Tyggismåka

Av Elin Rise
Illustrert av Elin Rise
Strek, 2024
29 s.
Målgruppe: 
Bokmål

I Tyggismåka møter vi den lille måkeungen som skal få lov til å være med nabomåkene inn til byen for første gang for å finne mat. Den tøffeste nabomåka synes den lille måkeungen er for liten. Måkeungen får likevel være med, han må bare passe seg for alle menneskene som har så mange armer og bein. Det går greit til å begynne med, helt til måkeungen blir så opptatt av noe som lukter så godt at han glemmer å følge med. Plutselig kaster en gutt en tyggis som lander midt på ryggen til måkeungen, og det er nå vanskelighetene begynner.

I utgangspunktet synes jeg historien om tyggismåka er en god tanke. De fleste barn kjenner til måkers oppførsel og hvordan de sirkler rundt når de vil ha tak i mat, og barn synes det er moro å lese om det de kjenner til. Det viser det seg at den skumle gutten som kastet tyggisen traff måkeungen ved et uhell, og han blir en støttespiller som oppmuntrer og gir måkeungen selvtillit. Når det gjelder språket mener jeg det bærer preg av at forfatteren forsøker å skrive slik barn ville ordlagt seg, uten at jeg synes hun lykkes med det. Svært mange setninger begynner med «og», og hun gjør hyppig bruk av sammentrekning av ord, noe jeg synes gjør det tungt å lese.

Illustrasjonene er enkle og flate, dog ikke alltid uten sjarm. Bildene tilfører ikke teksten noe nytt, men illustrerer det som blir sagt i teksten. Et pluss er at menneskene fremstilles med ulike etnisiteter og funksjonsevne, uten at det blir gjort noe poeng ut av det.

Budskapet i boka er enkelt å oppfatte – ha tro på deg selv, ikke vær redd for å gjøre feil, og gi det ukjente en sjanse.

Som voksen synes jeg ikke boka var det helt store, men jeg er sikker på at mange barn vil la seg rive med i måkeungens elleville opplevelser.