Skrevet av
Rachel Renée Russell
Kagge forlag
2016
Bokmål, 309
sider
Oversatt av
Kirsti Vogt, MNO
Resymé:
Max Crumbly
har akkurat begynt på South Ridge ungdomsskole, og har frem til nå hatt
hjemmeundervisning av bestemoren sin. Angivelig fordi han har lidd av astma- og
panikkanfall de siste åtte årene, men om han er en pålitelig forteller… Se det
er en annen sak. Alt filtreres gjennom hans noe nevrotiske og distanserte syn
på virkeligheten, og han har en fortellerintensitet som minner om en overgira
syvåring som skal gjenfortelle om DEN BESTE DAGEN han har hatt på tivoli.
SERIØST!? Så her blir vi i rasende fart introdusert for hans erkenemesis Bølla,
hans store kjærlighet Erin (som Bølla også er interessert i, SELVFØLGELIG!!)
hans kompliserte skolehverdag, de fryktede gymtimene, hans evne til å kløne og
kludre det til for seg selv, familieliv i alle valører og lukter, hans
interesse for tegneserier og hans «talent» som rapper (ok, rap-tekstene er
faktisk en anelse underholdende) før vi er fremme ved det som skal drive
handlingen fremover: at han – ved å bli innelåst i skoleskapet sitt ved
ukeslutt av Bølla – klarer å avdekke et pågående innbrudd på skolen. Da ser han
sitt snitt til å blir skolens helt ved å hamle opp med disse tre kjeltringene
på egen hånd. Og mengden forviklinger vil ingen ende ta. Heldigvis er disse
skurkene like oppegående som en viss duo i filmen «Alene hjemme», men til slutt
smiler ikke Fru Fortuna lenger, og superhelten Max Uflaks seiler rett inn i
pizzamåltidet til den onde trio. Hvordan skal dette gå? Svaret får du i neste
bok (dette var den bebudede cliffhangeren som ble lovet helt i starten av
boka).
Sjanger:
Dagboklitteratur, humor, action.
Målgruppe: Gutter
10-12 år, og de som ellers sluker denne typen bøker.
Emne:
Skolehverdagen, mobbing, forelskelse.
Språk:
Muntlig. Dagbokpreget. 90 prosent jeg-setninger («kvalifisert» gjetning). Refererende
og handlingsdrevet. Mye overdrivelser. Lite beskrivelser og skildringer (om
noe?) Mye luft mellom setningene.
Vurdering:
Vanligvis
forsøker jeg å ikke la synet mitt på boka skinne igjennom i sammendraget, men
her ble det en tanke vanskelig. Og for å fatte min egen mening i korthet: jeg
likte ikke boka og kommer neppe til å anbefale den i noen formidlingsarbeid. Så
var det sagt, og (forsøkt) lagt til sides i resten av vurderingen.
Max Crumbly
fremstår som en småstressa og engstelig fyr med en noe spesiell bakgrunn, men
som delvis evner å se seg selv utenfra. Han gir uttrykk for at skolehverdagen
er kjip, men forsøker likevel å gjøre det beste ut av det, ved hjelp av galgenhumor,
selvironi og en dose eskapisme. Uten at jeg vil si at han lukker øynene for
realitetene eller preges av regresjon. Han når nok ikke samme grad av
erkjennelse som f.eks. Tommy (i Tommy og tigeren), men så har ikke hormonene
begynt å rase i Tommy på samme måte som de gjør hos Max. Det virker dog som Max
er klar over sin outsiderrolle, men ikke helt vet hvordan han skal håndtere
den. På den ene siden går han inn for å skille seg ut, både bevisst, ubevisst
og i fantasien, men på den andre siden tar han ganske drastiske grep for å
sørge for at han skal passe inn. Uten at han helt lykkes med det, eller lar seg
stoppe av den grunn.
Han får også
vite at foreldrene til Bølla skal skilles og at Bølla av den grunn muligens
skal bytte skole til neste skoleår. Max er ikke bedre enn at han godter seg
veldig over dette og motiveres til å bite tennene sammen og holde ut mobbingen
til Bølla, for det er tross alt bedre enn hjemmeundervisning sammen med
bestemor. I sin tilnærming til Erin er Max troverdig keitete, og han er
smertelig klar over det selv. Uten at det ser ut til at han kommer med noen
strategier for hvordan han skal endre på akkurat det. Kanskje det holder med å
bare være seg selv, det være seg kleint eller kult?
Max har
veldig mye på hjertet og tidvis kjennes det ut som å lese en oppramsing hvor
den som forteller lider av tidsnød, mer enn en sammenhengende historie. Max
later til å bruke innfallsmetoden og følger opp alle assosiasjoner og
tankesprang han kommer på mens han sitter i skapet og skriver. Man kan jo kalle
det idérikdom og fortellerglede, men i mine øyne virker det noe rotete og
ustrukturert. Når i tillegg skriftstørrelsen varierer veldig mye og ofte, samt at
det er mange partier med overstrykinger som likevel har leselig tekst,
ødelegger det tekstflyten. Det er sikkert gjort med tanke på å skulle gi
inntrykk av autensitet, men disse elementene dominerer teksten for mye.
Jeg bladde
og leste litt i Dustedagboka 1, bare for å sammenligne i full fart og få et
kjapt overblikk, og den boka ga et mye bedre inntrykk enn Max Uflaks gjorde. Og
med den observasjonen setter jeg strek.
Anmeldelse skrevet av Rune Stordahl, Farsund bibliotek