Skydekke

Av Andrea Abreu
Aschehoug, 2021
153 s.
Målgruppe: Voksne
Bokmål 

Det er Tenerife, Kanariøyene og året er 2005. Vi møter to jenter, som er rundt ti år og som bor i skåningen, helt oppe med vulkanen. Der de fattige øyfolkene bor, de som rydder og vasker dritten etter turistene. Jentene lengter etter å dra på stranda- langt der nede- for alltid utenfor rekkevidde.

Andrea Abreu skildrer en sanselig og intens verden av de unge og bestemødrene deres- foreldrene er alltid på jobb eller ikke til stede. Vi møter Isora, som bokas forteller og bestevenninne elsker og beundrer så intenst at teksten dirrer som den nesten kvalmende varmen på øya. Isora er den nysgjerrige og grenseløse av de to jentene, og lokker venninnen med på ting som må beskrives som grenseoverskridende i 2005 og i alle fall i dag.

Det er en oppvekstfortelling, men forfatteren gjør noen grep for å gjøre denne historien annerledes. Det gjør det til en historie som passer for voksne lesere. 

Abreu leverer intense sanselige skildringer av et fattigslig samfunn, groteske beskrivelser av menneskene som er svette, hårete, lugubre og psykisk ustabile. 

Omgivelsene blir beskrevet på en rå og brutal måte som gjør det ganske ekkelt å lese i seg selv, og så naivt andre steder. Da husker man at betrakteren/fortelleren er ti år- det gir en ekstra dytt i følelsene- for en trist og desperat tilværelse.

Teksten er fascinerende. En av grunnene til at Abreu får fram den intense følelsen er de lange oppramsende setningene som kan inneholde dialog, betraktinger og tanker fra fortelleren i en og samme setning. 

«Og da jeg hørte knastringa fra loppene som sprakk mellom neglene til bestemor, og bestemor som hosta og sa denne grumsehalsen tar rotta på meg, vesla mi, jeg ække i form, blei jeg helt på gråten, som den ganga jeg ramla ned i et bed med masse roser og geranier og fikk torner over hele kroppen og ikke kunne gjøre annet enn å gråte.» (s. 113)

Oversettelsen fra spansk (av Øyunn Rishøi Hedemann) er fabelaktig. Teksten er oversatt til radikalt bokmål og i «Skydekke» passer det utrolig godt, det gjør boka mer troverdig. Det gjør fortellingen enda MER. Råere og mer intens.

Skydekke er ei bok som er mørk og grov og trist og kvalmende. Denne boka er så langt fra digge drinker ved bassenget som du kan komme. Heldigvis er den bra.

Anmeldt av Linn Holm Alexandersen, Kristiansand Katedralskole Gimle