Av Jack Meggitt-Phillips.
Illustrert av Isabelle Follath
Oversatt av Line Almhjell
Gyldendal, 2021
247 s.
Bokmål
Hovedinnhold:
Ebenezer Tweezer er 511 år, men han ser ikke ut som om han er
en dag over 20. Hemmeligheten er at på loftet har Ebenezer et magisk beist, som
gir ham flasker med ungdomseliksir en gang i året. Alt Ebenezer må gjøre for å
få ungdomseliksiren og alt annet han måtte ønske seg, er å mate beistet med det
beistet ønsker å spise.
Få dager før Ebenezers 512. fødselsdag annonserer Beistet at det vil spise et barn. Ebenezer nøler først, men vet at hvis ikke han får ungdomseliksir på fødselsdagen vil han eldes og dø etter veldig kort tid. Ebenezer bestemmer seg for å finne et slemt barn. For å fore en slem unge til Beistet må vel være greit. Eller?
Språk: Muntlig, lekende og mørkt.
Emne: Grådighet. Ensomhet. Familie. Vennskap.
Boka passer for: ca 7 år og oppover.
Vurdering:
Boka sammenlignes stadig med bøker av Roald Dahl og David
Walliams, men personlig får jeg assosiasjoner til Lemony Snickets serie om Den
onde greven, Tim Burton og Addams Family. Jeg skjønner likevel hvorfor folk
sammenligner Meggitt-Phillips med Dahl og Walliams. Boka er tullete, mørk,
makaber og for et relativt ungt publikum. For meg blir det litt som å
sammenligne enhver fantasybok med Harry Potter. Hovedforskjellen for min del er
kanskje det estetiske. Tegningene til Isabelle Follath minner mer om Edward
Gorey og Nora Brech, enn Quentin Blake og Tony Ross. Helt ærlig, jeg koste meg
gløgg med denne boka. Jeg frydet meg over det makabre som skjedde i kulissene.
Noen av de makabre hendelsene blir rett og slett ikke skrevet ned. Man skjønner
likevel, i alle fall som en erfaren leser, at papegøyen Patrick er blitt slukt
av Beistet på ekte Rødhette og ulven-vis.
«Men hvorfor ville du ha meg nærmere da?», spurte Patrick.
Og det var det siste spørsmålet han stilte.
Dette er helt klart en bok for barn og voksne med svart humor, men det er også en bok om noe så sårt som ensomhet. Vi blir presentert for Bettina, den mest ufyselige ungen, som plager alle og ber dem drite og dra. Leseren skjønner etter hvert at dette tøffe ytret, beskytter Bettina fra å miste håpet. Hun er et ensomt og foreldreløst barn, som bare lengter etter foreldrene sine.
Historien er langt fra original, men jeg falt pladask for den likevel. En forfengelig mann ala Dorian Gray, et grådig og magisk beist, en ufyselig unge ala Carmelita Spats, gotisk inspirerte illustrasjoner og mørk humor. Jeg ser for meg både Nemi og Lille My ville slåss om denne boka. Jeg gleder meg som en liten unge til mulig oppfølger.
Anmeldt av Caroline Louise Gabrielsen, Vennesla bibliotek
Monstre,
muffins og evig ungdom | Barnebokkritikk.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.