder, så hun gjør det hun får beskjed om. 

Denne boken har et sakte tempo. Språket er emosjonelt, deskriptivt og romantisk. Bøksle maler levende bilder av både Sivs følelsesliv og hennes omgivelser. Et eksempel fra boken er når hun har kommet hjem til moren etter å ha vært hos besteforeldrene og finner ut at hennes far, som ikke vedkjenner seg henne da han har en annen familie, har vært i leiligheten mens hun har vært borte: 
«Hun flyter rundt på gulvet uten bein i kroppen. Er masse atomer, DNA, gener og nerveceller som flyter målløst rundt på treverket. Over teppet opp i sofaen, under teppet. Renner ned igjen på gulvet uten retning. Da det går i døren, legges det til ca. én komma åtte kvadratmeter hud, trettito tenner, ca. seks hundre muskler, to hundre og seks knokler over hundre ledd, nitti tusen kilometer blodårer sant fem liter blod som inneholder omtrent fem og tyve billioner røde blodlegemer. Men ca. ett tusen tre hundre og femti gram med hjerne mangler. Den ligger igjen et sted. Hvor? På toget? Hos bestemor ligger den.»

Boken passer for de som liker en bok hvor de kan fordype seg i en karakterstudie, eller en stemning, og bruke god tid i denne settingen, bare la seg gli med i livet til Siv, på samme måte som hun selv gjør. 
Man kan også muligens like denne hvis man selv var ungdom på åttitallet, og vil kjenne på den nostalgiske følelsen av det analoge livet som var åttitallet.

Emner: Oppvekstroman, Forelskelse, Nostalgi


Anmeldt av Tina Øyna, Skolebiblioteket ved Tangen VGS.







Mellom nord og natt

Av Gøhril Gabrielsen
Aschehoug, 2021
251 s.
Bokmål.


Hovedinnhold:

Veksler mellom fortellingen om to mor-datter forhold. Jeg-personen i nåtiden i Norge og Helena – mor til den svenske dikteren Edith Södergran som levde fra 1892 til 1923.

Jeg: 
Fortelleren er mor til datteren Lu. Faren til Lu bor ikke med dem og nevnes kun sporadisk. Mor og datter lever i tett symbiose, og fra starten er moren opptatt av at de må frigjøre seg fra hverandre. Nærheten virker overveldende på henne, og hun ønsker å gjenvinne friheten for seg selv og gjøre datteren til et selvstendig menneske. Hun elsker datteren, det er tydelig, men hun føler seg også utilstrekkelig som mor. Hennes hemmelige trang til å frigjøre seg gir henne dårlig samvittighet og får henne til nettopp å snøre båndene mellom de to enda tettere.

Vi vet fra starten av boka at det kommer til å inntreffe noe i jeg-personens liv. Noe som har med datteren å gjøre. Noe dramatisk og ilde. 


Helena: 
Helena blir også tidlig alene med datteren. Hun legger hele tilværelsen sin til rette for å gi Edith det beste. Flytter til byen for at Edith kan gå i en god skole og velger til og med å ta til seg en fosterdatter fra en fattig familie for at Edith skal få selskap. Også hun føler seg utilstrekkelig når prosjektet ikke lykkes. 


Jeg-personen forestiller seg hva som skjedde for Helena. Hun går noen ganger tilbake og endrer litt for å få en mer troverdig historie. Andre ganger diskuterer hun direkte med Helena om hvordan ting bør oppfattes.


Språk:
Rett frem og enkelt språk. Korte avsnitt, lett å lese. Veldig stor detaljeringsgrad i passasjer. Sitater fra dikt og brev til Edith Södergran er på svensk.

Emne:
Mor-datter forhold.

Passer for:
Kan anbefales til kvinner og sikkert helst mødre.

Vurdering:
Boken beskriver veldig bra de følelser som knytter seg til å være mor. Det er en god veksling mellom de to fortellinger, og jeg ble som leser opptatt av begge. I starten fikk jeg inntrykk av et spenningselement i historien om jeg-personen, men det blir ikke helt innfridd. De mange diktsitater på svensk skal visst nok gjøre oss bedre kjent med personen Edith Södergran, men for en som ikke vanligvis leser lyrikk blir det i høyere grad en barriere.


Anmeldt av Louise Wittig, Lillesand bibliotek

Sjøskade


Av Eirik Ingebrigtsen
Oktober, 2021
183 s.
Nynorsk


Hovedinnhold: 
Jeg-personen heter Johs og er rundt 40 år. Han har ei datter, Jill, som er 17 år og går på videregående. Jill og Johs har flyttet ut til gården hvor faren Paal bor alene, etter at kona hans døde for et par år siden.  De flytta ut dit etter at Johs ble sykmeldt fordi han holdt på å drukne. Han hadde meldt seg på et dykkerkurs, i et forsøk på å få bukt med sin egen vannskrekk.  

Noen år tidligere var dattera Jill og faren Paal ute i en alvorlig båtulykke. Båten deres ble delt i to og de havnet i sjøen. Men begge ble reddet. Siden dette har Johs hatt redsel for vann. Dette er nokså paradoksalt siden han jobber som forsker ved et marinbiologisk institutt. Men dykkerkurset tar brått slutt, fordi Johs nesten drukner.  

I bokas nåtid har han vært sykmeldt nesten halvannet år. Etter ulykken er han plaget med synsforstyrrelser og andre problemer med sansene. Nå nærmer det seg tiden da han skal tilbake på jobb igjen. Det er en varm og tørr sommer. En gåsenebbhval har drevet i land i nærheten, død på grunn av plastinnhold i magen. Mageinnholdet blir samlet opp av marinbiologene på instituttet. Johs øyner dette som en mulig vei tilbake i arbeid. Uten å spørre noen tar han med seg mageinnholdet hjem, i en presenning, og bretter det ut på gulvet i kjelleren. Dette lukter etter hvert ganske intenst. Planen er å lage en rapport og sende til instituttet, men han kommer liksom aldri i gang. 

I starten av boka er det en dramatisk hendelse som involverer faren. Paal er sauebonde. Han ringer til Johs fra utmarka og ber han komme fort og ha med vann. Det viser seg at han har fått noe væske i ansiktet, fra lufta, fra oven. Både han og noen av sauene er skadet. Paal må på sykehuset, det er etseskader fra flybensin, viser det seg.  

Boka slutter før Paal begynner på jobb igjen, hvordan det vil gå, vet vi ikke helt. 

Språk: 
Et rikt nynorsk. De som er glade i språk og nynorsk vil ha mye å glede seg over i denne boka. Skrivemåten er litt som Jon Fosse: det er setninger uten punktum, noe gjentakelser, oppramsinger.  

Emne: 
Miljøet, truslene mot miljøet vårt. Spesielt havet. Plasten i havet. Men også trusselen fra lufta (jfr flybensinen), det er også et forsøk på miljøkriminalitet i et innlandsvann, som Paal og Johs avslører. En nabo setter nemlig ut gjeddeyngel.  Sommeren er varm og tørr, du tenker på klimaendringer. 

Boka passer for:  
For de som er veldig opptatt av språk, eller miljø. 


Anmeldt av Anne Kjersti Berntsen, Vennesla bibliotek 

Mine venner

 

Av Monica Isakstuen
Gyldendal, 2021
270 s.
Bokmål


Boka starter med jeg-fortellers vanvittige raseri. Hun er sååå forbanna på sin beste venninne. For hva har man en bestevenninne til om hun ikke er lojal og gir støtte når man trenger det?

Jeg-fortelleren har på sin 40-årsdag blitt spurt av venninnen om hun kan hjelpe til med å flytte. Siden hun liker å være på pluss-siden i forhold til venninnen sier hun ja, hun har ingen spesielle planer for bursdagsfeiring. De to venninnene forteller hverandre alt, og den gangen jeg-fortelleren trengte en å betro seg til om sitt vanskelige parforhold, var venninnen en klippe. Hun støttet henne i å forlate samboeren, hun ga henne gode og velmenende råd og en sofa og sove på, og utallige kvelder gikk med til samtaler, trøst og oppmuntring. Men så har jeg-fortelleren valgt å gå tilbake til samboeren, uten å informere venninnen. Hun har vært illojal i forhold til venninnens råd. Dette oppleves for venninnen som et utilgivelig svik.

Jeg-fortelleren går fra venninnen i raseri, tankene er beksvarte. 

I et NRK-program med Monika Isakstuen, forteller intervjuer Siss Vik at åpningen på romanen Mine venner slo henne helt knockout og etter 270 sider med grusomme venninner måtte hun gå tilbake i tid og fundere over hva slags venninne hun selv har vært.

Videre i romanen møter vi jeg-fortellerens venninner fra forskjellige epoker av livet, det er ulike kvinner hvor mange av dem ikke kjenner hverandre, men alle har et vennskapsforhold til jeg-personen. Venninnen som hun nettopp forlot i raseri har tatt initiativet til et 40-års overraskelsesselskap, men kommer ikke selv pga det som skjedde tidligere den dagen.

For jeg-fortelleren er dette påfunnet med selskapet så uventet og føles helt feil ettersom hun er i et humør som er langt fra feststemt. Dessuten har hun alltid foretrukket å treffe vennene enkeltvis. For hvordan skal man oppføre seg i møte med alle på en gang? Hun føler at hun ofte har vært en uklar person, en som har ment én ting sammen med én venninne, og noe annet sammen med en annen. Hvem er hun egentlig i forhold til alle disse? Hun kjenner også på dårlig samvittighet fordi hun har forsømt mange av de gamle vennene sine, til fordel for henne som hun nå ikke lenger er venner med. Jeg-personen hadde gått litt lei av de gamle vennene, og denne nye venninnen ga henne noe annet, noe mer spennende. Men også det nye venninneforholdet er komplisert, det er ubalanse mellom de to. Det er ofte jeg-fortelleren som er den som har betrodd seg mest og venninnen som har gitt råd. 

På festen er det ordnet med take away-mat og masse vin. Venninnene holder taler, og det er mange av dem. 22 i alt. Noen ganger snakker de i kor, som i en gresk tragedie, og noen ganger en og en. Ingen av dem har navn, men de kalles f.eks. En som forsøker å ta litt ansvar, En som sier det som det er, En som føler seg avvist, En som vil være en øy, osv.

Mange sannheter kommer for dagen og jeg-fortelleren reflekterer over hva vennskap er og hva som kreves. Hvor ofte må man ta kontakt? Må man svare på meldinger med en gang? Skal man alltid støtte den andre – eller være ærlig? Hvor mye tåler et vennskap og hva om den ene vil ha et mer intenst venninneforhold enn den andre? Kan man si til flere venninner at de er en bestevenninne, og hva om de andre får vite at hun har sagt det til flere? 

Språk
Språket er kreativt brukt. Det er korte linjer, luftige sider med lite tekst, på noen sider er det bare noen linjer midt på arket, som et dikt. hun bruker mye gjentakelser av ord, for eksempel, to sider der hver linje begynner med ordet jeg og hver linje er en setning. Romanen som helhet er en slags hybridtekst, med prosa, poesi og drama.
Deler av boka, der vennene holder taler, er skrevet som et drama med replikker og de roper, dvs det er skrevet med caps lock/versaler. Forfatteren sier i et intervju med NRK at hun var redd for at det skulle bli for pompøst, men språket er jo ikke pompøst så det fungerer. 
Denne kontrasten gjør at romanen til tider er morsom, det er mye humor i den.

Det finnes ingen punktum i teksten, bare ett helt på slutten av romanen. Hun har også en bevisst bruk av typografi i boka..

Omslaget:
Omslaget er pastellfarget og tittelen Mine venner er skrevet med løkkeskrift, det likner på minnebøkene mange av oss hadde da vi var barn. Jeg-fortelleren husker tilbake på barndommen da klassevenninner skrev i minnebøkene til hverandre. Men på dette omslaget er det ingen søte tegninger av dyr, blomster eller hjerter, men knivskarpe barberblader.

Boka passer for trente lesere, og ikke sarte sjeler.



Anmeldt av Åse Haugland, Agder fylkesbibliotek




Dagny

Av Aasne Linnestå
Gyldendal, 2021
243 s.
Bokmål


«Dagny» handler om aleneboende, middelaldrene Dagny, som på grunn av koronapandemien er midlertidig permittert fra jobben som assistent i barnehagen. Eller, helt aleneboende er hun ikke, hun har en katt og de 2 hundene «Chaplizene» som selskap, samt en nylig avdød ektemann som tidvis går igjen i huset. 

Dagny er ensom i den innestengte korona-tilværelsen, og blir gående å kverne på det som har vært – på ekteskapet, på forholdet til sønnen, venninnen hun har mistet kontakt med, på om hun egentlig har turt å leve sitt eget liv, samt om hvem hun er og hvem hun vil være. Sønnen deres dro hjemmefra for å utforske verdenen for noen år siden, og Dagny bruker mye av tiden til å savne han. De har ikke hatt så mye kontakt, og det er mye usagt mellom dem, blant annet vet han ikke at faren er død. Dagny tar etter hvert tak i sitt eget liv og den ensomme tilværelsen, og får både kontakt med sønnen, gjenvinner et vennskap, oppsøker et barn fra barnehagen son hun er bekymret for, og oppdager Naboen med stor N. Dvelingen ved fortiden og tankene i nåtiden veves sammen, og gjør at leseren sakte men sikkert blir kjent med den litt rare Dagny.

Boken er skrevet i jeg-form, og er tidvis litt dagbok-aktig, med et muntlig språk, Beskrivelsene er noen steder knappe og setningene korte, andre steder er det mer heseblesende, med nesten side lange setninger og mange beskrivelser. 

Emner som tas opp i boken er blant annet korona, ensomhet, «tomt rede», ekteskap og samliv, dyrevelferd, om hvem man er og gjerne vil være. 

«Dagny» er en litt mørk bok, men den har samtidig en litt humoristisk undertone. Den har både et langsomt og raskt tempo, og kan passer for de som vil lese en bok hvor man blir tatt med inn i en interessant hovedpersons hode. 


Anmeldt av Inger Lise Sørum Holen, Vennesla bibliotek


Overleverne

Av Alex Schulman
Oversatt av Andreas Eilert Østby
Gyldendal, 2021
246 s.
Bokmål



Hovedinnhold:
Tre brødre, Nils, Benjamin og Pierre, møtes i voksen alder ved familiens sommersted for å spre morens aske. Brødrene har ikke hatt noe særlig kontakt i voksen alder.  Alle tre har hatt en traumatisk barndom med alkoholiserte foreldre, men i stedet for å bli sammensveiset har de glidd fra hverandre. Den felles barndommen deres har blitt husket og oppfattet ulikt. 


Språk:
Malende og til tider lyrisk språk. 

Emne:
Barndom. Søsken.  Familie. Alkoholisme. Sjalusi. Traumer.

Vurdering:
Det interessante i boka er hvordan brødrene er blitt preget av den utfordrende barndommen. Brødrene sliter nemlig ikke nødvendigvis med de samme traumene. Mens de nøster opp barndommen kommer mange misforståelser frem i lyset. Skillet mellom kjærlighet og hat er hårfin, og brødrene har tid tider tolket eller opplevd samme hendelser helt forskjellig.
 Dette er en mørk bok med en meget passende tittel, «Overleverne». I noen partier undrer man seg virkelig over at disse brødrene faktisk ble voksne. At de overlevde sin egen barndom. Boka har en mørk tone, som stadig gir en uhyggelig og guffen følelse.
 Kapitlene veksler mellom å fortelle historien i fortid og nåtid. Nåtiden nøstes opp bakover et døgn, mens fortiden går fremover.
 
Jeg må si meg enig med anmelder Oda Faremo Lindholm i VG, at hoppingen i tid virker bra i starten, men så blir det rotete. Jeg er også enig med Lindholm i at boka har et godt utgangspunkt, men gjerne kunne ha hatt noen flere runder med redigering. Flere anmeldere har også ment at avslutningen av boka var unødvendig og jeg må dessverre si meg helt enig.

Anmeldt av Caroline L. Gabrielsen, Vennesla bibliotek.



Anmeldelser:

Flog


Av Dordi Strøm
Samlaget, 2021
324 s.
Nynorsk



Hovedinnhold:
Utdrag fra boka: «Hald inn rumpa når du går, ropar farmor, sjå på meg! Mi rumpe er flat og fin, ser du? Eg går og held inn rumpa heile tida, og det skal du og gjere! Dagne er redd farmor ikkje skal like henne, og at ho ikkje skal få lov til å komme til farmor meir. Ho vil eigentleg ikkje vere her, men det er til hjelp for mor at ho er her, så derfor seier ho ingenting.»

Romanen er en fortelling om tre generasjoner, og om hvordan vold og fattigdom har preget livet deres. Åsta er mor og farmor og var gift med Embret, Fred er sønn og far til Dagne. De klarer ikke å snakke med hverandre. Dagnes foreldre er skilt, og Dagne bor hos mor. De bor i blokk, og Dagne spiller håndball. Hun er god. I tillegg tegner hun mye og er opptatt av verdensrommet. Hun gjemmer seg ofte i kottet. Far er nokså fraværende, men han henter henne i bilen en sjelden gang. Han har mange biler og et fint hus. Farmor vil helst ikke kjenne barnebarnet sitt. 
Romanen flyter fram og tilbake i tid, og forteller om barndom og oppvekst for Åsta, Fred og Dagne.  Viktige samfunnshendelser, som endring av bygdesamfunn og Tsjernobyl-ulykken, veves inn i livene deres. 

Vurdering:
Forfatteren er debutant, og romanen starter med et persongalleri og en ordforklaring. Boken handler om relasjoner, fattigdom, arbeiderklassen og dysfunksjonelle familier. Det er lite dialog. Tiden flyter, vi får små glimt fra livene deres. Likevel veves det sammen på et vis. Alt går i arv, og farslengselen er til stede hos både Fred og Dagne. Ingen av dem er gode nok. Fred er en tilskuer, ensom og uønsket. Mor Åsta ble voldtatt og gravid som 14-åring, og giftet seg med overgriperen. Heldigvis har Dagne moren sin, det gir håp for henne. Forfatteren er opptatt av at det ikke er barnas skyld, og det klarer hun å få fram. Virkemidler hun bruker er bilder og språk. Fuglene er både fysiske og symboler i hele boka, og det knappe språket illustrerer hendelser og følelser godt. Tittelen Flog viser til både på flukt og fart, kraft og fantasi, og bratte fjellsider. Alle deler viktig i romanen. Lesingen får fram mange følelser og engasjement. Anmeldere nevner klassereise og arbeiderklasse. Forfatteren stiller også spørsmål ved hva som knytter foreldre og barn sammen.
Men romanen er, til tross for alle gode sider, litt statisk. Det er ingen framgang og utvikling hos de voksne hovedpersonene. Slutten er åpen, hvordan går det egentlig med Dagne? 

Tema: Familie, relasjoner, omsorgssvikt, fattigdom, vold, samfunnsutvikling, flukt og frihet.

Språk: Knapt, poengtert. Veldig god flyt. Korte kapitler. Lite dialog. Tanker og følelser.


Anmeldt av Ingunn Greibesland, Kristiansand folkebibliotek Nodeland bibliotek

Ein lykkeleg slutt


Av Maren Uthaug
Oversatt av Ingvild Holvik
Samlaget, 2021
375 s.
Nynorsk


Handling: 
Hovedpersonen i denne boka er Nicolas som driv familieverksemda, eit gravferdsbyrå i København. Han er enkemann og far til tvillingane Liliane og Christian den sjette.  Gjennom Nicolas får vi skildra familiehistoria frå Christan den første som driv i land på Stillehavsøya Tikopia etter eit skipsforlis på 1800-talet. Og det er litt av ei familiekrønike vi blir fortalt!

Den vesle øya kan kun brødfø 990 menneske. Det er derfor ikkje lov å få barn utan løyve frå hovdingen, og uønskte barn må drepast før dei treng fast føde. Ulovlege foreldre må ta livet av mange spedbarn og gravleggje dei i umerka graver utan å sørge.  Den nyfrelste Christian synes dette er ein underleg skikk og tek på seg å be for sjelene til dei små. Han møter ei kvinne som har gravlagt sitt nyfødde barn og gifter seg med henne. Saman får dei rollen med å ta livet av alle uønskte spedbarn og gje dei ei verdig gravferd. Dei får lov til å føde ein son som dei kallar Christian etter faren.  Då Christian den andre er 9 år, blir mor hans gravid på nytt og veslesystera hans blir fødd utan løyve. For å redde henne, set broren seg i en kano og let seg drive til havs. Han blir langt om lenge redda av eit skip og teken med til Nederland. Etterkvart ender han og kjærasten opp i København, der gravferdsbyrået blir etablert,  utvida og utvikla gjennom generasjonar.  
Kvar generasjon har sine spesielle særtrekk og gjennom boka blir vi kjende med desse forfedrene. Christian 2. spesialiserer seg på gjengangar og varsel, Christan den 3. brenn dei døde (kremering) Christian den 4. ser og snakkar med dei døde, medan den nolevande Nicolas er nekrofil. 

Vurdering:
Denne boka er ikkje for sarte sjeler eller for dei som er opptekne av det realistiske. Forfattaren pøser på med spesielle, avvikande og dysfunksjonelle personar. Personskildringane er nokså overflatiske, men dette fungerer som eit tilbakeblikk og ei reise gjennom familiehistoria. Lesaren blir presentert for pest, kolera, syfilis, fattigdom, galskap, spøkelse og svært mange lik. 

Det nynorske språket flyt lett. Språket er fargerikt og direkte og fortel historia på ein grotesk, men svært engasjerande måte. Det er god flyt gjennom heile boka.

Forfattaren formidlar også mykje kulturhistorisk kunnskap om synet på døden, skikkar og handsaming av dei døde opp gjennom tidene, men sjølve essensen i boka er nok forteljinga om dei ulike Christianane, særtrekka deira og kva som førte til at dei vart som dei vart. 

Boka passar for vaksne lesarar som vil ha ei god røverhistorie og som ikkje er redd for groteske detaljar.

Emne: Døden og gravferdsritualer, Spøkelser/Gjenferd, Oppvekstvilkår, Nekrofili


Anmeldt av Kristin Flo, Arendal bibliotek