Hvis hvalen dreper meg

Av Hilde Hylleskaar
Gyldendal, 2020

206 s

Målgruppe: ungdom 13+
Bokmål

Emneord: angst, ensomhet, terapi

Vi møter Emilie som bor i Bergen og som går på videregående skole. Boken åpner med et bilde, et slags «syn» som Emilie har, om en jente som dør i et jordskjelv. Med dette forstår vi at Emilie ofte «faller inn i seg selv», og lever seg sterkt inn i vonde situasjoner som andre mennesker hun hører om, er i. 

Emilie har en lærer som ser at hun ikke alltid klarer å følge med i timene, og spør om Emilie er deprimert. Det fører til at Emilie tar kontakt med skolens pyskolog for en samtaletime. I den første timen med psykologen blir Emilie svimmel og blek da hun begynner å prate om at hun ikke liker svømming og at hun er redd for vannet i bassenget på skolen. Psykologen og Emilie bestemmer at de skal møtes igjen for flere samtaler. Det rare er at Emile er svært god i svømming. Svømmelæreren hennes er også trener for et svømmelag. Vi forstår at han gjerne vil ha Emilie med på laget, men det har hun egentlig ikke lyst til.

Emilie har to gode venninner; Thea og Aurora. The har lenge har vært syk og hjemme fra skolen med kyssesyke. Aurora har vært enebarn i alle år, men plutselig oppdager hun at hun har en halvsøster som ingen visste om. Emilie har også en god kamerat i Oskar. De hjelper hverandre med leksene.

Etter en kommentar fra en av morens venninner om at hun ser så godt ut og om hun har lagt på seg, bestemmer Emile seg for begynne å slanke seg.

Emilie har et godt forhold til sin mormor.  Gradvis blir det avdekket en historie om en gutt som het Adrian  som var sommergjest hos mormorens nabo. Han var svært god til å svømme. Vi forstår også etter hvert at han lærte Emilie å svømme. Men Adrian druknet. Vi får ikke vite detaljer rundt dette. Det rare er at også søsteren hans druknet noen år tidligere. Det blir sagt at de begge var så glade i å bade, og å være i vann. I begynnelsen gjentar Emilie både høyt og inni seg hvor snill Adrian var. Men vi skjønner at kanskje ikke dette helt var tilfellet.

Emilie fortsetter å ha skremmende indre bilder, hvor hun «faller inn i seg selv», og opplever på en sterk måte at hun gjenopplever andres lidelser i ulykker hun hører og leser om. Dette tar så mye oppmerksomhet, at hun nesten ikke har krefter til å se problemene som venninnene Aurora og Thea har. Tankene om Adrian, om svømming, om havet og følelsene av at noen drar henne under vann, tar opp mer og mer av tankene hennes. 

I boken skal Emilie sin klasse lese og analysere romanen «Ved neste nymåne» av Torborg Nedreaas. Arbeidet med denne går igjen i hele denne boken. Gjennom romanen, som hun jobber med sammen med kameraten Oskar, kan det virke som om hun kjenner seg litt igjen i personene.

Emilie fortsetter å gå til samtale med skolepsykologen. Hun forteller om en hval hun er så redd for og som hun «ser» både i svømmebassenget og ellers. Gradvis avdekker hun at denne hvalen er et symbol på noe annet hun er redd for og noe hun har opplevd som Adrian var skyld i. Vi får ikke vite helt hva det er, det blir mer antydet han kan kan ha holdt og dradd henne under vann slik at hun ikke fikk puste. Kanskje dette er grunnen til angsten hennes? 

Boken slutter med at hun i en time hos psykologen forstår at hun går inn i andres lidelser for å unngå kjenne på sin egen. Dette gjør henne trist, men også glad siden hun endelig forstår hvorfor hun har det vanskelig. Hun er sikker på at det nå skal bli bedre, at alt kan ordne seg for henne. 

Vurdering av innhold og språk Språket er enkelt og rett fram i boken. Den er lett å lese. 

Boken inneholder henvisninger til litteratur som «Ved nymånen» av Torborg Nedreaas (denne tar opp mye plass gjennom boken) og så vidt til filosofen Leibniz som moren til Emilie underviser i. Jeg tenker at det kanskje er meningen at dette både skal gjøre leseren nysgjerrig, og at det skal fungere som en slags trøst for leseren hvis man ikke selv har det så enkelt. 

Jeg blir likevel aldri helt grepet av denne boken om Emilie. Jeg får ikke helt tak i hvorfor alt er så alvorlig og vanskelig for henne. Jeg synes ikke det blir troverdig nok. I tillegg dras det inn elementer i boken som ikke blir fulgt særlig opp. Det gjelder en kanskje begynnende spiseforstyrrelse som en kontroll av vonde følelser, og det gjelder kampen for klimaet. Klimastreik er et tema i begynnelsen av boken, men dette blir avfeid av Emilie. Om dette skal vise at ikke engang noe så viktig som dét har hun krefter til å tenke på, eller hva det egentlig skal bety at det i det hele tatt blir nevnt, er jeg usikker på. 

Man kan innvende at det ikke alltid trenger å være de helt store psykologiske utfordringene ungdom sliter med som man kan skrive om, men i denne boken blir det noe anmasende og ikke helt troverdig. Forfatteren skal likevel ha et pluss for at boken slutter optimistisk, og at det ser ut som om Emilie gradvis vil finne en løsning på problemene sine.

Anmeldt av Hilde Elise S. Bie, Grimstad bibliotek