Det er jeg som er Veronika

av Rebecca Bach-Lauritsen

Oversatt fra dansk av Jørn Roeim

Cappelen Damm /2012

Bokmål

Hovedinnhold.

Veronika er lei av å være ny i klassen, lei av å flytte og gørr lei av å prøve å få nye venner. Derfor bestemmer hun seg for at denne gangen gidder hun rett og slett ikke å prøve en gang. Alle i den nye klassen er sikkert noen ordentlige duster.

Veronika, lillesøster Josefine og mamma har flytta mange ganger. Mamma er den typen som går fort lei, både av kjærester og leiligheter. Og Josefine ligner nok litt på mamma, for hun syns det er spennende å flytte og å få nye venner.

Den første dagen i den nye klassen er klasserommet tomt, bare gips-masker henger på veggen av alle de 21 dustene, og dustene (eller elevene) er i filmrommet står det på tavla. I vinduskarmene står 21 potteplanter med navneskilt og Veronika tenker trist at da må nok hun også komme med en potteplante, men mamma har jo ingen potteplante som hun kan ta med seg til klassen. Hun har bare blomster i vase. Og da plutselig en av de teite guttene braser inn i det tomme klasserommet, og spør med brune nysgjerrige øyer; «hvem er du», svarer Veronika; «det raker vel ikke deg».

Egentlig pleier ikke Veronika å lyve, men etter skoledagen blir hun liksom nødt til å fortelle til mamma om nye venner og kjempe gøye avtaler. Og i stedet for å gå på skolen neste dag, rusler hun rundt i byen, alene.  Alt blir så trist og vanskelig, Veronika orker ikke å pakke ut tingene sine, snart skal de vel flytte igjen. Så får mamma ny kjæreste, igjen. Veronika har ingen far. «Faren din var en deilig natt for lenge siden» har mamma sagt om den saken.

Likevel, ting løsner litt etter hvert. Selv om Veronika har bestemt seg for å ikke like den nye kjæresten, så gjør hun det. Og så er han til å stole på.

Vurdering

Boka er bare på 52 sider og kapitlene er ganske korte. Men boka har mye innhold likevel. Som voksen leser ser man at forfatteren bruker mange symboler i teksten.

Veronikas første møte med den nye klassen er tomme gips-masker.  Mamma liker ikke potteplanter som skal vare lenge, men avskårne blomster. Håret til Veronika er børstet så lenge at det står til alle kanter, som elektrisk gjerde som skal holde folk vekk,  osv. Det er en sterk fortelling om Veronika. Det er ingen happy ending i boka, men heller et lite håp der framme. Problemene er ikke løst på siste side, men er til å leve med. Og slik er det vel ofte for oss alle, også for barn. Den går under huden på en voksen leser, men er nok litt usikker hvordan barn vil ta i mot boka.

Illustrasjonene

er av Stian Hole – 5 uttrykksfulle doble sider i sort/hvitt som  passer fint til teksten. Spesielt godt likte jeg det siste bildet i boka der Veronika sitter bak rattet i flyttebilen til mammas nye kjæreste: «nå er det du som styrer» sier han, og Veronika har virkelig et godt tak på rattet og et lite smil i ansiktet.

Kanskje er det håp?

Emne: Flytting, vanskelig hverdag

Alder : 10-13 år

Liv Jorun Askland