Himmelherren

av Kenneth Bøgh Andersen

Oversatt av Astrid Urdal

Aschehoug 2013

Bokmål, 335 sider.

Sjanger: fantasy

Resymé:

Hovedpersonen i «Himmelherren» heter Peter Nielsen og er en stort sett vanlig gutt. Han går i syvende klasse, er enebarn og bor hjemme med sin mor og far. Peter har en livlig fantasi og han kan tilbringe mange timer «i sitt eget hode» mens han dikter og fabulerer. Foreldrene mener at det kan bli for mye av det gode og er bekymret for at han skal miste evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet. Vi møter Peter i det han opplever at stadig flere elementer fra en en historie han skriver på papir dukker opp i virkeligheten, men uten at noen andre kan se de.

En dag kommer det et tivoli til byen og på åpningskvelden bryter det ut et vanvittig uvær. I løpet av denne kvelden blander virkeligheten seg mer og mer med fantasien og Peter treffer spåkona som han skriver om i sin fortelling. Stor er forundringen når han finner ut at hun skriver en historie om ham. Spåkona værer fare og finner ut at det er tryggest hvis de to ikke møtes flere ganger, så hun rømmer uten å forklare hvorfor til Peter. Nå overtar eventyrverden som Peter, angiveligvis, har diktet opp fullstendig, så de tøffe bøllene i Y-gjengen blir om til jordtroll; jenta som Peter er avstandsforelsket i blir til den bortførte prinsessen og sommerfugler blir om til blomsterfeer etc. Peter selv blir om til en foreldreløs mestertyv.

Den store antagonisten i Peters eventyr heter Maretaz og det endelige oppgjøret skal stå i Maretazkirka. På veien dit møter han blant annet sangekorn, Pegasus, et sjømonster, en flodmann og tre jordtroll. Det er i sammenstøtet med jordtrollene at ting virkelig går skeis og enda verre blir det når han i oppstyret med dem blir kidnappet av en bråte dverghekser. De skal spise ham, men tvinger først i ham et brygg som får han til å råtne innvendig. Han blir heldigvis reddet av et digert bjørnelignende vesen som heter Ralf. Bjørnen blir Peters trofaste følgesvenn gjennom resten av eventyret hans. På veien mot byen som heter Runger treffet de på et forrædersk kjempemenneske som motvillig ender opp med å hjelpe dem kjapt dit. Byen er plaget med levende døde og når de etter en natts hvile må ta seg igjennom dalen hvor de døde ligger gravlagt, ender det opp med at de vekker dem og blir forfulgt omtrent helt frem til den beryktete kirka til Maretaz. Det siste stykket haiker de med en intetanende drage og så er det bare å stålsette seg for det endelige oppgjøret...

Vurdering:

«Himmelherren» fremstår som temmelig standard fantasy, men med et par kule grep (metaaspektet og forvirringen rundt virkelighet kontra fantasi; hvem skriver om hvem?).  Premisset for handlingen (fra virkelighet til fantasi til virkelighet) gjør det nærliggende å tenke i retning av «Narnia»-bøkene og «Den uendelige historien». La meg bare da nevne at «Himmelherren» er langt unna deres kvalitet og iderikdom.

Danske Bøgh Andersen har et levende og sprudlende språk, noe som passer til hovedpersonen og hans alder. Likevel kan jeg ikke si at jeg ble berørt på noen måte av dramatikken i boka, sjøl om forfatteren maler med aldri så store og voldsomme penselstrøk. Han er flink til å beskrive Peters fantasiverden, men elementene den består av er så tradisjonelle og forutsigbare at man aldri blir dratt ordentlig inn i den. Det er mange kreative språklige vendinger her, men av og til tar han disse sammenligningene og gjentakelsene sine litt langt. De blir mer forstyrrende enn at de tjener drivet i historien. Kapitlene er korte og episodiske i formen og med en tittel som forklarer hva det skal handle om.

Skriftstørrelsen er passelig stor og det er grei avstand mellom linjene, uten at det er i nærheten av lettlest-bøkene sin standard. Aldervurdering vet jeg ikke om jeg er kompetent til å gjøre, men Aschehoug retter boken mot segmentet 12-16. Det jeg kan si er at jeg vil anta at 16-åringen kan finne boken noe barnslig, da Peter har en veldig barneaktig iver og fremstår på en umoden måte i noen av tankene og refleksjonene han gjør seg. Lesemessig sett var «Himmelherren» en helt ok opplevelse, men dette er nok ikke en tittel jeg kommer til å trekke frem som en anbefaling for de som vil lese fantasy.

Rune Stordahl, Farsund bibliotek