tirsdag 15. mars 2022

Det fins ikke monstre


Av Kory Merritt
Vigmostad Bjørke, 2022
380 s.
Målgruppe: 10-13 år
Bokmål


Hovedinnhold:
Velkommen til forstaden Bekkeblomholm. Her er alt perfekt. Alle har perfekte plener, alle fortau er rene og pene og man hører stadig klangen av isbilen. Det vil si, alt er ikke helt perfekt. Bekkeblomholm har en mørk hemmelighet, barn forsvinner sporløst over natta og ingen gjør noe med det. Om morgenen er rommene til de forsvunne barna tomme, de mangler fra alle familiebilder og ingen, hverken venner, lærere, naboer eller familie husker dem lenger. Det er som om de aldri har eksistert. 

Levi, moren og søstrene hans har nettopp flyttet til Bekkeblomholm. En morgen er Levis lillesøster, Telma, borte. Rommet hennes er tomt, og når Levi spør moren og søsteren hvor Telma er blitt av, sier de begge at han aldri har hatt noen lillesøster. Levi begynner å tvile på seg selv og sin egen hukommelse, inntil han får vite at den bråkete og rampete Karo i klassen også husker Telma. Sammen prøver skoleflinke Levi og bråkmakeren Karo å finne ut av hva som har skjedd med Levis lillesøster. Problemet er at når de omsider kommer på sporet, er det samme som har skjedd med Telma i ferd med å skje med dem selv.

Språk: En del utfordrende ord og fremmedord.

Emne: Familie. Søsken. Vennskap. Mot. Frykt. Monstre. Ensomhet.

Vurdering:
Jeg må innrømme at når både Jeff Kinney, skaperen av Pingle-dagbøkene og Max Brallier, forfatteren av Den siste gjengen på jorda, blurber boka, da fyker forventningene mine i været. Det er egentlig litt vittig at det er nettopp Brallier og Kinney som skryter av boka, for denne boka kunne lett ha vært et resultat av at Brallier og Kinney hadde samarbeidet. Tidligere har Kory Merritt bidratt i Poptropica-tegneserien sammen med Jack Chabert, Jeff Kinney og Mitch Krpata. 

Kory Merritt har tegnet og skrevet «Det fins ikke monstre» på egenhånd og endt opp med å lage en meget god fortelling i tekst og bilder, som er flettet godt sammen og ikke fungerer uten hverandre. Dette er ingen tegneserie, men den krever samme type lesning. 

La oss snakke litt om monstrene i denne boka, (som liksom ikke finnes). Det beste for et monster er at folk ikke tror på dem eller vedkjenner seg at de finnes, for da vil ingen prøve å bekjempe dem heller. Når et monster ikke bare kidnapper barn, men også fjerner alle spor og minner etter barnet, det er skummelt det. Hvordan skal man liksom bekjempe noe sånt? Det virker fullstendig håpløst for våre helter Karo og Levi. Heldigvis er begge rådsnare og utholdende i kampen mot ondskapen, og de to karakterene utfyller hverandre godt. Innadvendte Levi har vanskelig for å få seg venner og blir helt fra seg når lillesøsteren blir borte, men klarer med tiden å finne motet han trenger for å ta opp kampen mot monstrene. Karo er hans rake motsetning, som kommer opp i trøbbel på skolen og elsker aliens og kryptozoologi. Hun virker ikke redd for noen eller noe, men selv hun klarer ikke være fryktløs i kampen mot monstrene. 

Merritt har helt klart et godt grep om skrekksjangeren både for et ungt og eldre publikum. Han starter med å introdusere oss til et barn som blir borte og deretter presenterer han oss for Levi og Karo. Etter hvert som barn forsvinner vet leseren dermed veldig godt hva vi har i vente. Eller det vil si leseren vet noe, men ikke alt, noe som holder leseren på pinebenken på en god måte. Hvor blir det av barna, hva skjer med dem? Dette er et grep som brukes mye i skrekkfilm med god grunn. Merritt er flink til å holde på spenningen i boka helt til siste slutt. 

Tegnestilen til Merritt er både enkel og detaljert. Levi, Karo og familiene deres er relativ enkle i streken, men alle monstrene er detaljerte og til tider ganske ekle. Den ekleste for min del er Ravnar Frost, en karakter som utseendemessig gjør meg overbevist om at Merritt må ha hentet inspirasjon fra karakteren Der Kindestod fra tv-serien Buffy the vampire slayer. 

Utrolig nok er det ikke bare det skremmende Merritt er god på, men også det såre og vonde. Han klarer å få fram det vonde i fortvilelse, ensomhet og hvor viktig vennskap egentlig er. 

For en gangs skyld blir jeg ikke skuffet, boka lever faktisk opp til forventingene Kinney og Brallier gir meg. Denne boka kan jeg anbefale mange 10-åringer og oppover som vil ha noe spennende og guffent, som funker bra til marerittføde. 

Anmeldt av Caroline Louise Gabrielsen, Vennesla bibliotek. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar