Virus på reisefot: en reiseskildring om virus og mennesker

Av Eystein Hellstrøm Hoddevik
Cappelen Damm, 2021
347 s.
Bokmål

En lekse vi trenger å lære

«Jeg tror vi alle sitter igjen med hver vår unike beretning om SARS-CoV-2 og covid 19», bemerker lege og forsker i molekylærbiologi og nevrovitenskap Eystein Hellstrøm Hoddevik (41) i den populærvitenskapelige boka «Virus på reisefot. Dette kan nok alle skrive under på. For brått som kalenderen bikket 2020 kjentes romaner som «Som pesten» (Hanne-Vibeke Holst, 2018), Sigbjørn Mostues dystopiske ungdomsromaner «i morgen er alt mørkt» (2014-16), og klassikere som Albert Camus «Pesten» (beleilig nyutgitt i mars 2020) påtrengende aktuelle. Vi sitter nok også igjen med et stort behov for å forstå og lære å leve med de nye samfunnsfaktorene vi har fått i fleisen dette året. Slik gjør Hoddevik oss en stor tjeneste med denne boka, ved tålmodig, humoristisk og til tider spenstig å fortelle og forklare hva virus er og hva de gjør med oss. 

Gjennom 14 kapitler tar han for seg like mange virus, som hver for seg har gjort saftige innhogg i menneskesamfunnet. HIV-viruset hører med. Det samme gjør rabies, polio, koppeviruset, zika og ebola, for å nevne noen. Hver av disse får en inngående beskrivelse, både av egenart og funksjonsmåte. Med hver av dem hører fortellinger om hva de har gjort med oss. Her er det mye nød og død. Men det er også forbløffende funfacts, anekdoter og heltehistorier. Visste du for eksempel at verdens første, kjente HIV-AIDS-offer var en norsk førstereisgutt som ble smittet under landlov i Douala, Kamerun i 1961, og at virusets opprinnelesested i Afrika kunne identifiseres takket være loggboka til skipet han var med? Eller at koppevaksinen – og vaksine i det hele tatt – kom til fordi en lege på slutten av 1700-tallet intereserte seg for hvorfor de engelske budeiene var så pene (det vil si, uten skjemmende kopparr)? Eller at ordet «vaksine» kommer fra det latinske ordet for ku: «vacca»? For joda, budeienes strålende oppsyn hadde å gjøre med at de mottok en slags naturlig vaksine fra dyra de stelte. 

Viktigere enn anekdotene er den faktiske, reelle kunnskapen Hoddevik bringer. Den er en vaksine mot angst. 

«Reisefoten» fra tittelen på boka hinter i tre retninger. Dels handler det om hvordan viruset tar seg fram igjennom kroppene våre for å nå nøyaktig den cellegruppen de har utpekt seg som mål, for å kunne spre seg videre. Smart, og guffent. Dels handler det om smittespredning mennesker og menneskesamfunn imellom – noe vi vel smått har fått litt under huden, alle sammen. Et av kapitlene heter betegnende nok «jorden rundt på langt mindre enn 80 dager». Men ikke minst handler det om en reise i innsikt. Og her er virusen selv vår læremester, ifølge Hoddevik. Det er ikke uten grunn at hver ny epidemi eller pandemi ser ut til å ha fått et fast haleheng: Gjennombrudd i forskningen på den siste, aktuelle viruspandemien blir belønnet med nobelpris. Og denne læringen har åpenbart pågått lenge: «Faktisk er så mye som åtte prosent (!) av vårt DNA virusrester». Mennesket hadde rett og slett ikke vært det samme uten virusene.

At Hoddevik er en ekte vitenskapsmann, ser en av skrivemåten: kapitlene og hele boka er bygd opp med den vitenskapelige artikkelformen som mal, der en skritt for skritt bygger opp sine innsikter. Dette er litt motsatt av mer journalistisk formidling som gjerne hopper rett på hovedsakene. Slik ender den på koronaviruset og sykdommen den forårsaker, covid 19 – og det med alle mulige forbehold: Det tar mange år før vi får oversikt over egenart og forløp til dette viruset og den tilhørende sykdommen. 

Da er det kanskje bare naturlig at det er her jeg har de største spørsmålstegnene. Han går ikke inn på den eventuelle sammenhengen som måtte være mellom stadig nye frambrudd av virussykdommer og den levemåten som menneskesamfunnet har påført seg selv. Det kunne han kanskje gjort?

Hoddevik erkjenner også på vitenskapens vegne at hva den forsker på, er trend- og moteavhengig. Ebola var langt borte. Derfor vanket det lite forskerkroner, før det skikkelig smalt. På samme måte har det vært lite med oppmerksomhet rundt et symptom som flere og flere blant oss lider under, nemlig utmattelse, kjent som ME-CFS. Mange i fag- og forskermiljøene har vist en hardnakket arroganse mot antydninger om at virus kan spille en rolle, også her. Resultatet er nesten ingen forskning på fenomenet. Så er nettopp utmattelse en senskade mange covid 19-smittede forteller om. Er det nå vi skal angre på at vi har gått glipp av mange tiår med forskning på dette feltet?

Anmeldt av Peter Svalheim, Tvedestrand bibliotek