#Alfahann

Skrevet av Jan Tore Noreng

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2015
Målform: Bokmål
Antall sider: 328

Som forfatteren selv skriver om boken på sin blogg: #Alfahann handler om trening, kroppsfokus og rollen sosiale medier som Instagram har i livene våre. Det handler om hvor galt det kan gå når noen som aldri har møtt motstand andre steder enn i treningslokalet plutselig får seg en alvorlig knekk. Det er en undergangsfortelling og et mørkt, psykologisk portrett.

Hovedpersonen heter Torstein, en intelligent, men selvgod, ekkel og arrogant fyr som aldri har møtt noe særlig motgang i livet sitt. Han har vært vant til å være den erketypiske kjekkasen og kuleste gutten i klassen, han som er best likt, er sammen med den peneste jenta, og som i tillegg alt går godt for, selv når han tar lett på ting…han som mange av oss andre menn har vokst opp med å, ironisk nok, ikke tåle trynet til, og som fortsatt får frem rykningen i det ene øyet når vi møter på hans like.

Men uansett. Kjæresten til Torstein, Viktoria, har akkurat slått opp. Han har ikke opplevd noe særlig til motgang før, så dette er en alvorlig knekk for en ellers selvopptatt og selvsikker guttevalp som anser seg selv som den perfekte gutten som har sin lille verden for sine føtter. Livet hans faller praktisk talt i grus, og for å kunne finne tilbake til godfølelsen så begynner han å løfte vekter. Etter hvert som treningen gir resultater blir han stadig mer opphengt i å utvikle muskler og bli en alfahann: han som får alle damene og som ingen kødder med. Derfra er veien plutselig veldig kort til anabole steroider, og Torstein er i full gang med en stadig nedadgående spiral hvor personligheten og tankene hans blir stadig mørkere.

«Sannsynligvis kommer du ikke til å like Torstein så veldig etter at du er ferdig med å lese.»

Og det gjorde jeg ikke. Verken på slutten eller i begynnelsen, men av litt forskjellige grunner. Jeg ble dratt inn i Torsteins egosentriske liv fra første side, til tider motvillig, for jeg kunne rett og slett ikke fordra ham. Han var den bortskjemte snørrvalpen med alt, som plutselig mister helt samlingen når «den perfekte» kjæresten slår opp. Dramatikk og store følelser på gang, men, som jeg oppfattet det, av litt feil grunner. De aller fleste har opplevd den store kjærlighetssorgen, men i Torsteins tilfelle virket det som at det var kjærligheten til seg selv og hans eget selvbilde som gjorde mest vondt, fordi hva ville de si om ham, i rollen som den kuleste gutten, at han ikke lenger var sammen med den peneste jenta? Så sitter han der da, med livet «ødelagt»…

…boo fu**ing hoo.

Det hadde jo vært litt dumt om han endte alt der og da, kanskje mest for boken sin del, men for meg som leser så var han på daværende tidspunkt ikke en karakter jeg hadde dratt meg i håret for om han forsvant ut av historien. Jeg kan ikke påstå at karakteren var lite troverdig, til det ble jeg altfor provosert av ham og hvordan han tenkte om og oppførte seg mot andre, særlig da han begynte å småsympatisere med gjerningsmenn fra skolemassakrer og selv vurderte hva det egentlig var som holdt ham igjen fra selv å gjøre det samme, siden han ikke egentlig kjente skole- og klassekameratene sine så godt eller i det hele tatt «skyldte» dem noe.

Som ungdomsbok så har boken absolutt kvaliteter og er veldig spennende, med både sex, vold og bunnløs fortvilelse mellom permene. Jeg mislikte tydeligvis Torstein, ikke fordi jeg ikke trodde på ham, men fordi jeg fant ham ufordragelig, veldig lite sympatisk og med en forskrudd moral. Hodet hans var et ekkelt og fiendtlig sted. Historien var mørk, men svært underholdene, språket var godt og troverdig, noe som kan være en utfordring når en voksen person skal skrive jeg-stemmen til en ungdom. Kudos til Noreng. Det er en dyster og litt trist fortelling om et menneskes nærmest maniske søken etter stadig bekreftelse, og som hemningsløst og uten begrensning gjør alt han kan for å opprettholde og øke sosial status.

Jeg ville anbefalt den til modne lesere i alderen 13 år og oppover.

PS. Torstein er en skikkelig #alfadust.

Anmeldelse skrevet av Martin Eidskrem, Farsund bibliotek