Dagny

Av Aasne Linnestå
Gyldendal, 2021
243 s.
Bokmål

«Dagny» handler om aleneboende, middelaldrene Dagny, som på grunn av koronapandemien er midlertidig permittert fra jobben som assistent i barnehagen. Eller, helt aleneboende er hun ikke, hun har en katt og de 2 hundene «Chaplizene» som selskap, samt en nylig avdød ektemann som tidvis går igjen i huset. 

Dagny er ensom i den innestengte korona-tilværelsen, og blir gående å kverne på det som har vært – på ekteskapet, på forholdet til sønnen, venninnen hun har mistet kontakt med, på om hun egentlig har turt å leve sitt eget liv, samt om hvem hun er og hvem hun vil være. Sønnen deres dro hjemmefra for å utforske verdenen for noen år siden, og Dagny bruker mye av tiden til å savne han. De har ikke hatt så mye kontakt, og det er mye usagt mellom dem, blant annet vet han ikke at faren er død. Dagny tar etter hvert tak i sitt eget liv og den ensomme tilværelsen, og får både kontakt med sønnen, gjenvinner et vennskap, oppsøker et barn fra barnehagen son hun er bekymret for, og oppdager Naboen med stor N. Dvelingen ved fortiden og tankene i nåtiden veves sammen, og gjør at leseren sakte men sikkert blir kjent med den litt rare Dagny.

Boken er skrevet i jeg-form, og er tidvis litt dagbok-aktig, med et muntlig språk, Beskrivelsene er noen steder knappe og setningene korte, andre steder er det mer heseblesende, med nesten side lange setninger og mange beskrivelser. 

Emner som tas opp i boken er blant annet korona, ensomhet, «tomt rede», ekteskap og samliv, dyrevelferd, om hvem man er og gjerne vil være. 

«Dagny» er en litt mørk bok, men den har samtidig en litt humoristisk undertone. Den har både et langsomt og raskt tempo, og kan passer for de som vil lese en bok hvor man blir tatt med inn i en interessant hovedpersons hode. 

Anmeldt av Inger Lise Sørum Holen, Vennesla bibliotek

Overleverne

Av Alex Schulman
Oversatt av Andreas Eilert Østby
Gyldendal, 2021
246 s.
Bokmål

Hovedinnhold:

Tre brødre, Nils, Benjamin og Pierre, møtes i voksen alder ved familiens sommersted for å spre morens aske. Brødrene har ikke hatt noe særlig kontakt i voksen alder.  Alle tre har hatt en traumatisk barndom med alkoholiserte foreldre, men i stedet for å bli sammensveiset har de glidd fra hverandre. Den felles barndommen deres har blitt husket og oppfattet ulikt. 

Språk:
Malende og til tider lyrisk språk. 

Emne:
Barndom. Søsken.  Familie. Alkoholisme. Sjalusi. Traumer.

Vurdering:

Det interessante i boka er hvordan brødrene er blitt preget av den utfordrende barndommen. Brødrene sliter nemlig ikke nødvendigvis med de samme traumene. Mens de nøster opp barndommen kommer mange misforståelser frem i lyset. Skillet mellom kjærlighet og hat er hårfin, og brødrene har tid tider tolket eller opplevd samme hendelser helt forskjellig.

 Dette er en mørk bok med en meget passende tittel, «Overleverne». I noen partier undrer man seg virkelig over at disse brødrene faktisk ble voksne. At de overlevde sin egen barndom. Boka har en mørk tone, som stadig gir en uhyggelig og guffen følelse.

 Kapitlene veksler mellom å fortelle historien i fortid og nåtid. Nåtiden nøstes opp bakover et døgn, mens fortiden går fremover.

 
Jeg må si meg enig med anmelder Oda Faremo Lindholm i VG, at hoppingen i tid virker bra i starten, men så blir det rotete. Jeg er også enig med Lindholm i at boka har et godt utgangspunkt, men gjerne kunne ha hatt noen flere runder med redigering. Flere anmeldere har også ment at avslutningen av boka var unødvendig og jeg må dessverre si meg helt enig.

Anmeldt av Caroline L. Gabrielsen, Vennesla bibliotek.



Anmeldelser:

https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_overleverne_-av-alex-schulman-1.15306334

https://www.dagbladet.no/kultur/suksessforfatteren-soler-det-til/73245593

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/kR81Ja/hvordan-overleve-en-barndom-bokanmeldelse-alex-schulman-overleverne

Flog

Av Dordi Strøm
Samlaget, 2021
324 s.
Nynorsk

Hovedinnhold:
Utdrag fra boka: «Hald inn rumpa når du går, ropar farmor, sjå på meg! Mi rumpe er flat og fin, ser du? Eg går og held inn rumpa heile tida, og det skal du og gjere! Dagne er redd farmor ikkje skal like henne, og at ho ikkje skal få lov til å komme til farmor meir. Ho vil eigentleg ikkje vere her, men det er til hjelp for mor at ho er her, så derfor seier ho ingenting.»

Romanen er en fortelling om tre generasjoner, og om hvordan vold og fattigdom har preget livet deres. Åsta er mor og farmor og var gift med Embret, Fred er sønn og far til Dagne. De klarer ikke å snakke med hverandre. Dagnes foreldre er skilt, og Dagne bor hos mor. De bor i blokk, og Dagne spiller håndball. Hun er god. I tillegg tegner hun mye og er opptatt av verdensrommet. Hun gjemmer seg ofte i kottet. Far er nokså fraværende, men han henter henne i bilen en sjelden gang. Han har mange biler og et fint hus. Farmor vil helst ikke kjenne barnebarnet sitt. 

Romanen flyter fram og tilbake i tid, og forteller om barndom og oppvekst for Åsta, Fred og Dagne.  Viktige samfunnshendelser, som endring av bygdesamfunn og Tsjernobyl-ulykken, veves inn i livene deres. 

Vurdering:
Forfatteren er debutant, og romanen starter med et persongalleri og en ordforklaring. Boken handler om relasjoner, fattigdom, arbeiderklassen og dysfunksjonelle familier. Det er lite dialog. Tiden flyter, vi får små glimt fra livene deres. Likevel veves det sammen på et vis. Alt går i arv, og farslengselen er til stede hos både Fred og Dagne. Ingen av dem er gode nok. Fred er en tilskuer, ensom og uønsket. Mor Åsta ble voldtatt og gravid som 14-åring, og giftet seg med overgriperen. Heldigvis har Dagne moren sin, det gir håp for henne. Forfatteren er opptatt av at det ikke er barnas skyld, og det klarer hun å få fram. Virkemidler hun bruker er bilder og språk. Fuglene er både fysiske og symboler i hele boka, og det knappe språket illustrerer hendelser og følelser godt. Tittelen Flog viser til både på flukt og fart, kraft og fantasi, og bratte fjellsider. Alle deler viktig i romanen. Lesingen får fram mange følelser og engasjement. Anmeldere nevner klassereise og arbeiderklasse. Forfatteren stiller også spørsmål ved hva som knytter foreldre og barn sammen.
Men romanen er, til tross for alle gode sider, litt statisk. Det er ingen framgang og utvikling hos de voksne hovedpersonene. Slutten er åpen, hvordan går det egentlig med Dagne? 

Tema: Familie, relasjoner, omsorgssvikt, fattigdom, vold, samfunnsutvikling, flukt og frihet.

Språk: Knapt, poengtert. Veldig god flyt. Korte kapitler. Lite dialog. Tanker og følelser.

Anmeldt av Ingunn Greibesland, Kristiansand folkebibliotek Nodeland bibliotek

Ein lykkeleg slutt

Av Maren Uthaug
Oversatt av Ingvild Holvik
Samlaget, 2021
375 s.
Nynorsk

Handling: 

Hovedpersonen i denne boka er Nicolas som driv familieverksemda, eit gravferdsbyrå i København. Han er enkemann og far til tvillingane Liliane og Christian den sjette.  Gjennom Nicolas får vi skildra familiehistoria frå Christan den første som driv i land på Stillehavsøya Tikopia etter eit skipsforlis på 1800-talet. Og det er litt av ei familiekrønike vi blir fortalt!

Den vesle øya kan kun brødfø 990 menneske. Det er derfor ikkje lov å få barn utan løyve frå hovdingen, og uønskte barn må drepast før dei treng fast føde. Ulovlege foreldre må ta livet av mange spedbarn og gravleggje dei i umerka graver utan å sørge.  Den nyfrelste Christian synes dette er ein underleg skikk og tek på seg å be for sjelene til dei små. Han møter ei kvinne som har gravlagt sitt nyfødde barn og gifter seg med henne. Saman får dei rollen med å ta livet av alle uønskte spedbarn og gje dei ei verdig gravferd. Dei får lov til å føde ein son som dei kallar Christian etter faren.  Då Christian den andre er 9 år, blir mor hans gravid på nytt og veslesystera hans blir fødd utan løyve. For å redde henne, set broren seg i en kano og let seg drive til havs. Han blir langt om lenge redda av eit skip og teken med til Nederland. Etterkvart ender han og kjærasten opp i København, der gravferdsbyrået blir etablert,  utvida og utvikla gjennom generasjonar.  

Kvar generasjon har sine spesielle særtrekk og gjennom boka blir vi kjende med desse forfedrene. Christian 2. spesialiserer seg på gjengangar og varsel, Christan den 3. brenn dei døde (kremering) Christian den 4. ser og snakkar med dei døde, medan den nolevande Nicolas er nekrofil. 

Vurdering:

Denne boka er ikkje for sarte sjeler eller for dei som er opptekne av det realistiske. Forfattaren pøser på med spesielle, avvikande og dysfunksjonelle personar. Personskildringane er nokså overflatiske, men dette fungerer som eit tilbakeblikk og ei reise gjennom familiehistoria. Lesaren blir presentert for pest, kolera, syfilis, fattigdom, galskap, spøkelse og svært mange lik. 

Det nynorske språket flyt lett. Språket er fargerikt og direkte og fortel historia på ein grotesk, men svært engasjerande måte. Det er god flyt gjennom heile boka.

Forfattaren formidlar også mykje kulturhistorisk kunnskap om synet på døden, skikkar og handsaming av dei døde opp gjennom tidene, men sjølve essensen i boka er nok forteljinga om dei ulike Christianane, særtrekka deira og kva som førte til at dei vart som dei vart. 

Boka passar for vaksne lesarar som vil ha ei god røverhistorie og som ikkje er redd for groteske detaljar.

Emne: Døden og gravferdsritualer, Spøkelser/Gjenferd, Oppvekstvilkår, Nekrofili

Anmeldt av Kristin Flo, Arendal bibliotek

Datteren

 

Av Lena Andersson
Oversatt av Gøril Eldøen
Gyldendal, 2021
271 s.
Bokmål

Hovedinnhold:

Vi følger en vanlig svensk familie fra 1970-tallet og fram mot vår tid.  Hovedperson i boka er datteren i familien, Elsa Johansson. Hun og familien, som består av faren Ragnar, moren Elisabet og storebroren Erik bor i ‘Paradis’ som er en forstad til Stockholm.

Elsa er et engstelig barn, hun er stille, alvorlig og svært pliktoppfyllende. Faren Ragnar preger sterkt oppveksten til Elsa. Ragnar er tilhenger av disiplin og at et barns karakter må formes og ingenting er så karakterformende som idrett. Elsa har lyst til å spille badminton men det er langrenn som blir hennes idrett. Fordi Ragnar vil det. For egentlig er Elsa redd for å gå på ski i skogen og redd for å bli forlatt blant mørke grantrær. Dermed blir redselen en drivkraft til å ‘gi alt’ på trening og skirenn, og etter hvert blir Elsa en av de beste i sin klasse. Hun finner seg etter hvert til rette i miljøet, får mestringsfølelse og liker rutinene som blir gjentatt hver uke; konkurranse to ganger hver helg, trening mandag-torsdag, hvile fredag..

Sterk selvrespekt og selvtillit tar hun med seg videre, også når det begynner ‘å rakne’ da Elsa nærmer seg 18 år. Hun begynner på videregående, får vanskeligheter med å henge med på skolen samtidig som hun mister sine ‘fysiske ferdigheter’. En idrettslege sier at hun kan vinne 12 sekunder pr kilometer dersom hun går ned 5 kg, noe som ville føre henne rett opp i juniorverdenseliten. Uten å involvere noen starter Elsa en hard slankekur som hun klarer å holde i ti dager. Deretter begynner hun å overspise og Elsa legger raskt på seg. Hun får nederlag etter nederlag i skiløypa, til stor skuffelse for seg selv og ikke minst for Ragnar. Stadige ekstrem-slankekurer som hun ikke klarer å gjennomføre gir nye nederlag. Til slutt dropper hun langrenn helt.

Elsa må bygge identiteten sin på nytt. Hun utvider horisonten, bokstavelig talt ved å gå lange turer i bygatene i Stockholm, men også ved å lese massevis av bøker. Hun interesserer seg særlig for lingvistikk. Da hun ikke kommer inn på universitetsstudiet drar hun til USA for å jobbe som au-pair. Hun begynner på kveldscollege, lærer spansk og er opptatt av politikk og filosofi. Elsa får nye venner, men væremåten hennes og kulturforskjeller fører også til problematiske situasjoner for henne. Når Elsa kommer tilbake til Sverige begynner hun å studere lingvistikk. Familien splittes, broren Erik bor i Brüssel og foreldrene skilles. Ragnar blir dement og boka avsluttes med Ragnars begravelse.

«Datteren» er en fortsettelse av romanen «Sveas sønn» (2018), som handler om Ragnar og hans foreldre Svea og Gunnar. Med disse to generasjonsromanene tar forfatteren oss også med på en reise i Sveriges historie og samfunnsforhold på 1900-tallet, fra bondesamfunnet til vår tid. Ikke minst får vi et godt innblikk i ‘Folkhemmet’, det svenske sosialdemokratiets politiske visjon om velferdssamfunnet. 

Språk: Godt og lettlest språk. Elegant. Poetisk.

Emne: Oppvekst, generasjoner, samfunnsendringer, ungdomsopprør, spiseforstyrrelse

Boka passer for: Voksne i alle aldre, tror også vgs-elever pga. tematikk og forholdsvis lettlest språk.

Anmeldt av Kristin Havstad, Arendal bibliotek

Familieleksikon:

 

Av Natalia Ginzburg
Oversatt av Astrid Nordang
Oktober, 2021 (1963)
275 s.
Bokmål

Hovedinnhold: 

I Natalia Ginzburgs selvbiografiske klassiker «Familieleksikon» glir vi inn i en fantastisk familie der vi møter mor, far, fem søsken, onkler tanter, besteforeldre, venner og bekjente. Vi opplever en italiensk familiefar som styrer barndommen som en «kjærlig» tyrann, og en mor som samler familien i et lunt favntak. Søsknene vokser opp i fascismens og nazismens Italia hvor de opplever både glede og sorger. I hjemmet møtes de til langbord i høylytte middager med diskusjoner, sang, dikt, latter og alvor. Hvert år tar faren fri fra professoratet på universitetet og reiser til fjells hvor de tilbringer uker i leid hytte, med skigåing og lange turer i fjellet. Ikke alle setter like stor pris på dette, da det er både slitsomt og til tider kaldt. Moren liker seg best ved ovnen og under pledd, mens ungene må herdes i all slags vær. 

Etter hvert som barna vokser til og flytter ut, blir den politiske situasjonen verre. Guttene tar utdannelse og flytter ut en etter en. Mario reiser til Paris da han lengter etter friheten.  Der blir han værende, da det blir vanskelig å komme tilbake. Venner og familie blir arrestert for kortere eller lengre perioder. Til og med professoren og to av de andre sønnene må i fengsel. Krigen i Europa kommer stadig nærmere og det blir trange tider. Men familien holder sammen og tar vare på de som trenger mat eller hjelp til å flykte. 

Etter krigen blir den politisk situasjonen endret og tidene blir etter hvert bedre. Familien kan igjen samle sine venner til lysteligere lag. Ungene er blitt vokste og familien har økt med både svigerbarn og barnebarn. 

Emne/Tema: Italias historie, familie og oppvekst.

Språk: Oversetter Astrid Nordang har lykkes med enkelt språk og fin flyt.

Vurdering: Alvor og humor i en fantastisk familie jeg ikke hadde lyst å forlate. Lærerikt om Italias historie og politikk. Spennende personligheter og en frodig familie. Boka anbefales!!

Anmeldt av Reidun Høiland, Farsund bibliotek

Når jeg ser havet, slokner lyset: dikt

 

Av Sumaya Jirde Ali
Aschehoug, 2021
95 s.
Bokmål

Hovedinnhold

Jeg heter Samira, og dette er en manual for hvordan å dø. Denne setning går igjen flere steder i denne historien, og den er med på å sette tonen og temaet i fortellingen. 

Dette er den diktsamling hvor vi følger den unge jenta Samira fra hun reise på flukt over havet og til hun kommer til Norge. Boken er delt inn i tre deler som har fått titlene Havet, Flyktningleiren og Bodø. Boken består av mange dikt, men til sammen utgjør diktene en kronologisk historie. 

Samiras historie er sterk og rå og blir fortalt i et språk som forsterker dette. Hun beskriver livet som flyktning og hva det gjør med ei ung jente på en måte som gjør at vi som lesere kan kjenne på smaken av salt, angst og mangel på tilhørighet. 

Vi møter også to andre kvinner i historien. Den ene er bestemoren i hjemlandet som Samira ringer hjem til og som gir uttrykk for at hun synes det var feil av Samira å reise og at hun hører hjemme der hun kommer fra. I fortellingen representerer hun den verdenen Samira kommer fra. Den andre kvinnen vi møter er terapeuten som Samira møter når hun kommer til Norge. Hun vil hjelpe Samira med å bearbeide traumene sine og bli integrert i det norske samfunnet. Hun er en del av den nye fremmede verdenen og det nye livet og er opptatt av at Samira skal bli «en ny jente». 

Denne diktsamlingen gir en sterk stemme til de mange som satser alt for å skape seg en ny tilværelse. 

Dette er forfatterens 3. diktutgivelse. I 2017 kom Kvinner som hater og året etter kom Melanin hvitere enn blekemiddel (Aschehoug) 

Språk

Diktsamlingen er skrivet i et poetisk språk. Samtidig er den skrevet på en måte som gjør at handlingen er enkel og tydelig å følge. Som leser blir man dratt inn i språket. 

Vurdering

Jeg tenker at dette er en viktig og aktuell diktsamling som tar for seg en av nåtidens største utfordringer. Forfatteren gir oss et innblikk i en ung kvinnes dramatiske liv på flukt på en måte som vi ikke får i nyhetsbildet. Boken har et sterkt og sikkert språk som forsterker innholdet.

Emner

Flyktninger, traumer, dikt

Hvem boka passer for

Boken passer for alle som er samfunnsengasjerte og opptatt av flyktningers situasjon. Den kan gjerne anbefales til unge voksne. 

Anmeldt av Margrete Loland, Kristiansand folkebibliotek, Tangvall bibliotek

 

Onkel Arne og månen: lyrisk fortelling

Av  Aina Villanger
Oktober, 2021
107 s.
Bokmål

Onkel Arne og månen av Aina Villanger handler om forfatterens onkel som døde i selvmord samme år som måneferden i 1969. Disse to hendelsene flettes inn i hverandre i boken, og belyser hverandre gjensidig. Handlingen foregår i en tid som var preget av stor optimisme og framtidstro. Opp mot denne større sammenhengen settes det lille livet, der en enkelt menneskeskjebne er på vei i helt motsatt retning. Slik utgjør månen og onkel Arne to poler som fortellingen kretser rundt. 

Teksten bygger på et variert kildemateriale, der forfatteren blant annet har brukt onkelens drømmedagbok, petiter han fikk publisert i Agderposten, pasientjournaler, utsagn fra øyenvitner, utdrag fra nyheter og forfattersitater for å fortelle om onkelens vei inn i mørket, og den samtidige revolusjonerende ferden mot månelyset som hele verden ble vitne til. 

Hvem var så Onkel Arne? Han kom fra Øyestad i Agder, og var periodevis i USA for å utdanne seg uten å bli helt ferdig. Ifølge utdragene fra pasientjournalene får vi vite at han har fått behandling for flere psykiske lidelser. Han grubler mye, og gjerne over verdensrommet, og det ubegripelige, grenseløse, uhåndterlige gir ham dyp angst. Samtidig får man inntrykk av at han var en kreativ person som skrev dikt, malte, og drømte storslagne drømmer om framtidsarkitektur – og selv om han aldri fikk det helt til med jenter, er det i utgangspunktet et liv fullt av håp og muligheter som trer fram gjennom de ulike tekstene. Boken er full av tidstypiske detaljer og gir dermed også et godt bilde av onkel Arnes samtid.

Språket preges av at dette er en slags collagetekst, der flere ulike teksttyper sammenstilles og blandes med Villangers egne diktpassasjer. Kildenes opprinnelige ordlyd er beholdt, slik at eksempelvis nyheter på engelsk, innslag av latin i pasientjournaler og onkel Arnes stavefeil inngår og understreker det autentiske i teksten. Den befinner seg i grenselandet mellom dokumentar og dikt, en slags virkelighetslitteratur som forfatteren selv kaller for lyrisk fortelling. I et etterord beskriver hun metoden sin som at hun skriver med og ikke om onkelen, som et slags samarbeid, komponert og bare delvis skrevet av forfatteren selv. Det er altså en ydmyk forfatterrolle som inntas, der hun holder seg i bakgrunnen og bare varsomt løfter fram og kaster et forsiktig, men varmt lys over onkelens liv. 

Boka er ikke spesielt krevende å lese, men passer nok best for lesere som er åpne for å gå inn i en fortelling på en annerledes måte, og som kanskje leser litt dikt. Tematikken er jo krevende – til tross for varmen og omsorgen som fortelleren legger fram fortellingen med er dette en melankolsk tekst, der vi både skuer ut i det ukjente verdensrommet og inn i mørket i mennesket. Er man ikke redd for det, kan boken anbefales som et varmt portrett av en onkel, der forfatteren klarer å puste liv inn i etterlatte papirer slik at han står levende fram for leseren – ikke bare med mørket sitt, men også med håpet og drømmene.

Anmeldt av Line Berg, Kristiansand katedralskole Gimle