Prins Neo og Solporten

Skrevet av Nina R. Aasvang
Utgitt: 2016
Målform: Bokmål
Lyst Forlag

Handling:

Prins Neo av Dagonia blir, etter et skjermet liv på slottet, kastet ut i sitt livs farligste oppdrag, da Den Magiske Kulen blir stjålet av Den Sorte Drage og Den Onde! Dette betyr at den magiske Solporten, som holder alt av onde monstre forseglet vekk fra Dagonia, vil begynne å falle. Heldigvis klarer de trollkyndige å holde porten oppe fremdeles med magi. 

Men tiden er knapp, så Neos mor, Dronningen, sender Neo for å bekjempe Den Onde og få tilbake Den Magiske Kulen. Men først må han få tak i det magiske sverdet Levithan og skjoldet Terra for å kunne klare dette.  Dronningen gir ham den Gylne nøkkelen og hennes elskede amulett til å hjelpe ham på veien. Hans beste venner Brad, som er god i nærkamp, og Angela, som er alle dyrs venn og kan lege alle mulige sår, blir med for å hjelpe. De setter ut på den store reisen, og på den strabasiøse veien møter de både venner og fiender …

Emne: Fantasy, magi, litt kjærlighet

Språk:

Språket i denne boken er for så vidt lettlest, bortsett fra den store mengden med språk-, og korrekturfeil, ord som mangler flere bokstaver, ord som mangler fra setninger, ord som er byttet ut med feil ord, setninger med manglende tegnsetting og setninger som man ikke skjønner meningen av! Språkvasken og korrekturen av denne boken virker som den er ikke-eksisterende, hvilket ikke er bra.

 

Vurdering:

Denne boken var dessverre ikke veldig god. Boken er platt og fylt av klisjéer. Bortsett fra deler av myten Aasvang har skapt om oppstandelsen av Dagonia og historien bak solporten, er denne boken gruelig uoriginal også. Jeg har absolutt forståelse for at det er vanskelig å skrive fantasy som finner opp hjulet hver gang, men når man leser en bok og alt du klarer å tenke er: «dette aspektet av boken er tydelig inspirert av andre, kjente fantasyromaner», så er ikke det en bra leseropplevelse. Av de fem hovedkarakterene vi følger i boken, så er Prins Neo den som får mest karakterutvikling, da vi ser historien fra hans perspektiv. Han er dessverre en utrolig uinteressant karakter og har en merkelig tendens til å grine en enkelt tåre når han er trist. Aasvang skal ha pluss i margen for at tre av de fem karakterene er jenter, men når man sitter og tenker at jentene har mer interessante bakgrunnshistorier, og at man heller vil se historien fra en av deres synspunkt, spesielt Leina, den tøffe og vakre alvejenta, så er det kjipt når disse karakterene ikke får noe utvikling i løpet av boken i det hele tatt! Når det gjelder hvem denne boken er ment for, fant jeg ikke noe konkret info om hvilket aldersgruppe den er ment for. Jeg tror nok at boken er ment å være fantasy for ungdomsskolenivå, altså 12-14 år, kanskje ment som en «fantasy- for- begynnere» bok, men jeg vil ikke anbefale denne boken til noen, da jeg føler at det finnes mye bedre fantasy der ute for akkurat denne aldersgruppen, med mye bedre språkvask og korrektur og en mye mer original og utarbeidet historie, hvilket det finnes mange eksempler på.

Anmeldelse skrevet av Tina Øyna, bibliotekar ved Tangen VGS.