Tryllemannen

Av Bjørn Ingvaldsen
Gyldendal 2014
Bokmål
134 sider


Det lyner ute. Og jeg tenker på Tryllemannen. Jeg vet ikke når jeg hørte om Tryllemannen første gang. Sikkert lenge før jeg kunne snakke selv, kanskje før jeg kunne snakke. Alle snakket om ham. Men ingen trodde på det. Det var slikt andre skremte oss med.

Slik starter Bjørn Ingvaldsen sin vare roman om et vanskelig tema. Vi møter Otto som ikke er med de andre. De andre får ikke være sammen med han, derfor går han mest for seg selv. Han samler flasker og skaffer seg ting på sin egen måte. Otto bor sammen med mor. Hun er sosialklient og tar seg dårlig av gutten sin. Otto får beskjed om ikke finne på noe tull. Han gjør ikke det. Han er i skogen.

Tryllemannen bor i en hule på en høyde blant trærne. Han lokker til seg barn med sjokolade og trylletriks. Ingvaldsen går ikke i detaljer, men bruker ord som naken og myke mager, at Otto kjenner pusten hans, lukten hans, munnen hans. At alt dette er en hemmelighet. Otto og Tryllemannens hemmelighet.

Handlingen strekker seg over få uker fra like før skoleslutt til litt inn i sommerferien. Otto bor på et tettsted som ligger ved en stor skog. Her er skole, kjøpesenter, gågate, bensinstasjon og strand. Otto skulle ønske at de hadde en liten båt. Da kunne de reise utover fjorden og bade. Kanskje vi kan gå på badestranda i morgen, sier mora. De gjør ikke det.

Språket er lett og flytende. Setningene er korte. Hovedpersonen trer frem for oss som en skikkelse det er lett å kjenne seg igjen i. Ikke minst om en selv er ung og følsom. Boka får mest liv i de avsnitt hvor Tryllemannen viser frem noen av sine trylletriks. Ordene kanskje, sikkert og vet ikke blir mye brukt. De beskriver godt den usikkerheten som er Ottos virkelighet.

Aldersgruppe? Umiddelbart tenker jeg at denne boka passer best for 11-12 år og oppover. Jeg vil gjerne skåne de yngste. Samtidig vet jeg at en slik roman kan fungere som en døråpner og være med på å sette ord på vonde hemmeligheter. Jeg opplever boka som var og forsiktig samtidig som den er sterk og til tider provoserende.

Jeg blir opprørt av å lese om svik og hva som kan skje når alle rundt en svikter. Jeg mener at Tryllemannen er en viktig bok om omsorgssvikt, seksuelle overgrep og ensomhet.

Kirsten Moi Øvstedal, Flekkefjord bibliotek

Revolvergutten

Av Arne Svingen
Gyldendal Barn og Ungdom 2014
Bokmål, 201 sider


Hovedinnhold:
Hovedpersonen heter Robin Hood Evensen (sic) og vokser opp i en kriminell familie. Jeg husker ikke i forbifarten om det ble nevnt hvor gammel han var, men han er nok et sted mellom 10 og 13 tipper jeg. Robin venter på at faren skal komme hjem fra et lenger fengselsopphold, bare for å finne ut at det gjør noen skumle russere også. Den konflikten, og Robins vennskap med klassekameraten sin, Martin, er de to tingene som driver handlingen fremover. Så på den ene siden er fortellingen preget av dramatisk og actionfylt krim og på den andre siden er det en barnlig oppvekstskildring av et vennskap i en noe uvanlig setting. At Robin skal lære opp Martin til å bli en ordentlig kriminell er jo ikke akkurat den vanligste fritidssysselen til to kompiser heller.

Språk:
Tydelig og enkelt. Få fremmedord. Jeg-forteller. Noen få språklige bilder, som fungerer bra («Vi sitter i verdens farligste karusell», «Panna er et fossefall av svette»). Mye dialog og fokus på handling.

Emne:
Kriminalitet. Mennesket bak kriminelle handlinger. Omsorgsvikt.

Passer for:
Gutter som er jevngamle med hovedpersonen i boka, og som trenger/vil ha ei veldig lettlest og fartsfylt bok som ikke krever noe særlig av deg.

Vurdering:
«Revolvergutten» er først og fremst ei rendyrket barnebok for de på mellomtrinnet. Med det mener jeg at her er ingen tydelig dobbeltstemme som gjør at det er noe å hente for en voksenleser (bortsett fra temaene). Egentlig føltes det ut som å lese krimversjonen av «Ei pingles dagbok» minus illustrasjonene. Robin er en særdeles naiv og blåøyd gutt, og jeg stusset i grunn på hvordan det kan ha seg med tanke på oppveksten hans. Kanskje er det naturlig å reagere og tenke som han gjør, men innimellom blir bare tankene og refleksjonene hans bare ufrivillig morsomme (men det har kanskje vært tanken til forfatteren?).

Dette er ei bok for en noenlunde uerfaren leser som ikke har lest så veldig mange bøker. Boka er actionfylt og spekket med dramatiske sekvenser. Samhandlingen mellom Martin og Robin drar tempoet ned her og der, men stort sett er det heseblesende kjør fra a til å.

Rune, Farsund bibliotek