Datteren

 

Av Lena Andersson
Oversatt av Gøril Eldøen
Gyldendal, 2021
271 s.
Bokmål

Hovedinnhold:

Vi følger en vanlig svensk familie fra 1970-tallet og fram mot vår tid.  Hovedperson i boka er datteren i familien, Elsa Johansson. Hun og familien, som består av faren Ragnar, moren Elisabet og storebroren Erik bor i ‘Paradis’ som er en forstad til Stockholm.

Elsa er et engstelig barn, hun er stille, alvorlig og svært pliktoppfyllende. Faren Ragnar preger sterkt oppveksten til Elsa. Ragnar er tilhenger av disiplin og at et barns karakter må formes og ingenting er så karakterformende som idrett. Elsa har lyst til å spille badminton men det er langrenn som blir hennes idrett. Fordi Ragnar vil det. For egentlig er Elsa redd for å gå på ski i skogen og redd for å bli forlatt blant mørke grantrær. Dermed blir redselen en drivkraft til å ‘gi alt’ på trening og skirenn, og etter hvert blir Elsa en av de beste i sin klasse. Hun finner seg etter hvert til rette i miljøet, får mestringsfølelse og liker rutinene som blir gjentatt hver uke; konkurranse to ganger hver helg, trening mandag-torsdag, hvile fredag..

Sterk selvrespekt og selvtillit tar hun med seg videre, også når det begynner ‘å rakne’ da Elsa nærmer seg 18 år. Hun begynner på videregående, får vanskeligheter med å henge med på skolen samtidig som hun mister sine ‘fysiske ferdigheter’. En idrettslege sier at hun kan vinne 12 sekunder pr kilometer dersom hun går ned 5 kg, noe som ville føre henne rett opp i juniorverdenseliten. Uten å involvere noen starter Elsa en hard slankekur som hun klarer å holde i ti dager. Deretter begynner hun å overspise og Elsa legger raskt på seg. Hun får nederlag etter nederlag i skiløypa, til stor skuffelse for seg selv og ikke minst for Ragnar. Stadige ekstrem-slankekurer som hun ikke klarer å gjennomføre gir nye nederlag. Til slutt dropper hun langrenn helt.

Elsa må bygge identiteten sin på nytt. Hun utvider horisonten, bokstavelig talt ved å gå lange turer i bygatene i Stockholm, men også ved å lese massevis av bøker. Hun interesserer seg særlig for lingvistikk. Da hun ikke kommer inn på universitetsstudiet drar hun til USA for å jobbe som au-pair. Hun begynner på kveldscollege, lærer spansk og er opptatt av politikk og filosofi. Elsa får nye venner, men væremåten hennes og kulturforskjeller fører også til problematiske situasjoner for henne. Når Elsa kommer tilbake til Sverige begynner hun å studere lingvistikk. Familien splittes, broren Erik bor i Brüssel og foreldrene skilles. Ragnar blir dement og boka avsluttes med Ragnars begravelse.

«Datteren» er en fortsettelse av romanen «Sveas sønn» (2018), som handler om Ragnar og hans foreldre Svea og Gunnar. Med disse to generasjonsromanene tar forfatteren oss også med på en reise i Sveriges historie og samfunnsforhold på 1900-tallet, fra bondesamfunnet til vår tid. Ikke minst får vi et godt innblikk i ‘Folkhemmet’, det svenske sosialdemokratiets politiske visjon om velferdssamfunnet. 

Språk: Godt og lettlest språk. Elegant. Poetisk.

Emne: Oppvekst, generasjoner, samfunnsendringer, ungdomsopprør, spiseforstyrrelse

Boka passer for: Voksne i alle aldre, tror også vgs-elever pga. tematikk og forholdsvis lettlest språk.

Anmeldt av Kristin Havstad, Arendal bibliotek

Familieleksikon:

 

Av Natalia Ginzburg
Oversatt av Astrid Nordang
Oktober, 2021 (1963)
275 s.
Bokmål

Hovedinnhold: 

I Natalia Ginzburgs selvbiografiske klassiker «Familieleksikon» glir vi inn i en fantastisk familie der vi møter mor, far, fem søsken, onkler tanter, besteforeldre, venner og bekjente. Vi opplever en italiensk familiefar som styrer barndommen som en «kjærlig» tyrann, og en mor som samler familien i et lunt favntak. Søsknene vokser opp i fascismens og nazismens Italia hvor de opplever både glede og sorger. I hjemmet møtes de til langbord i høylytte middager med diskusjoner, sang, dikt, latter og alvor. Hvert år tar faren fri fra professoratet på universitetet og reiser til fjells hvor de tilbringer uker i leid hytte, med skigåing og lange turer i fjellet. Ikke alle setter like stor pris på dette, da det er både slitsomt og til tider kaldt. Moren liker seg best ved ovnen og under pledd, mens ungene må herdes i all slags vær. 

Etter hvert som barna vokser til og flytter ut, blir den politiske situasjonen verre. Guttene tar utdannelse og flytter ut en etter en. Mario reiser til Paris da han lengter etter friheten.  Der blir han værende, da det blir vanskelig å komme tilbake. Venner og familie blir arrestert for kortere eller lengre perioder. Til og med professoren og to av de andre sønnene må i fengsel. Krigen i Europa kommer stadig nærmere og det blir trange tider. Men familien holder sammen og tar vare på de som trenger mat eller hjelp til å flykte. 

Etter krigen blir den politisk situasjonen endret og tidene blir etter hvert bedre. Familien kan igjen samle sine venner til lysteligere lag. Ungene er blitt vokste og familien har økt med både svigerbarn og barnebarn. 

Emne/Tema: Italias historie, familie og oppvekst.

Språk: Oversetter Astrid Nordang har lykkes med enkelt språk og fin flyt.

Vurdering: Alvor og humor i en fantastisk familie jeg ikke hadde lyst å forlate. Lærerikt om Italias historie og politikk. Spennende personligheter og en frodig familie. Boka anbefales!!

Anmeldt av Reidun Høiland, Farsund bibliotek

Når jeg ser havet, slokner lyset: dikt

 

Av Sumaya Jirde Ali
Aschehoug, 2021
95 s.
Bokmål

Hovedinnhold

Jeg heter Samira, og dette er en manual for hvordan å dø. Denne setning går igjen flere steder i denne historien, og den er med på å sette tonen og temaet i fortellingen. 

Dette er den diktsamling hvor vi følger den unge jenta Samira fra hun reise på flukt over havet og til hun kommer til Norge. Boken er delt inn i tre deler som har fått titlene Havet, Flyktningleiren og Bodø. Boken består av mange dikt, men til sammen utgjør diktene en kronologisk historie. 

Samiras historie er sterk og rå og blir fortalt i et språk som forsterker dette. Hun beskriver livet som flyktning og hva det gjør med ei ung jente på en måte som gjør at vi som lesere kan kjenne på smaken av salt, angst og mangel på tilhørighet. 

Vi møter også to andre kvinner i historien. Den ene er bestemoren i hjemlandet som Samira ringer hjem til og som gir uttrykk for at hun synes det var feil av Samira å reise og at hun hører hjemme der hun kommer fra. I fortellingen representerer hun den verdenen Samira kommer fra. Den andre kvinnen vi møter er terapeuten som Samira møter når hun kommer til Norge. Hun vil hjelpe Samira med å bearbeide traumene sine og bli integrert i det norske samfunnet. Hun er en del av den nye fremmede verdenen og det nye livet og er opptatt av at Samira skal bli «en ny jente». 

Denne diktsamlingen gir en sterk stemme til de mange som satser alt for å skape seg en ny tilværelse. 

Dette er forfatterens 3. diktutgivelse. I 2017 kom Kvinner som hater og året etter kom Melanin hvitere enn blekemiddel (Aschehoug) 

Språk

Diktsamlingen er skrivet i et poetisk språk. Samtidig er den skrevet på en måte som gjør at handlingen er enkel og tydelig å følge. Som leser blir man dratt inn i språket. 

Vurdering

Jeg tenker at dette er en viktig og aktuell diktsamling som tar for seg en av nåtidens største utfordringer. Forfatteren gir oss et innblikk i en ung kvinnes dramatiske liv på flukt på en måte som vi ikke får i nyhetsbildet. Boken har et sterkt og sikkert språk som forsterker innholdet.

Emner

Flyktninger, traumer, dikt

Hvem boka passer for

Boken passer for alle som er samfunnsengasjerte og opptatt av flyktningers situasjon. Den kan gjerne anbefales til unge voksne. 

Anmeldt av Margrete Loland, Kristiansand folkebibliotek, Tangvall bibliotek

 

Onkel Arne og månen: lyrisk fortelling

Av  Aina Villanger
Oktober, 2021
107 s.
Bokmål

Onkel Arne og månen av Aina Villanger handler om forfatterens onkel som døde i selvmord samme år som måneferden i 1969. Disse to hendelsene flettes inn i hverandre i boken, og belyser hverandre gjensidig. Handlingen foregår i en tid som var preget av stor optimisme og framtidstro. Opp mot denne større sammenhengen settes det lille livet, der en enkelt menneskeskjebne er på vei i helt motsatt retning. Slik utgjør månen og onkel Arne to poler som fortellingen kretser rundt. 

Teksten bygger på et variert kildemateriale, der forfatteren blant annet har brukt onkelens drømmedagbok, petiter han fikk publisert i Agderposten, pasientjournaler, utsagn fra øyenvitner, utdrag fra nyheter og forfattersitater for å fortelle om onkelens vei inn i mørket, og den samtidige revolusjonerende ferden mot månelyset som hele verden ble vitne til. 

Hvem var så Onkel Arne? Han kom fra Øyestad i Agder, og var periodevis i USA for å utdanne seg uten å bli helt ferdig. Ifølge utdragene fra pasientjournalene får vi vite at han har fått behandling for flere psykiske lidelser. Han grubler mye, og gjerne over verdensrommet, og det ubegripelige, grenseløse, uhåndterlige gir ham dyp angst. Samtidig får man inntrykk av at han var en kreativ person som skrev dikt, malte, og drømte storslagne drømmer om framtidsarkitektur – og selv om han aldri fikk det helt til med jenter, er det i utgangspunktet et liv fullt av håp og muligheter som trer fram gjennom de ulike tekstene. Boken er full av tidstypiske detaljer og gir dermed også et godt bilde av onkel Arnes samtid.

Språket preges av at dette er en slags collagetekst, der flere ulike teksttyper sammenstilles og blandes med Villangers egne diktpassasjer. Kildenes opprinnelige ordlyd er beholdt, slik at eksempelvis nyheter på engelsk, innslag av latin i pasientjournaler og onkel Arnes stavefeil inngår og understreker det autentiske i teksten. Den befinner seg i grenselandet mellom dokumentar og dikt, en slags virkelighetslitteratur som forfatteren selv kaller for lyrisk fortelling. I et etterord beskriver hun metoden sin som at hun skriver med og ikke om onkelen, som et slags samarbeid, komponert og bare delvis skrevet av forfatteren selv. Det er altså en ydmyk forfatterrolle som inntas, der hun holder seg i bakgrunnen og bare varsomt løfter fram og kaster et forsiktig, men varmt lys over onkelens liv. 

Boka er ikke spesielt krevende å lese, men passer nok best for lesere som er åpne for å gå inn i en fortelling på en annerledes måte, og som kanskje leser litt dikt. Tematikken er jo krevende – til tross for varmen og omsorgen som fortelleren legger fram fortellingen med er dette en melankolsk tekst, der vi både skuer ut i det ukjente verdensrommet og inn i mørket i mennesket. Er man ikke redd for det, kan boken anbefales som et varmt portrett av en onkel, der forfatteren klarer å puste liv inn i etterlatte papirer slik at han står levende fram for leseren – ikke bare med mørket sitt, men også med håpet og drømmene.

Anmeldt av Line Berg, Kristiansand katedralskole Gimle

Virus på reisefot: en reiseskildring om virus og mennesker

Av Eystein Hellstrøm Hoddevik
Cappelen Damm, 2021
347 s.
Bokmål

En lekse vi trenger å lære

«Jeg tror vi alle sitter igjen med hver vår unike beretning om SARS-CoV-2 og covid 19», bemerker lege og forsker i molekylærbiologi og nevrovitenskap Eystein Hellstrøm Hoddevik (41) i den populærvitenskapelige boka «Virus på reisefot. Dette kan nok alle skrive under på. For brått som kalenderen bikket 2020 kjentes romaner som «Som pesten» (Hanne-Vibeke Holst, 2018), Sigbjørn Mostues dystopiske ungdomsromaner «i morgen er alt mørkt» (2014-16), og klassikere som Albert Camus «Pesten» (beleilig nyutgitt i mars 2020) påtrengende aktuelle. Vi sitter nok også igjen med et stort behov for å forstå og lære å leve med de nye samfunnsfaktorene vi har fått i fleisen dette året. Slik gjør Hoddevik oss en stor tjeneste med denne boka, ved tålmodig, humoristisk og til tider spenstig å fortelle og forklare hva virus er og hva de gjør med oss. 

Gjennom 14 kapitler tar han for seg like mange virus, som hver for seg har gjort saftige innhogg i menneskesamfunnet. HIV-viruset hører med. Det samme gjør rabies, polio, koppeviruset, zika og ebola, for å nevne noen. Hver av disse får en inngående beskrivelse, både av egenart og funksjonsmåte. Med hver av dem hører fortellinger om hva de har gjort med oss. Her er det mye nød og død. Men det er også forbløffende funfacts, anekdoter og heltehistorier. Visste du for eksempel at verdens første, kjente HIV-AIDS-offer var en norsk førstereisgutt som ble smittet under landlov i Douala, Kamerun i 1961, og at virusets opprinnelesested i Afrika kunne identifiseres takket være loggboka til skipet han var med? Eller at koppevaksinen – og vaksine i det hele tatt – kom til fordi en lege på slutten av 1700-tallet intereserte seg for hvorfor de engelske budeiene var så pene (det vil si, uten skjemmende kopparr)? Eller at ordet «vaksine» kommer fra det latinske ordet for ku: «vacca»? For joda, budeienes strålende oppsyn hadde å gjøre med at de mottok en slags naturlig vaksine fra dyra de stelte. 

Viktigere enn anekdotene er den faktiske, reelle kunnskapen Hoddevik bringer. Den er en vaksine mot angst. 

«Reisefoten» fra tittelen på boka hinter i tre retninger. Dels handler det om hvordan viruset tar seg fram igjennom kroppene våre for å nå nøyaktig den cellegruppen de har utpekt seg som mål, for å kunne spre seg videre. Smart, og guffent. Dels handler det om smittespredning mennesker og menneskesamfunn imellom – noe vi vel smått har fått litt under huden, alle sammen. Et av kapitlene heter betegnende nok «jorden rundt på langt mindre enn 80 dager». Men ikke minst handler det om en reise i innsikt. Og her er virusen selv vår læremester, ifølge Hoddevik. Det er ikke uten grunn at hver ny epidemi eller pandemi ser ut til å ha fått et fast haleheng: Gjennombrudd i forskningen på den siste, aktuelle viruspandemien blir belønnet med nobelpris. Og denne læringen har åpenbart pågått lenge: «Faktisk er så mye som åtte prosent (!) av vårt DNA virusrester». Mennesket hadde rett og slett ikke vært det samme uten virusene.

At Hoddevik er en ekte vitenskapsmann, ser en av skrivemåten: kapitlene og hele boka er bygd opp med den vitenskapelige artikkelformen som mal, der en skritt for skritt bygger opp sine innsikter. Dette er litt motsatt av mer journalistisk formidling som gjerne hopper rett på hovedsakene. Slik ender den på koronaviruset og sykdommen den forårsaker, covid 19 – og det med alle mulige forbehold: Det tar mange år før vi får oversikt over egenart og forløp til dette viruset og den tilhørende sykdommen. 

Da er det kanskje bare naturlig at det er her jeg har de største spørsmålstegnene. Han går ikke inn på den eventuelle sammenhengen som måtte være mellom stadig nye frambrudd av virussykdommer og den levemåten som menneskesamfunnet har påført seg selv. Det kunne han kanskje gjort?

Hoddevik erkjenner også på vitenskapens vegne at hva den forsker på, er trend- og moteavhengig. Ebola var langt borte. Derfor vanket det lite forskerkroner, før det skikkelig smalt. På samme måte har det vært lite med oppmerksomhet rundt et symptom som flere og flere blant oss lider under, nemlig utmattelse, kjent som ME-CFS. Mange i fag- og forskermiljøene har vist en hardnakket arroganse mot antydninger om at virus kan spille en rolle, også her. Resultatet er nesten ingen forskning på fenomenet. Så er nettopp utmattelse en senskade mange covid 19-smittede forteller om. Er det nå vi skal angre på at vi har gått glipp av mange tiår med forskning på dette feltet?

Anmeldt av Peter Svalheim, Tvedestrand bibliotek

Vindmøllekampen: historia om eit folkeopprør

Av Anders Totland
Samlaget, 2021
294 s.
Nynorsk
 

Voldtekt av norsk natur. Miljøkriminalitet. Landsforrærderi og korrupsjon. Dette er kampen om vindkrafta – for og imot. 

Siden 2019 har det vært et voksende folkelig opprør mot vindturbiner og for natur og miljø. Ikke siden 70-tallet har vi sett en debatt og aksjonsformer som kan måle seg med dette. 

Journalist og forfatter Anders Totland har skrevet en balansert framstilling av kampen mot vindindustrien i Norge. Han går inn for å undersøke hvorfor motstanden er så stor og hva som driver motstanderne. Selv har han ingen sterke meninger. Den tar for seg motstanden i flere deler av landet – Frøya, Kvaløya, Fosen, Andmyran blant andre, og gir et bilde av «engasjerte besteforeldre i gamle turklær», som driver aktiv motstandskamp.

Totland trekker opp to viktige grunner til folkeopprøret mot vindkraft: Lønnsomheten i prosjektene med grønne sertifikater (vi alle betaler via nettleien), og den nasjonale rammen for vindkraft –  myndighetene løftet 2019 fram 13 områder som var spesielt egnet for vindkraft. Da våknet mange for alvor og det kom inn over 5000 høringssvar. 

Vurdering:
Lettlest, omfattende og engasjerende framstilling av vindindustrien og den folkelige motstanden. Totland klarer å skrive balansert og nøytralt om et tema som engasjerer svært mange i stor grad, og får leseren til å forstå hvorfor motstanden er så sterk. Kunne ønske en grundigere gjennomgang av økonomien i vindkraft- og miljøregnskapet.
Han har fått støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær- og oversetterforening. Boka har et omfattende noteapparat. 

Anmeldt av Kirsti Husby, Arendal bibliotek

Bunkers

Av Rune Salvesen
Cappelen Damm, 2021
204 s.
Bokmål

Rune Salvesen vil skrive om vold, hat og terror. Fordi, som han skriver i Bunkers, terroren er overalt rundt oss. Fordi vold og hat er en del av oss. Kanskje. Rune Salvesen er ikke sikker, men vil prøve å finne det ut.

David har plassert en tidsinnstilt bombe utenfor Oljedirektoratet i Stavanger. Før bomben eksploderer rømmer han til en undersjøisk bunkers ikke langt unna. Der skal han være i et år. Han tror han skal være der alene, men når ham kommer dit står det to bager der. En med hans navn på, og en tilsvarende bag med initialene ABB.

Denne bunkersen ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig. Norske Snorre Sand var med på byggingen. Snorre Sand er nå en eldre enkemann, han er forfatter og poet – og minnene er i ferd med å forlate ham.

Romanen veksler mellom disse tre historiene. Størst plass vies selve skriveprosessen. Forfatteren har akkurat levert inn manuset til sin forrige bok Antifeministen, og venter på tilbakemelding fra forlaget, med all den tvil og frykt det innebærer. Rune Salvesen blander inn navngitte kritikere fra Stavanger Aftenblad og han forteller, til tider ganske utleverende, om sin egen, nære familie. Vi får også med noe av det forfatteren ikke vil ha med i boka. Noe er gjennomstreket og mulig å lese, mye er strøket over med sort tusj og umulig å lese.

Boka inneholder også dikt og korte prosastykker

Vi treffer også igjen karakterer fra Rune Salvesens tidligere bøker. Jonas AA (fra Vinden ved verdens ende og Ekko av ensomme netter) dukker opp i en liten rolle. Snorre Sand møtte vi første gang i Resten av dagene vil drukne i fjorden.

Alt dette, disse litterære grepene forfatteren velger å ta, som å blande inn sin egen historie og sine egne kvaler om skrivinga – synes jeg sjelden er vellykka. Men i denne boka er det noe som ikke helt slipper taket i meg. Jeg er ikke enig med anmelder Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad, som i flg. Rune Salvesen en gang sa til ham under en opplesing på Sting i Stavanger: Jeg liker bare ikke måten du skriver på, Salvesen.

Jeg liker måten Salvesen skriver på. Jeg synes boka tar opp interessante synspunkter på hva terror er og hva som kalles terror. Boka er springende, vi følger Rune Salvesens tanker og innfall. Som når det blir helt mørkt i bunkersen og forfatteren benytter anledningen til å skrive om blindhet:

mange forestiller seg total blindhet som å være i et stummende mørkt rom. Noen blinde sier at dette bildet av blindhet er feil. For blindhet kan heller sammenlignes med å forsøke å se noe med for eksempel albuen. Eller en tånegl. Det er ikke mørke de ser. Det er ingenting.

Emneord: Skriveprosessen, frykt, terror, isolasjon

Anmeldt av Barb Lamprecht Wang, Agder fylkeskommune

Hvis jeg skulle bli borte en gang

 

Av Åsne Maria Gundersen
Cappelen Damm, 2021
144 s.
Bokmål

Denne romanen handler om en ung kvinne som er i ferd med å stifte sin egen familie, og samtidig har en kronisk syk mor. Romanen tematiserer forholdet mellom mor og datter, og hvordan et slikt forhold kan bli lammet av kronisk sykdom.

Romanen er skrevet i et enkelt språk og korte kapitler hvor jeg-personen reflekterer over de årene moren har vært syk, sykehusinnleggelse, omsorgsbolig og til sist hennes død. Dattera er morens nærmeste pårørende og hun hjelper moren inn og ut av ulike institusjoner og med oppfølging rundt ulike sykdomstilfeller. Noen år før hun dør, har moren et slag. Ellers er det uklart i romanen, men også for jeg-personen, hva moren egentlig feiler, hva som gjorde henne syk og hvorfor hun aldri ble frisk.

I jeg-personens tvil rundt morens sykdom, ligger også en tvil på hele forholdet hun har til moren. For hvis moren valgte å ikke prøve å bli frisk igjen, så valgte hun på en måte sykdom og dermed valgte hun også bort livet hun kunne ha hatt hvor også forholdet til dattera ville ha vært annerledes.

Det er et stramt persongalleri i denne romanen og vi får ikke vite navn på noen. Det finnes noen markører; vi får vite at moren bor i rekkehus like utenfor Oslo, at hun har vært sykepleier en gang og at innredningen i huset ble kjøpt på IKEA en gang på 80-tallet (Ivar furuhyller). Jeg-personens far dukker ikke opp før på side 90, og det kommer fram i siste del av boka at foreldrene ble skilt en gang da jeg-personen var barn eller ungdom.

Romanen fokuserer i hovedsak på scener hvor jeg-personen har trefninger med moren eller morens liv. Hun rydder opp i rekkehuset som skal selges når moren flytter over i omsorgsbolig. Hun besøker moren og utfører ulike tjenester for henne. Hun snakker med helsepersonell og tar seg av alt det praktiske. Det slående er hvor lite følelser hun har for moren, eller kanskje heller hvor dypt begravd følelsene for moren sitter i henne.

Romanen tar opp temaer som: kronisk sykdom, mor-datter-forhold, foreldre-barn-forhold, ensomhet, død, vanskelig oppvekst.

Romanen kan passe for lesere som er interessert i disse temaene, samt norsk samtidslitteratur.  

Anmeldt av Mirjam Kristensen, Kristiansand folkebibliotek