Fritt fall

Av Emily Sørensen
Egmont, 2024
215 s.
Målgruppe: mellomtrinn/ungdomstrinn/skeive
Bokmål 

 

Boka åpner med et enkelt syn på livet. Vi blir født, lever og dør. Et slikt syn hadde Lavendel på livet, helt til hun selv døde, og begynte sitt neste eventyr i Overlandet. 

Det kommer tydelig frem at Lavendel ikke føler seg tilfreds eller lykkelig i Overlandet. Der er hun utsatt for ulike typer manipulasjon og psykisk vold i nære relasjoner. Uttrykk som gaslighting og domestic abuse hadde passet godt for hvordan Lavendel opplever etterlivet sammen med sin sjelemake, Datura. Lavendel er engel, og skal derfor passe på menneskene, og deres drømmer og ønsker. Selv er hun i Overlandet og drømmer og ønsker seg noe annet enn det etterlivet hun har fått. 

Så skjer det at en falsk engel faller ned til Overlandet. Det skulle jo ikke være mulig. Den falske engelen, Aster, og Lavendel finner hverandre fort, og bestemmer seg for å rømme mot solen. 

Boka retter seg litt mot skeiv lesergruppe. Det føles litt påtvunget, og uten noe utdypende forklaring at Aster omtales som hen. Da Lavendel spør hen om hva hen heter svarer hen at Aster føles riktig. Datura fremstår som gjennomsyret ond, og Lavendel og Aster som rene godheter. Kanskje er dette for det yngre publikumet.  

Boka gir inntrykk av å ta tak i flere tema enn den klarer å følge opp. Det er et univers av flere etterliv, der Overlandet tydeligvis ikke er øverst. Sola fremstår som en god makt, og månen som en ond makt. Man kan kjøpe historien i øyeblikkene sine, men som leser føler jeg likevel at det er altfor mye å gripe over uten utdyping. Likevel kan man som leser føle seg smart oover å ha sett sammenhenger lenge før det kommer frem i klartekst. Det er et rikt følelsesliv som beskrives, med fokus på både fellesskap og utenforskap, om det å føle seg liten og hjelpeløs, og hvordan man kan vokse på å stå opp for både seg selv og andre. Mye kommer frem av bildene, men jeg som leser sitter likevel igjen med mange spørsmål. 

Boka kan fremstå litt rotete, med korte drømmer om et utydelig oppdrag at en rolle skal fylles, og frustrerende lite å gå etter, og mange scener med ulike personer. Når man kommer til etterordet skjønner man at historien allerede har vært gjennom en skikkelig rydding for å fremstå mindre rotete. Etterordet er kanskje det mest interessante i hele boka, med en kort innføring i blomsterspråket, og en slags forklaring på meningen bak boka. 

Boka er lettlest, men med tidvis tungt innhold. 

 

Anmeldt av Inga Marie Hortemo, Tingsaker skolebibliotek