Mine venner

 

Av Monica Isakstuen
Gyldendal, 2021
270 s.
Bokmål

Boka starter med jeg-fortellers vanvittige raseri. Hun er sååå forbanna på sin beste venninne. For hva har man en bestevenninne til om hun ikke er lojal og gir støtte når man trenger det?

Jeg-fortelleren har på sin 40-årsdag blitt spurt av venninnen om hun kan hjelpe til med å flytte. Siden hun liker å være på pluss-siden i forhold til venninnen sier hun ja, hun har ingen spesielle planer for bursdagsfeiring. De to venninnene forteller hverandre alt, og den gangen jeg-fortelleren trengte en å betro seg til om sitt vanskelige parforhold, var venninnen en klippe. Hun støttet henne i å forlate samboeren, hun ga henne gode og velmenende råd og en sofa og sove på, og utallige kvelder gikk med til samtaler, trøst og oppmuntring. Men så har jeg-fortelleren valgt å gå tilbake til samboeren, uten å informere venninnen. Hun har vært illojal i forhold til venninnens råd. Dette oppleves for venninnen som et utilgivelig svik.

Jeg-fortelleren går fra venninnen i raseri, tankene er beksvarte. 

I et NRK-program med Monika Isakstuen, forteller intervjuer Siss Vik at åpningen på romanen Mine venner slo henne helt knockout og etter 270 sider med grusomme venninner måtte hun gå tilbake i tid og fundere over hva slags venninne hun selv har vært.

Videre i romanen møter vi jeg-fortellerens venninner fra forskjellige epoker av livet, det er ulike kvinner hvor mange av dem ikke kjenner hverandre, men alle har et vennskapsforhold til jeg-personen. Venninnen som hun nettopp forlot i raseri har tatt initiativet til et 40-års overraskelsesselskap, men kommer ikke selv pga det som skjedde tidligere den dagen.

For jeg-fortelleren er dette påfunnet med selskapet så uventet og føles helt feil ettersom hun er i et humør som er langt fra feststemt. Dessuten har hun alltid foretrukket å treffe vennene enkeltvis. For hvordan skal man oppføre seg i møte med alle på en gang? Hun føler at hun ofte har vært en uklar person, en som har ment én ting sammen med én venninne, og noe annet sammen med en annen. Hvem er hun egentlig i forhold til alle disse? Hun kjenner også på dårlig samvittighet fordi hun har forsømt mange av de gamle vennene sine, til fordel for henne som hun nå ikke lenger er venner med. Jeg-personen hadde gått litt lei av de gamle vennene, og denne nye venninnen ga henne noe annet, noe mer spennende. Men også det nye venninneforholdet er komplisert, det er ubalanse mellom de to. Det er ofte jeg-fortelleren som er den som har betrodd seg mest og venninnen som har gitt råd. 

På festen er det ordnet med take away-mat og masse vin. Venninnene holder taler, og det er mange av dem. 22 i alt. Noen ganger snakker de i kor, som i en gresk tragedie, og noen ganger en og en. Ingen av dem har navn, men de kalles f.eks. En som forsøker å ta litt ansvar, En som sier det som det er, En som føler seg avvist, En som vil være en øy, osv.

Mange sannheter kommer for dagen og jeg-fortelleren reflekterer over hva vennskap er og hva som kreves. Hvor ofte må man ta kontakt? Må man svare på meldinger med en gang? Skal man alltid støtte den andre – eller være ærlig? Hvor mye tåler et vennskap og hva om den ene vil ha et mer intenst venninneforhold enn den andre? Kan man si til flere venninner at de er en bestevenninne, og hva om de andre får vite at hun har sagt det til flere? 

Språk

Språket er kreativt brukt. Det er korte linjer, luftige sider med lite tekst, på noen sider er det bare noen linjer midt på arket, som et dikt. hun bruker mye gjentakelser av ord, for eksempel, to sider der hver linje begynner med ordet jeg og hver linje er en setning. Romanen som helhet er en slags hybridtekst, med prosa, poesi og drama.

Deler av boka, der vennene holder taler, er skrevet som et drama med replikker og de roper, dvs det er skrevet med caps lock/versaler. Forfatteren sier i et intervju med NRK at hun var redd for at det skulle bli for pompøst, men språket er jo ikke pompøst så det fungerer. 
Denne kontrasten gjør at romanen til tider er morsom, det er mye humor i den.

Det finnes ingen punktum i teksten, bare ett helt på slutten av romanen. Hun har også en bevisst bruk av typografi i boka..

Omslaget:
Omslaget er pastellfarget og tittelen Mine venner er skrevet med løkkeskrift, det likner på minnebøkene mange av oss hadde da vi var barn. Jeg-fortelleren husker tilbake på barndommen da klassevenninner skrev i minnebøkene til hverandre. Men på dette omslaget er det ingen søte tegninger av dyr, blomster eller hjerter, men knivskarpe barberblader.

Boka passer for trente lesere, og ikke sarte sjeler.

Anmeldt av Åse Haugland, Agder fylkesbibliotek