onsdag 9. mai 2012

Bak Dødsfjellet


av Hilde Hagerup
Achehoug 2011
Bokmål

Dette er første bok i serien «Spøkelsene på Frostøy». Her møter vi Jens, som bor sammen med sin syklige mor i et kaldt, gammelt, hus ved en mørk skog. Skogen ender ved Dødsfjellet. Ingen går i skogen, fordi det kommer skrik og ekkel latter derfra. Moren til Jens går sjelden ut, i hvert fall ikke om sommeren, og jobben hennes er å male blomstene til en botanisk bok. Hun maler alle blomstene med samme isblå farge. Jens er nederst på listen over hvem det er bra å være venner med, også etter hundebæsjen under skøytebeskytterne til Bård. Han blir ofte utsatt for andres stygge pek.  Så dukker Wilma opp. Hun snakker med ham, og forsvarer ham. Wilma får til og med overtalt Jens til å bli med ut i skogen, og de har det kjempefint sammen.
Samme kvelden ser Jens en skummel dame, med gule øyne, utenfor vinduet. Hun peker på han og sier navnet hans. Når han løper og forteller dette til moren, sier hun av det er bestemoren hans Gerda von Knapp. Hun spør: «Tror du på spøkelser, Jens?». Så forteller hun hva som skjedde med faren til Jens, da Jens var baby. Etter en vill kjøretur utfor Dødsfjellet, i en blå gammel folkevognsbuss uten sjåfør, krasjet de.  Bare Jens overlevde, moren hans er et spøkelse! Spøkelsene bor på Blekbo, under Hertuginnen Gerda og Grevens kommando. Hun sier at bestemor Gerda er et slemt spøkelse, og at faren hans også er det.
Jens flykter ut i natten for å finne faren sin. Han snubler og faller. Når han våkner, er han i huset til Wilma. Faren hennes fant ham, og forteller ham om Isrosen. Isrosen skal hjelpe spøkelser til å finne fred. Når Jens går hjemover støter han på noen mobbere. Wilma blir så sint på dem at hun svever. Hun er også et spøkelse! Så dukker bestemor Gerda opp, og tar dem med til Blekbo, i den blå folkevognsbussen uten sjåfør. Her møter de mange snåle spøkelser. Noen litt skumlere enn andre. De får servert en grønn væske i et glass. Den samme væsken moren hans drikker når hun er syk.
Så kommer Greven, som alle spøkelsene er redd for. Det er faren til Jens. Gjensynet blir ikke som Jens hadde håpet, han overser sønnen. Greven sender alle ut for å skremme barna på Den Andre Øya. De trenger noe de kaller «skremsel» for å kunne forbli spøkelser, og de vil at Jens skal hjelpe dem med det. «Skremsel» er lyden av menneskeskrik, som lagres på norgesglass og ligner på grønt jordbærsyltetøy.
Jens blir sendt med folkevognsbussen til Den Andre Øya. Han skal være «et blekt barn i baksetet, på en bil uten sjåfør», for å skremme menneskene. Der ser han at de har forsøkt å beskytte seg mot spøkelsene med løk og bilder av Isrosen. Bilder som moren til Jens har malt. Det er morens sjef, Andreas Vik, som har delt ut bildene. Han er der og vinker til Jens, istedenfor å bli redd, så oppdraget blir mislykket. 
Wilma tar Jens med dypt nede i kjelleren på Blekbo. Der, forbi en løkkjeller med et skrekkelig spøkelse, viser hun ham fangehullet. Der er alle barna fra Den Andre Øya, mens de venter på å bli tatt til skremselsrommet. Etter at barna har skreket, skrapes skremslet fra veggene og blir hermetisert. Noen barn har fått hjelp til å rømme, men hvem har hjulpet dem? Wilma og Jens blir fanget. Men Jens får hjelp av blant annet Greven Stefan, og klarer å rømme. Det eneste som kan redde ham nå er Isrosen. Med god hjelp av Stefan, moren, Wilma + + får Jens tak i Isrosen. Spøkelsene som ikke forsvinner bort i intet når de kommer for nær Isrosen, flykter.

Min vurdering: Boka har et godt språk, med mye luft mellom linjene og korte setninger, men også et par vanskelige ord (Bæremeis). Dessverre er det flere irriterende skrivefeil. Boka inneholder noen dype, sarte utsagt: «Døden er farlig. Særlig for dem som blir igjen.» Den gir leseren både grøssende beskrivelser på hvordan spøkelsene får «skremslet» ut av barna, og humoristiske situasjoner. «Ingenting er tristere enn et nyvasket hus. Er du ikke enig?» sier hovmesteren Hans, som stadig glemmer at Jens ikke kan fly eller gå gjennom vegger, og tilbyr ham enkle matretter som musehalesuppe. Jeg personlig liker Hans-karakteren veldig godt. Han er omtenksom, snill og fryder seg når Jens synes han er skummel. Boka er spennende og drivende.
Det jeg har å utsette på boka er troverdigheten til «skremslet», at det liksom skal komme en grønn guffe ut når vi blir redde og skriker. Ellers irriterer jeg meg noe over noen av karakterene i boka. Moren er veik og unnvikende. Det er et under at Jens har overlevd på kakao og brødskiver med leverpostei. Samtidig har de et nært forhold, jeg ikke helt forstår meg på. Det at foreldrene til Jens ikke har holdt kontakten synes jeg også er merkelig, og at de andre spøkelsene ikke vet hvor han er, siden de ikke har flyttet noe sted. Noe av det som overrasket meg mest med boka, er at alle kan se spøkelsene. Men de tror de er mennesker. Jeg blir ikke helt klok på dette heller.
Jeg hørte lydboka først, og må si at den egner seg mye bedre som vanlig bok. Hvor du kan leve deg inn i handlingen på en annen måte. Uten at fortellerstemmen ødelegger opplevelsen.
Tema: Spøkelser, hva skjer etter døden, mobbing, vennskap, familie, å tørre å ta vanskelige valg/avgjørelser
Alder: fra 6. trinn?
Marthe R. Torkildsen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.