Skrytepappa og det dustete veddemålet

Av Ulrik Høisæther og Jan-Erik Fjell
Illustrert av Thomas Kirkeberg
Strawberry Publishing, 2021
124 s.
Målgruppe:  6 – 9 år
Bokmål

Hovedinnhold:
Det er sommerferie. Mats gjør matteoppgaver, Lisa spiller på mobilen og pappaen ser på Formel 1 på tv. Pappaen begynner å skryte av sine ferdigheter på bilbanen, men det kan virke som om mye av skrytet ikke er helt sant. Mats og Lisa velger å late som om de tror på pappas skryt, for hvis ikke blir det kanskje ingen tur til Mega-lekeland, som de har gledet seg masse til. Mats og Lisa oppdager at naboen i hemmelighet har holdt på å bygge en olabil i garasjen. Naboen har holdt prosjektet hemmelig, fordi han vil at faren til Lisa og Mats ikke skal delta i det kommende olabilløpet. Så fort faren får nyss om olabilløpet melder han seg ikke bare på, men han vedder billettene til Mega-lekeland på at han kommer til å vinne. Mats og Lisa kan ikke risikere at naboen ender opp med billettene til Mega-lekeland. De to må gjøre noe, men hva?

Språk: Enkelt og fargerikt språk.

Emne: Familie. Søsken. Konkurranse.  

Vurdering:
Dette er den første boka i en ny barnebokserie om Skrytepappa og de to barna hans. Ulrik Høisæther og Jan-Erik Fjell er mest kjent for å være krimforfattere for voksne. Konseptet er en skrytete pappa, som ikke vet når han bør gi seg, og deretter må barna rydde opp i rotet hans. I et intervju med Kulturplot sa Jan-Erik Fjell at Høisæther og han selv ville lage noe som fikk ikke bare får barn til å le, men også de voksne som leser for dem.

Denne boka er for meg litt forvirrende. For det første virker det for meg at målgruppa er de barna som skal lese selv, og ikke nødvendigvis de som blir lest for. Dermed forsvinner muligens litt av intensjonen til Fjell og Høisæther. For det andre så henger jeg ikke helt med på humoren. Jeg oppdager detaljer i illustrasjonene til Thomas Kirkeberg som jeg som voksen kanskje humrer litt av, men som barna kanskje ikke vil bry seg videre om. Eksempler på dette er at en brus heter Koko-Cola og har bygdeoriginal smak, eller at det på dørmatta hjemme hos familien til Lisa og Mats står det: «Stå ikke der og frys, gå heller hjem». Ellers virker det for meg som om humoren går mest på Skrytepappaens temperament og fornærmelser mellom ham og naboen. Jeg oppfatter det som at det er de voksne karakterene, faren og naboene, som får mest oppmerksomhet i historien. Selv om det er barna som redder dagen, er det mest fordi nok en voksen har satt dem på sporet. Helt ærlig var ikke denne boka for meg og jeg klarer ikke å finne ut av hvem jeg skulle anbefalt den til. 

Anmeldt av Caroline Louise Gabrielsen, Vennesla bibliotek

Buffy By er eventyrlysten: en reiseskildring

Av Ingeborg Arvola
Cappelen Damm, 2021
332 s.
Målgruppe: 9-12 år. Høytlesning åpner boka for de litt yngre?
Bokmål

Hovedinnhold:

Buffy By er ei jente som ofte havner i trøbbel fordi hun er så urolig. Hun bare må prøve ting. Broren Bobby er helt annerledes. De bor sammen med mamma på østkanten i Oslo, det er bare dem. En dag skjer det noe uventet med mamma Lillie, hun havner på sykehuset og blir lagt i kunstig koma. Buffy og Bobby må reise med Frida fra barnevernet til Nord-Norge og en bestemor de aldri har hørt om. Bestemor Olava By er brysk, streng og totalt uvitende om at hun har barnebarn. De første dagene hos Olava er tøffe, spesielt for Bobby, og de lengter etter mamma. De må gjøre mange ukjente ting hos bestemor, ta opp poteter, fiske og bare drikke kaffe til frokost. De begynner på skolen, der presten Ronald også er vikarlærer. Skolen er helt annerledes enn de er vant til, og har mange færre elever. De blir fort kjent, men føler seg annerledes. Etter hvert blir de kjent med bestemoren sin, etter rømming og hevnaksjon og en nesten-katastrofe på sjøen. Mamma ligger fortsatt i koma, men etter tjue dager uten mamma får bestemor Olava en telefon …

Under hele oppholdet skriver Buffy reiseskildring, og alle i klassen hennes skriver brev til henne i norsken.

Vurdering:
Dette er 3.bok om Buffy By. Hun er tilbake i kjent stil, men denne gangen er hun i et helt ukjent terreng. Buffy får virkelig bruk for optimismen, pågangsmotet og oppfinnsomheten hun er kjent for. Olava er en nøtt, men Buffy blir ikke så redd og usikker som Bobby blir. Etter hvert forstår ungene mer av hvorfor mamma reiste sin vei, og Olava forstår mer hun også. Vi ser heldigvis utvikling og vekst, for Olava er ikke så veldig sympatisk. 

Denne boken er litt annerledes enn de andre. Her er fokuset mer på de mellommenneskelige forhold og ikke så mye på Buffy som fattig, oppfinnsom jente. Humoren er lik, men boken er mer alvorlig, tøffere og av og til litt trist. Likevel en fin bok om Buffy. Gjennom hele boken får vi Buffys opptegnelser og erfaringer, hun skriver jo en reiseskildring. I tillegg leser vi brevene Buffy får fra klassen. Mye humor og mange poenger her. Passer til høytlesning.

Språk: Lett språk, mye luft, enkelte ord er uthevet.

Illustrasjoner: Blyanttegninger.

Emner: Familieforhold, besteforeldre, sykdom, vennskap, det å være annerledes, Nord-Norge.

Anmeldt av Ingunn Greibesland, stedlig ansvarlig Kristiansand folkebibliotek – Nodeland og Finsland bibliotek

Jakten på evighetsmaskinen: Oppfinneren bok 1

Av Lars Henrik Eriksen
Egmont serieforlag, 2021
139 s. (tegneserie)
Målgruppe: 9-13 år
Bokmål

Kobolt vokser opp på en idyllisk liten øy som heter Mata-Mata hvor innbyggerne lever av jordbruk ved bruk av kjempeskilpadder.

Første gang vi møter Kobolt er han en liten gutt som gjerne sitter oppe hele natta for å finne opp nye ting. Hans store helt er bestefaren som er oppfinner. Kobolt liker å være sammen med bestefaren som stadig har nye oppfinnelser å vise ham. 

En dag viser bestefaren Kobolt alfa-mobilen. Dette er en bil som er fylt med alfa-energi som er en spesiell energikilde. Bilen kan fly, men dessverre er den ikke helt ferdig utviklet så turen ender med et krasj. Kobolt vil gjerne vise sin gode venninne, Linnea, alfa-mobilen, men han mister kontrollen og det ender i en stor eksplosjon. Både Linnea og Kobolt blir skadet. Verst går det med Kobolt som må amputere begge beina. Etter ulykken blir bestefar forvist fra Mata-Mata.

Historien gjør et hopp og Kobolt er nå blitt en ung gutt. Han sitter i rullestol og holder fremdeles på med oppfinnelser. Siste oppfinnelse er robotbein slik at han kan gå igjen. Men strømmen går på Mata-Mata når han skal lade opp batteriene til robotbeina.  

Kobolt og Linnea oppsøker bestefars hus for skaffe øya strøm igjen. Der finner de bestefars hologramrobot som viser at bestefar, sammen med mange andre, har vært på jakt etter en evighetsmaskin. Den kan løse utallige verdensproblemer, men oppfinnerne har gjerne hatt personlige mål og ønsker for denne energikilden. Hologramroboten viser hvor bestefar befinner seg nå og boka slutter med at Kobolt legger ut på reise for å finne bestefaren.

Dette er en science fiction-tegneserie laget av Lars Henrik Eriksen om vant Egmonts tegneseriekonkurranse i 2018 og deretter fikk bokkontrakt. Tegningene er tiltalende og kan minne om japansk mangastil og vil appellere til leserne i målgruppen. Detter er første boka i en serie og den legger premissene for den videre fortellingen. Kobolt er en oppfinnsom gutt og han vil nok få bruk for denne egenskapen videre.  Bokas tittel kan være litt misvisende for det er når boka slutter at jakten på evighetsmaskinen begynner. 

Emne: Nysgjerrighet og oppfinnelser

Anmeldt av Olaug Sætren, Grimstad bibliotek

Håndbok for unge antirasister

Av Tinashe Williamson
Illustrert av Thea Jacobsen
Cappelen Damm, 2021
Målgruppe: mellomtrinnet og oppover
Bokmål

Håndbok for unge antirasister er sakprosa som forklarer sentrale begreper i kampen mot rasisme, og inviterer leseren til dialog og handling. Gjennom hele boken kan vi se forfatteren selv illustrert veilede fiktive karakterer i høyst reelle og aktuelle spørsmål. 

I begynnelsen får leseren en introduksjon av disse karakterene (både forfatteren selv og åtte fiktive ungdommer) som alle har forskjellig bakgrunn, livssituasjon og interesser. Videre i boken forteller og drøfter karakterene opplevd diskriminering, og inviterer leseren til å finne den løsning, som passer leseren selv best. Det viktigste er å gjøre noe, står det i boken. 

Håndbok for unge antirasister er bygget opp litt som en lærebok som blander historie, faktaopplysninger og problemstillinger som leseren skal gruble over. Mest i fokus er de scenarioer som blir beskrevet, der noen blir utsatt for ulike typer diskriminering, og leseren utfordres til å finne en løsning på problemet. Lærebokformatet gjør meg imidlertid litt usikker på om boken appellerer til aldersgruppen, eller om det er en veldig god bok som voksne synes ungdommen bør lese. Kan hende boken krever formidling for å bli lest av målgruppen.

Boka har moderne, stiliserte illustrasjoner som styrker budskapet til boken. Dialogen mellom karakterene er tydelig, nesten som et skuespill fra klasserommet, men slike sammensatte tekster krever sin leser. Variasjonen mellom dialog, snakkebobler og lengre faktatekster kan by på utfordringer hos enkelte. Noen viktige poeng og tips (f.eks. 6 tips for en god alliert) kunne godt være enda mer fremhevet og kortet ned.

Selv om boken er rettet mot ungdom (som navnet antyder) er dette en bok som vekker tanker også hos en voksen leser. Dette er ikke bare en bok for melaninrike ungdommer på mellomtrinnet, men en bok som alle uansett bakgrunn, alder eller interesser kan få noe ut av. Den opplyser uten å være belærende, og den tar utgangspunkt i at alle kan bidra i kampen mot rasisme og diskriminering uten å gi inntrykk av at det finnes én riktig måte å løse et problem. Boken trenger heller ikke heller leses fra perm til perm; en pedagog kan godt plukke ut problemstillinger for å diskutere mangfold generelt. Selv om hovedfokuset er på kampen mot rasisme og særlig det forfatteren Tinashe Williamson selv har opplevd som melaninrik i Norge, er mangfold i samfunnet en del av budskapet. Noen av temaene, som hva «hudfargede fargeblyanter» er, kan diskuteres allerede i barnehagealder. De sterke historiene krever imidlertid en litt mer moden leser. 

Anmeldt av Maja M. Andreassen, Kristiansand folkebibliotek

Må ha. Katt!

Av Ellen Sofie Lauritzen
Aschehoug, 2021
207 s.
Målgruppe: 9-13 år
Bokmål

Innhold:
Elis familie har gått litt i oppløsning etter at mamma flytta til sin nye kjæreste. Hun har gitt ham kallenavnet Dritt-Stein. Pappa er alene hjemme med Eli og hun vil ha katt! Hele sommeren har hun sett på kattevideoer på Youtube. Katter som gjør kunster. En slik katt er det hun ønsker seg aller mest. Da vil hun bli populær i jentegjengen i sjette klasse.

Katten Alf er annonsert på Finn og Eli bruker masse krefter på å overtale sin pappa på at det er det hun trenger nå – en Alf the cat!

Venninnegjengen Bessie, Mie og Leah får høre om Alf lenge før hun faktisk har fått lov til å få katt. En katt som både kan kunster og som snart er på Youtube. Nå er det krise. Eli juger og juger og det blir avslørt om hun ikke snarest får overtalt pappa til å hente ham. 

Alf kommer etter mye om og men, men Alf er en søt, snill og tykk katt med myk pels. Alf kan ingen triks. Eli fortsetter å juge om at han kan spille piano og at han snart er stjerne på Youtube. Venninnene blir lei av å vente på at noe skal skje og hun blir avslørt – det kommer jo aldri noen Alf the cat på nettet. Hun filmer katten sin mens hun roper BØØØ!! så høyt hun kan. Da blir Alf så redd at han fyker ut av katteluka og blir borte mange dager. Filmen imponerer ingen – er det en kunst å bli redd?

Emne:  Kjæledyr, vennskap, skilsmisse

Språk:  Lettlest. Korte setninger med masse innskutte sms-meldinger med emojier som også fungerer litt som illustrasjoner

Vurdering:  Boka har mange aspekter omkring det å være 11-12 år og det å være populær i vennegjengen, om tillit om å være i opposisjon mot foreldre, om å få viljen sin i anskaffelse av kjæledyr. Forfatteren har selv katt – ved navn Alf…

 

Anmeldt av Torvald Hellum, Agder fylkesbibliotek

Håndball eller helvete

Av Johanne Scheen Jahnsen
Aschehoug, 2021
239 s.
Målgruppe: Jenter 7. - 10. trinn
Bokmål

Dette er definitivt ei bok for jenter!

Då eg las den sat eg og vrei meg i stolen gjennom dei fyrste kapitla fordi eg vart utsett for østrogenbombing som berre jenter tidleg i tenåra kan driva.

Det var intriger mellom veninner, det var menstruasjonsplager og kviser, det var baksnakking, det var kjæresteri, det var talande blikk, det var førehandsdøming av personar ein ikkje kjende eller som var annleis, det var kven og kva er kult og moteriktig og ikkje. Det er så typisk tenåringsjenter at ein nesten ser rosa etterpå. 

Men då eg hadde kome gjennom det verste i starten, som sikkert er naudsynt for å teikna bakteppet,  var boka veldig god.

Boka handlar om Vilma på 14 år som spelar handball. Historia startar når sumarferien startar og går gjennom nokre veker av ferien.
Vilma har to veninner som heiter Katti og Ingfrid. Dei er også på handballaget og er veldig opptekne av å ta seg bra ut for gutane. Dei har nokre gutar dei særleg har blinka seg ut. Dei er også opptekne av å gå rett kledd og vera med ei rette folka.
Ein får tidleg inntrykk av at Vilma ikkje er heilt i den same båsen i så måte. Ho vil gjerne bli god i handball og vil vera saman med venninnene, men ho kjenner også på at ho til dømes gjerne vil gå i andre klede enn sommarkjolar og ha rosa neglelakk.
Vilma treff Jacob som er nevøen til naboen og vert kjend med han. Han representerer eit anna miljø og Vilma møter gotharar og folk som driv med rollespel i staden for å gå på stranda eller vera saman med dei kule.

Boka tek i stor grad føre seg korleis Vilma vert dregen mellom dei to miljøa. Ho kjempar mellom det å vera med dei kule og moteriktige veninnene samstundes som ho likar å vera saman med Jacob og venene hans og spela rollespelet UGH – Underjordiske Gugge-Helvete. Og ho likar Jacob meir og meir…., men vil ikkje at handballveninnene skal skjøna det eller sjå dei saman.

Det er i denne konflikten boka verkar veldig truverdig og klarar å vera ei god bok. Den omhandlar popularitetskravet i konflikten med å tørra å vera seg sjølv, som svært mange unge er oppe i, på ein god måte. Og vi fylgjer Vilma sitt strev med å finna ut av kven ho er for å vera tru mot seg sjølv.

Eg skal ikkje røpa korleis det går til slutt, bortsett frå at det på sitt vis endar godt for Vilma.

Det beste sitatet frå boka, som oppsummerer mykje, er: «Man er ikke venner hvis man skjuler det.»

Etter å ha lese den tenkte eg på at det var litt overraskande at ei bok om jenter tidleg i tenåra ikkje hadde med noko om at dei brukte sosiale medier i kommunikasjonen eller når dei skulle vera stygge med kvarande. Dei hadde ikkje mobilen klistra til handa slik det ser ut til at unge i den alderen har i dag. Dei avtalte møte muntleg, eller på sms. Og er det heilt vanleg i dag? Det gjorde ikkje noko for handlinga, men eg stussa berre litt over det i etterkant.

Boka har godt språk, god flyt og god driv. Temaet er engasjerande og veldig aktuelt og eg tykkjer boka gjer jobben sin godt.

Kan boka tilrådast? Absolutt, men ikkje for gutar. Eg vil setja alderen til jenter på ungdomstrinnet eller 7.-10.klasse.

Omtalt av Roger Dyrøy, Fengselsbibliotekar og far til born i målgruppa.

Du og jeg og alle sammen

Av Marcos Farina
Oversatt av Nina Aspen
Mangschou, 2022
Målgruppe: 3-5 år
Bokmål

Dette er en gjennomillustrert bok, med femten dobbeltsider. Hver dobbeltside inneholder et tema som er, enten noe vi gjør, eller en følelse som er kjent for alle.. Hvert tema har en tekst som kan hjelpe til samtale med barna. 

Denne boka er en døråpner for alle som vil prate med barna om helt vanlige følelser som redsel, sinne og kjedsomhet. Barna i denne boka er glade, men de kan også bli lei seg eller kjede seg.

Illustrasjonene er i retrostil. De er veldig fine med sterke, klare farger som kan appellere.

Genre: billedbok

Emne: følelser og mangfold

Anmeldt av Åse Biribakken, Farsund bibliotek

Det fins ikke monstre

Av Kory Merritt
Vigmostad Bjørke, 2022
380 s.
Målgruppe: 10-13 år
Bokmål

Hovedinnhold:
Velkommen til forstaden Bekkeblomholm. Her er alt perfekt. Alle har perfekte plener, alle fortau er rene og pene og man hører stadig klangen av isbilen. Det vil si, alt er ikke helt perfekt. Bekkeblomholm har en mørk hemmelighet, barn forsvinner sporløst over natta og ingen gjør noe med det. Om morgenen er rommene til de forsvunne barna tomme, de mangler fra alle familiebilder og ingen, hverken venner, lærere, naboer eller familie husker dem lenger. Det er som om de aldri har eksistert. 

Levi, moren og søstrene hans har nettopp flyttet til Bekkeblomholm. En morgen er Levis lillesøster, Telma, borte. Rommet hennes er tomt, og når Levi spør moren og søsteren hvor Telma er blitt av, sier de begge at han aldri har hatt noen lillesøster. Levi begynner å tvile på seg selv og sin egen hukommelse, inntil han får vite at den bråkete og rampete Karo i klassen også husker Telma. Sammen prøver skoleflinke Levi og bråkmakeren Karo å finne ut av hva som har skjedd med Levis lillesøster. Problemet er at når de omsider kommer på sporet, er det samme som har skjedd med Telma i ferd med å skje med dem selv.

Språk: En del utfordrende ord og fremmedord.

Emne: Familie. Søsken. Vennskap. Mot. Frykt. Monstre. Ensomhet.

Vurdering:
Jeg må innrømme at når både Jeff Kinney, skaperen av Pingle-dagbøkene og Max Brallier, forfatteren av Den siste gjengen på jorda, blurber boka, da fyker forventningene mine i været. Det er egentlig litt vittig at det er nettopp Brallier og Kinney som skryter av boka, for denne boka kunne lett ha vært et resultat av at Brallier og Kinney hadde samarbeidet. Tidligere har Kory Merritt bidratt i Poptropica-tegneserien sammen med Jack Chabert, Jeff Kinney og Mitch Krpata. 

Kory Merritt har tegnet og skrevet «Det fins ikke monstre» på egenhånd og endt opp med å lage en meget god fortelling i tekst og bilder, som er flettet godt sammen og ikke fungerer uten hverandre. Dette er ingen tegneserie, men den krever samme type lesning. 

La oss snakke litt om monstrene i denne boka, (som liksom ikke finnes). Det beste for et monster er at folk ikke tror på dem eller vedkjenner seg at de finnes, for da vil ingen prøve å bekjempe dem heller. Når et monster ikke bare kidnapper barn, men også fjerner alle spor og minner etter barnet, det er skummelt det. Hvordan skal man liksom bekjempe noe sånt? Det virker fullstendig håpløst for våre helter Karo og Levi. Heldigvis er begge rådsnare og utholdende i kampen mot ondskapen, og de to karakterene utfyller hverandre godt. Innadvendte Levi har vanskelig for å få seg venner og blir helt fra seg når lillesøsteren blir borte, men klarer med tiden å finne motet han trenger for å ta opp kampen mot monstrene. Karo er hans rake motsetning, som kommer opp i trøbbel på skolen og elsker aliens og kryptozoologi. Hun virker ikke redd for noen eller noe, men selv hun klarer ikke være fryktløs i kampen mot monstrene. 

Merritt har helt klart et godt grep om skrekksjangeren både for et ungt og eldre publikum. Han starter med å introdusere oss til et barn som blir borte og deretter presenterer han oss for Levi og Karo. Etter hvert som barn forsvinner vet leseren dermed veldig godt hva vi har i vente. Eller det vil si leseren vet noe, men ikke alt, noe som holder leseren på pinebenken på en god måte. Hvor blir det av barna, hva skjer med dem? Dette er et grep som brukes mye i skrekkfilm med god grunn. Merritt er flink til å holde på spenningen i boka helt til siste slutt. 

Tegnestilen til Merritt er både enkel og detaljert. Levi, Karo og familiene deres er relativ enkle i streken, men alle monstrene er detaljerte og til tider ganske ekle. Den ekleste for min del er Ravnar Frost, en karakter som utseendemessig gjør meg overbevist om at Merritt må ha hentet inspirasjon fra karakteren Der Kindestod fra tv-serien Buffy the vampire slayer. 

Utrolig nok er det ikke bare det skremmende Merritt er god på, men også det såre og vonde. Han klarer å få fram det vonde i fortvilelse, ensomhet og hvor viktig vennskap egentlig er. 

For en gangs skyld blir jeg ikke skuffet, boka lever faktisk opp til forventingene Kinney og Brallier gir meg. Denne boka kan jeg anbefale mange 10-åringer og oppover som vil ha noe spennende og guffent, som funker bra til marerittføde. 

Anmeldt av Caroline Louise Gabrielsen, Vennesla bibliotek.