tirsdag 4. mai 2021

Onkel Arne og månen: lyrisk fortelling

Av  Aina Villanger
Oktober, 2021
107 s.
Bokmål



Onkel Arne og månen av Aina Villanger handler om forfatterens onkel som døde i selvmord samme år som måneferden i 1969. Disse to hendelsene flettes inn i hverandre i boken, og belyser hverandre gjensidig. Handlingen foregår i en tid som var preget av stor optimisme og framtidstro. Opp mot denne større sammenhengen settes det lille livet, der en enkelt menneskeskjebne er på vei i helt motsatt retning. Slik utgjør månen og onkel Arne to poler som fortellingen kretser rundt. 

Teksten bygger på et variert kildemateriale, der forfatteren blant annet har brukt onkelens drømmedagbok, petiter han fikk publisert i Agderposten, pasientjournaler, utsagn fra øyenvitner, utdrag fra nyheter og forfattersitater for å fortelle om onkelens vei inn i mørket, og den samtidige revolusjonerende ferden mot månelyset som hele verden ble vitne til. 

Hvem var så Onkel Arne? Han kom fra Øyestad i Agder, og var periodevis i USA for å utdanne seg uten å bli helt ferdig. Ifølge utdragene fra pasientjournalene får vi vite at han har fått behandling for flere psykiske lidelser. Han grubler mye, og gjerne over verdensrommet, og det ubegripelige, grenseløse, uhåndterlige gir ham dyp angst. Samtidig får man inntrykk av at han var en kreativ person som skrev dikt, malte, og drømte storslagne drømmer om framtidsarkitektur – og selv om han aldri fikk det helt til med jenter, er det i utgangspunktet et liv fullt av håp og muligheter som trer fram gjennom de ulike tekstene. Boken er full av tidstypiske detaljer og gir dermed også et godt bilde av onkel Arnes samtid.

Språket preges av at dette er en slags collagetekst, der flere ulike teksttyper sammenstilles og blandes med Villangers egne diktpassasjer. Kildenes opprinnelige ordlyd er beholdt, slik at eksempelvis nyheter på engelsk, innslag av latin i pasientjournaler og onkel Arnes stavefeil inngår og understreker det autentiske i teksten. Den befinner seg i grenselandet mellom dokumentar og dikt, en slags virkelighetslitteratur som forfatteren selv kaller for lyrisk fortelling. I et etterord beskriver hun metoden sin som at hun skriver med og ikke om onkelen, som et slags samarbeid, komponert og bare delvis skrevet av forfatteren selv. Det er altså en ydmyk forfatterrolle som inntas, der hun holder seg i bakgrunnen og bare varsomt løfter fram og kaster et forsiktig, men varmt lys over onkelens liv. 

Boka er ikke spesielt krevende å lese, men passer nok best for lesere som er åpne for å gå inn i en fortelling på en annerledes måte, og som kanskje leser litt dikt. Tematikken er jo krevende – til tross for varmen og omsorgen som fortelleren legger fram fortellingen med er dette en melankolsk tekst, der vi både skuer ut i det ukjente verdensrommet og inn i mørket i mennesket. Er man ikke redd for det, kan boken anbefales som et varmt portrett av en onkel, der forfatteren klarer å puste liv inn i etterlatte papirer slik at han står levende fram for leseren – ikke bare med mørket sitt, men også med håpet og drømmene.


Anmeldt av Line Berg, Kristiansand katedralskole Gimle


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar