tirsdag 4. mai 2021

Bunkers

Av Rune Salvesen
Cappelen Damm, 2021
204 s.
Bokmål


Rune Salvesen vil skrive om vold, hat og terror. Fordi, som han skriver i Bunkers, terroren er overalt rundt oss. Fordi vold og hat er en del av oss. Kanskje. Rune Salvesen er ikke sikker, men vil prøve å finne det ut.

David har plassert en tidsinnstilt bombe utenfor Oljedirektoratet i Stavanger. Før bomben eksploderer rømmer han til en undersjøisk bunkers ikke langt unna. Der skal han være i et år. Han tror han skal være der alene, men når ham kommer dit står det to bager der. En med hans navn på, og en tilsvarende bag med initialene ABB.

Denne bunkersen ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig. Norske Snorre Sand var med på byggingen. Snorre Sand er nå en eldre enkemann, han er forfatter og poet – og minnene er i ferd med å forlate ham.

Romanen veksler mellom disse tre historiene. Størst plass vies selve skriveprosessen. Forfatteren har akkurat levert inn manuset til sin forrige bok Antifeministen, og venter på tilbakemelding fra forlaget, med all den tvil og frykt det innebærer. Rune Salvesen blander inn navngitte kritikere fra Stavanger Aftenblad og han forteller, til tider ganske utleverende, om sin egen, nære familie. Vi får også med noe av det forfatteren ikke vil ha med i boka. Noe er gjennomstreket og mulig å lese, mye er strøket over med sort tusj og umulig å lese.
Boka inneholder også dikt og korte prosastykker

Vi treffer også igjen karakterer fra Rune Salvesens tidligere bøker. Jonas AA (fra Vinden ved verdens ende og Ekko av ensomme netter) dukker opp i en liten rolle. Snorre Sand møtte vi første gang i Resten av dagene vil drukne i fjorden.

Alt dette, disse litterære grepene forfatteren velger å ta, som å blande inn sin egen historie og sine egne kvaler om skrivinga – synes jeg sjelden er vellykka. Men i denne boka er det noe som ikke helt slipper taket i meg. Jeg er ikke enig med anmelder Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad, som i flg. Rune Salvesen en gang sa til ham under en opplesing på Sting i Stavanger: Jeg liker bare ikke måten du skriver på, Salvesen.

Jeg liker måten Salvesen skriver på. Jeg synes boka tar opp interessante synspunkter på hva terror er og hva som kalles terror. Boka er springende, vi følger Rune Salvesens tanker og innfall. Som når det blir helt mørkt i bunkersen og forfatteren benytter anledningen til å skrive om blindhet:

mange forestiller seg total blindhet som å være i et stummende mørkt rom. Noen blinde sier at dette bildet av blindhet er feil. For blindhet kan heller sammenlignes med å forsøke å se noe med for eksempel albuen. Eller en tånegl. Det er ikke mørke de ser. Det er ingenting.

Emneord: Skriveprosessen, frykt, terror, isolasjon


Anmeldt av Barb Lamprecht Wang, Agder fylkeskommune

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar