Steinengler

Skrevet av Kristina Ohlsson

Forlag: Aschehoug

Utgivelsesår: 2016

Originaltittel: Stenänglar

Originalspråk: Svensk

Oversatt av: Elisabeth Bjørnson

Målform: Bokmål

Steinengler handler om Simona, en ung jente som skal bo hos mormoren sin i påskeferien. Mormoren bor alene i et stort, gammelt hus som pleide å være hotell. Simona gleder seg også til å treffe igjen vennene Billie og Aladdin som bor i nærheten, men ferien blir veldig annerledes enn hva Simona hadde sett for seg. Mormoren gir henne nemlig en gammel kassettspiller som kan ta opp lyder ingen andre kan høre, noe Simona ikke helt tror på, men hun prøver den likevel inne i det gamle huset til mormor. Det blir starten på et skummelt eventyr med stemmer ingen andre kan høre, mystiske steinstatuer som later til å røre på seg av seg selv, og gamle, glemte hemmeligheter som Simone og vennene hennes må nøste opp i.

Språket i boken er lett, det er mye luft mellom linjene, og kapitlene er korte.

Jeg fikk enten ikke med meg hvor gammel Simona og vennene hennes er, eller så kommer det ikke frem i teksten, noe som i så fall gjør at boken på enkelt vis unngår unødvendig innskrenking av aldersgruppen de appellerer til. Med forbehold om at alder ikke nevnes, og at det ikke bare er jeg som har sløvet meg gjennom boken, så vil jeg slå til med at den passer for lesere i alderen 8-13 år, med gjennomsnittlige leseferdigheter.

Steinengler er den første boken av Kristina Ohlsson som jeg har lest. Jeg har sett på enkelte av hennes tidligere utgivelser, men har aldri følt meg nysgjerrig nok til faktisk å lese dem. Dermed var det vel greit nok at jeg endelig fikk en unnskyldning til å plukke en av dem med meg. Omslaget på boken skapte en tydelig forventning om en skummel historie, en forventning som jeg syns forfatteren innfridde. Det var kanskje ikke nervepirrende grøss som slet ekstra på nervene, men så absolutt en historie som flere ganger ga meg noen herlige frysninger i nakken. Jeg fikk rett og slett litt «The Shining»-vibber. 

En herlig og ukomplisert leseopplevelse som for min del gjerne kunne vært enda skumlere, men som så absolutt var verdt tiden det tok å lese gjennom boken.

Anmeldelse skrevet av Martin Eidskrem, Farsund bibliotek

Hva villmarka lærte meg

Skrevet av Øivind Berg og Lars Monsen

Illustrert av Christoffer Grav  

Forlag: Larsforlaget 

Utgivelsesår: 2016

Hovedinnhold

Dette er en samling historier om Lars sine turer i skog, hei og villmark. Det starter med ei fortelling om 9 år gamle Lars som overnatter i skogen alene. De påfølgende historiene omtaler ulike opplevelser Lars har hatt i naturen, enten alene eller sammen med gode venner. Lars er stadig på farten. Et sted står det at han har vært på tur 51 helger på rad. Til og med på julaften er han av gårde. Noen av beretningene er mer dramatiske enn andre, som den da Lars blir dratt under vannmassene i elva. Eller da Lars og lillebroren møter bjørn i Alaska.

Språk

Boken har et enkelt språk. Det er mange skildringer av natur og opplevelser.

Illustrasjoner

Boken har fine fargerike tegninger som er med på å illustrere handlingen.

Emne

Villmarksliv er hovedemnet i denne boken. Det handler om opplevelser knyttet til det å klare

seg i naturen, beherske terreng og farer, skaffe mat og ly for natten.

Alder boka passer for

Jeg mener boken passer for jenter og gutter fra 9 år og oppover. Friluftsmennesker vil nok

kjenne seg best igjen i historiene.

Vurdering

Lars Monsen er en friluftsmann som mange barn og unge kjenner igjen fra TV. Ideen om å

gjenskape noen av hans naturopplevelser i en bok, er god. Historiene er også troverdige, og

koselige. Men boken er på langt nær så spennende som Monsen sine ekspedisjoner. «Hva

villmarka lærte meg» blir omtalt som en spennende bok. «Mer spennende blir det ikke uten at

du opplever det selv» står det på baksiden av boken. Boken har absolutt potensiale for

spenning. For folk flest er det ikke hverdagskost å møte på en bjørn, eller nærmest drukne i ei

vill og farlig elv. Men for min del synes jeg det rett og slett blir for kjedelig. Kanskje fordi jeg

savnet et drivende språk som kunne øke leseopplevelsen. I tillegg inneholder historiene for

lite undring og for mye ren beskrivelse av det som skjer. Det er min mening. Det er dermed

ikke sagt at barna tenker på samme måte. «Hva villmarken lærte meg» vil ganske sikkert gi

mange unge en fin leseopplevelse.

Anmeldt av Kristin Merete M. Vikse, Lyngdal bibliotek

Engel i snøen

Skrevet av Anders Totland

Omslagsdesign: Rune Markhus

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 

Utgivelsesår: 2016

Målform: Nynorsk

Hovedinnhold:

Engel i snøen er en jeg-fortelling, vi får ikke vite hovedpersonens navn eller kjønn, men jeg forestiller meg at det er en ung gutt som forteller.

«Eg» er veldig syk og bor på sykehus. Han er våken om natta og ser ut på snøen, men ingen må vite det, for pappa og legene sier at han må hvile.

Gutten på naborommet heter Jonas og mammaen hans er prest. Jonas sin bestefar dør og etter begravelsen snakker «eg» med prestemammaen om himmelen. «Eg» vet ikke om han tror på himmelen, men synes det høres fint at man skal møte igjen dem man er glad i der, og tenker på om han kunne få møte mamma igjen. Pappa tror ikke på himmelen, men tenker at alle mennesker er som snøkrystaller som driver inn i verden en kort stund, vakre og unike, og så plutselig er de borte igjen.

I dagligstua på sykehuset står et piano, Silje spiller og synger så fint og «eg» spør om hun kan lære ham. Silje spiller favorittsangen sin «Here Comes the Sun» av Beatles og «eg» synes det er den fineste sangen han noensinne har hørt. Når Silje blir for syk til å komme til dagligstua og spille så øver han om igjen og om igjen på den sangen til de kan ta pianoet inn på Siljes rom så han kan spille og synge for henne der.

«Eg» blir sykere og sykere. Sykepleiere og doktorer kommer oftere innom rommet og smiler trist. Før «eg» kom til sykehuset visste han ikke at det gikk an å smile så trist. Han har mye vondt, men når de spør hvordan han har det så sier han at det går bra. Idun er den eneste som forstår, så når hun spør om «eg» har mye vondt så nikker han, «men ikkje sei noko til pappa».

Pappa flytter inn på rommet. Den dagen «eg» har bursdag tar pappa ham med bort til vinduet, og utenfor på parkeringsplassen står alle vennene hans og synger for ham. Pappa og «eg» blir sittende ved vinduet lenge etter at alle har gått og så spør «eg» om pappa kan hjelpe ham ut. Pappa ser trist ut – lenge. Så smiler ham og bærer ham ut. Lufta river i halsen, så begynner det å snø, og lufta blir full av hvite stjerner som danser i mørket.

Språk:

Språket er godt. Setningene er korte og gjør boka lettlest. Enkel og forståelig nynorsk med vakre bilder og beskrivelser.

Illustrasjoner:

Jeg opplever boka som «gjennomdesignet» i svart, hvitt og blåtoner. Fremsiden av omslaget er hvitt, med en blå lyktestolpe og blå snøkrystaller, og innsiden av permen er blå med hvite snøkrystaller. Ved hvert nytt kapittel er det en liten tegning i blåtoner som passer til innholdet i kapittelets tekst. Mot slutten av fortellinga synger hovedpersonens venner for ham, og deretter følger tre sider uten tekst (s. 65-67) som er hvite med blå snøkrystaller. Omslagets bakside er blå med et intravenøsstativ på midten. Fasongen på stativet likner lyktestolpen fra fremsiden og slik knyttes designet sammen fra begynnelse til slutt.

Emne: Barnesykdommer / Døden / Himmelen / Sykehus

Aldersgruppe: Ungdom fra 13 år

Vurdering:

Engel i snøen er en stille og ettertenksom fortelling som tar opp vanskelige temaer på en varsom og god måte. Den gir et innblikk i hvordan hverdagen kan være for barn og voksne som bor og jobber på et sykehus. Engel i snøen er rørende og sterk uten å være opprivende. I tillegg til å være en fin fortelling, tror jeg boka kan brukes som utgangspunkt for gode samtaler, og til bearbeiding av følelser og tanker rundt temaene den omhandler.

Anmeldelse skrevet av Miriam Danielsen, Lyngdal bibliotek

Mesterhjernen

Skrevet av Lars Mæhle

Tittel: Mesterhjernen
Forlag: Cappelen Damm

Utgivelsesår: 2016
Målform: Bokmål

Mesterhjernen er bok nr. 2 i serien «Krimteam Siri & Max», som handler om to klassekamerater som bor i den lille kystbyen Heimvik. Siri er barnebarnet til lensmannen i byen, Winston Indregård, og hjelper mer en gjerne til når noe skal oppklares sammen med Max.

Hovedinnhold: I Rådhuset denne helga, arrangeres en stor sjakkturnering, Heimvik Chess Open, hvor Max er storfavoritt, og ranket som nr. 2 i turneringen. I tillegg er det et Harley-Davidson-treff i Heimvik, hvor blant annet Rita Engedal og Bjørge, begge to noen tøffe, svartkledde MC-typer er med. Rita er i tillegg deltaker i sjakkturneringen og er til stede sammen med alle i Rådhuset når rådmannen plutselig oppdager at kommunekassa er blitt tømt. Noen har stjålet alle pengene som lå i hvelvet på Rådhuset, 1 million kroner er søkk borte! Inni den tomme safen ligger det et kodet brev som viser seg å være til Max fra Mesterhjernen, med et hint om hvor pengene ligger skjult; i Amcar-huset hvor Rita og Bjørge sover under MC-treffet. Men så viser det seg at denne ledetråden rett og slett er en avledning for å få Siri og Max ut av Rådhuset. For når de to er opptatt med å leite i Amcar-huset, begås den egentlige forbrytelsen i Rådhuset…

Språk: God leselig skrift, korte kapitler, lettlest, tegneserieaktige illustrasjoner som understreker teksten. Alle personene i boka blir presentert i starten med bilde og en kort karakterbeskrivelse.

Emne: Ran, kodeknekking, identitetstyveri.

Alder boka passer for: 9 – 12år

Vurdering: Spennende, morsom, og fengende. Overraskende plot hvor leseren selv må finne noen av løsningene. Mesterhjernen blir avslørt, men ikke hjelperen. Og det skumle ugle-ulet i Jammerdalen, hvem eller hva var det? Kanskje et fram pek til bok nr. 3; Gjenferdet på Heimvik gods?

Anmeldelse skrevet av Jannicke Usterud, Vennesla bibliotek

Pollus: Den lille pollenplagen

Skrevet av Karin Moe Hennie 

Illustrasjoner ved Martin M. Hvattum
Forlag: Fortellerforlaget

Utgivelsesår: 2016

Målform: Bokmål
Billedbok

Vi følger Pollus, en liten pollengutt, og vennen Asmatikus på reisen fra raklen i bjørketreet og ut i våren for å finne en jenteblomst. De treffer på noe vått og kaldt; Pias øye. Pia gnir og gnir for å få ut "rusket" siden hun er allergisk mot bjørkepollen. Pollus og Asmatikus blir med på en heseblesende tur i tårer og busemenn. Pia må til legen for å få medisin og får gode råd for hvordan hun kan beskytte seg mot pollen. Tårene til Pia som renner nedover kinnet redder Pollus og Asmatikus ut. De lander tilfeldigvis på en tulipan. Ei humle kommer forbi og tar pollenguttene med videre på jakt etter ei drømmejente.

Boken har fargerike og morsomme illustrasjoner.
I tillegg er det små dikt på rim som passer til teksten.

Boken passer for barn i alderen 3-7 år.
Den er utgitt i samarbeid med Norges Astma- og Allergiforbund og kan være til hjelp for å lære hvordan en kan leve med astma og allergi. Bak i boken er det fakta fra NAAF om pollenallergi og hvilke symptomer allergi kan gi.

Anmeldelse skrevet av Hilde Tveit, Kristiansand folkebibliotek

Carry on: The rise and fall of Simon Snow

 Skrevet av Rainbow Rowell

Forlag: Panmacmillan Forlag

Utgivelsesår: 2015

Antallsider: 517 s.

Språkform: Engelsk

Hovedinnhold

Simon Snow er «the chosen one», og går sitt åttende og siste år på Watford School of Magicks. Han er den kraftigste magikeren i sin generasjon, og det er sagt at han vil være den som blir kvitt den onde magikeren «the Insidious Humdrum».  Da er det synd at Simon ikke føler at han kan kontrollere magien sin veldig mye. Han merker magien sin, den er veldig kraftig, men i stedet for å kunne kontrollere den gjennom trylleformler, så kommer den som oftest i store bølgeslag da Simon har store emosjonelle utslag, slik som når han er sint, stresset, truet osv.

Simon har opplevd mye i løpet av de syv årene han har gått på Watford, han har sloss og drept drager og andre magiske ting, og han og bestevennen Penny ble på slutten av syvende året bortført av Humdrum, men klarte å komme seg unna, og ble straks sendt på sommerferie av rektoren på Watford, «the Mage», som også er en slags veileder og farsfigur for Simon.  Den foreldreløse Simon bruker sommerferien på å lure på hvordan han skal bekjempe denne onde Humdrum. Da han kommer tilbake til Watford er ting litt kaotisk. Simon er glad for å være tilbake, og glad for å treffe Penny igjen, men så kommer «the Mage» og vil at Simon skal gjemme seg fra Humdrum og fullføre sin utdannelse og trening slik. Simon vil ikke dette i det hele tatt og nekter, og får lov til å bli under tvil da han nesten sender ut et magisk bølgeslag i sin frustrasjon.

Kjærlighetslivet til Simon går heller ikke så bra, da rett før Simon og Penny ble bortført av Humdrum, så de Simons kjæreste Agatha i skogen mens hun holdt hender med Simons romkamerat og absolutte nemesis Baz. Simon er i det hele tatt litt forvirret, og det blir ikke hjulpet av hans massive nysgjerrighet over hvorfor Baz ikke har returnert til skolen for å ta det siste skoleåret. Hvor er han? Og hvorfor føler Simon at det er noen på rommet hans, som han ikke kan se?

Språk: Engelsken er lett og ledig og veldig ungdommelig. Bør fremdeles være nokså god til å lese engelsk for å lese denne boken. En del banning i løpet av boken.

Emne: Magi, tenåringsliv, vennskap, kjærlighet

Alder: Boken passer for gode engelsklesere i alderen 14 og oppover.

Vurdering:

Carry on er en spennende, morsom og sjarmerende historie satt i et magisk univers som har klare paralleller til Harry Potter-universet, men som likevel har sin egen unike vri. Her er trylleformler ikke på latinsk, men helt dagligdagse ordtak slik som «Hurry up!», eller kjente rim eller regler, eller kjente popkulturfraser, slik som «Open sesame» som gjør at denne historien har en salig blanding av popkultur og magi. Du kan ha en bærbar pc eller en mobil, men fremdeles foretrekke å sende brev via fugler. På Watford er det ikke unike magiske sporter, her spilles blant annet fotball og lacrosse, og Agatha, Simons kjæreste driver med hestesport. Jeg likte godt disse blandingene av magi og det man kjenner selv, og det gjorde universet gøy for meg å utforske.

Vi blir også godt kjent med karakterene da hvert kapittel er fra en av karakterenes synspunkt, og jeg føler at dette ga meg et bedre og mer utvidet syn på historien da man vet mye mer om de forskjellige karakterenes synspunkt og motivasjoner. Vi blir best kjent med Simon, Penny og Baz, og de er flotte karakterer, kompliserte, interessante, morsomme og sarkastiske, jeg ble skikkelig glad i dem. Selve plottet som driver historien likte jeg også godt, jeg følte historien hadde en god slutt som ga mening.

Jeg vil anbefale denne boken til både gutter og jenter som liker fantasy, til de som kunne tenke seg noe lignende Harry Potter, men ikke helt det samme, og til de som liker de «store følelse» bøkene til John Green, David Levithan og andre lignende forfattere, som kunne tenke seg å prøve noe fantasy.

Anmeldelse skrevet av Tina Øyna, Tangen VGS. 

Den magiske skogen

Skrevet og illustrert av Ann Elin Kringlen Ervik

Forlag: Publica bok

Utgivelsesår:

Målform: Bokmål

Antall sider:

Handling:

Handlingen utspiller seg i en magisk skog der alle dyrene kan snakke. I den skogen bor det en liten grønn frosk som en dag tar en tur alene ut i skogen. På sin vei gjennom skogen møter frosken først et piggsvin som ikke kommer over bekken. Da hjelper frosken ham med å bygge en bro. Så møter han en froskefrøken og blir veldig glad – han får en venn. Disse to vandrer så videre inn i den magiske skogen og da hender det mye rart. De møter en trollmann som tryller froskene om til edderkopper – også tilbake til frosker, de møter ulver, troll, bjørner og selvfølgelig andre frosker.

Vurdering:

Boken handler om vennskap og om å hjelpe hverandre. Jeg synes boken er ”tynn” og språket er ikke videre godt. I selve historien er det blandet inn karakterer fra norske eventyr, kanskje litt Esop, trolldom og magi.

Jeg er litt i tvil om hvem boken er beregnet på. Det er ikke en spesielt lettlest bok og den er heller ikke spennende slik at den appellerer til større barn. Kanskje den er best som høytlesningsbok for ”fangbarn” hvor de kan peke på illustrasjonene. De likte jeg og fikk flachback til min egen barndom, da laget vi hele landskap i naturen og satte inn figurer vi hadde eller lagde selv.

 Anmeldelse skrevet av Jorunn Bentsen, Lyngdal bibliotek

Hei-boka

Skrevet av Signe Torp

Forlag: Omnipax

Utgivelsesår: 2016

Dette er en hyggelig billedbok for de minste om det å tørre å ta kontakt. Denne jenta prøver på mange forskjellige vis å ta kontakt med en gutt – alle tenkelige vis, bortsett fra det å si hei! Hun former ordet ved hjelp av blomster og kvister. Hun lager til og med en HEI-maskin!

Selv sier hun at det må jo finnes en måte å si det på for «sånne som henne».

Det er lite tekst og setningene er korte. Men teksten er god og virkningsfull. Det er en fin høytlesningsbok og samtalebok for barn og voksne sammen om det å ta kontakt.

Boken er nydelig illustrert av forfatteren selv men mye blomster og trær som brukes i utformingen av bokstavene.

Passer for de minste barna – 3 år men kan leses et godt stykke opp når man vil ha dette temaet.

 Anmeldelsen er skrevet av Åse Katalin Macsali, Kristiansand folkebibliotek