Øksemorderens hodeskalle

Av Morten Dürr
Illustratør: Erik Petri
Oversatt fra dansk av: Elen Betanzo
Vega Forlag 2012
Bokmål, 77 s.

Boken handler om Tim og Sigurd, to kompiser, som har fått et stående tilbud fra en medarbeider ved den regionale videobutikken DVD Paradise. De skal få tusen kroner for å selge ham en hodeskalle. Faren til Tim er nemlig ansatt som vedlikeholdsarbeider på kirkegården, og med jevne mellomrom må han rydde gamle graver for å gjøre rom til nye, noe som inkluderer å kvitte seg med de gamle levningene. Alt Tim og Sigurd trenger å gjøre er å ”låne” arbeidsnøklene hans, låse seg inn på kirkegården nattestid og gjennomsøke containerene. Raskt, enkelt og risikofritt. Eller?

Selve oppdraget går knirkefritt, men ting eskalerer til et uventet nivå for de to medsammensvorne når det viser seg at den stjålne hodeskallen én gang i tiden satt mellom skuldrene på en øksemorder ved navn Orla Kofod; en mattematikklærer av den gamle skolen, som så seg lei på udisiplinerte elever, og regelrett hogg ned hele klassen sin. Snart blir Tim gjensøkt av barnespøkelser som advarer ham om at ”han kommer”. En rasende og hevngjerrig Orla Kofod vil nemlig ha tilbake hodeskallen sin, og døden er ikke noe hinder. Veldig snart settes Tim og Sigurds flukt- og overlevelsesevner på prøve, for et sted der ute i mørket lusker Orla Kofod. Bevæpnet med øksen til Tims far, og med ingen intensjoner om å la dem slippe unna i live.

Boken er lettlest og med illustrasjoner. Enkelte steder gjør historien et lite hopp i tid, på samme måte som en film ville gjort, antageligvis for å unngå ”hverdagshandling”. Det later til at forfatteren har anstrengt seg for å holde historien så kort og presis som mulig, noe som for erfarne lesere kan være et irritasjonsmoment, men som for barn muligens hjelper til å holde på både leselysten og oppmerksomheten.
Det er ikke til å legge skjul på at Øksemorderens hodeskalle er ment som en grøsser-bok, og det er en ganske så ”creepy” stemning underveis, bistått med sjokk-elementer i form av plutselige angrep. Min personlige oppfatning er likevel at boken er litt vel ”flat”. Det er ingen budskap mellom linjene, noen moral eller annet dypere innhold. Boken er kun ment å skulle skremme og tilby lett underholdning, uten noe særlig annet fokus, men til gjengjeld kan det tenkes at sjokkgrøsser-potensialet er desto mer potent nettopp av den grunn. Valget av hovedantagonist er også passende, da ”alle” vet at gamle, strenge matematikklærere er ”de verste av de verste”.

Martin Eidskrem