søndag 12. mai 2013

Drømmejegeren


av Jan Tore Noreng
Gyldendal, 2013
Bokmål


I Drømmejegeren blir vi kjent med den 14 år gamle krigereleven Evo. Han bor i landsbyen til Morifolket, sammen med morfaren, moren og to søstre.  Søstrene er drømmejegere, personer som får drømmer fra gudene om hemmeligheter og ny lærdom. Dagene til Evo består av trening, husplikter, og lek, og framtiden virker satt. Alt det endrer seg når Evo plutselig begynner å få rare drømmer, og like etter blir landsbyen angrepet. Framtiden er med ett usikker, og drømmene leder Evo inn på et spor som kommer til å rokke ved hele hans virkelighetsoppfattelse, tro og lojalitet til landsbyledelsen.

Ved første øyekast virker dette som en fantasy-bok, særlig med tanke på bokomslaget, fokuset på sverd, middelalderlandsby-settingen og alt pratet om guder og mystiske drømmer, men det er faktisk en science fiction-bok. Det viser seg etter hvert at handlingen foregår på et ukjent tidspunkt, svært langt fremme i tid, i et post-apokalyptisk samfunn her på jorden.  Gjenstander som først virket magiske er rett og slett høyteknologiske «duppeditter» som på et eller annet vis har blitt bevart, og drømmene drømmejegerne får er ikke sendt fra gudene, men viser seg å være genetisk implanterte minner i underbevisstheten hos 1,8% av befolkningen, et resultat av banebrytende forskning for å berge menneskelig kunnskap i tilfelle liv på jorden kunne gjenoppstå etter den forespeilede katastrofen.

Språket i boken er godt og lett. Noreng presterer å holde en spennende og mystisk tone, samtidig som han holder det enkelt, men enkelte steder i teksten har han formulert seg på en måte som gjør at det nærmest virker direkte oversatt fra engelsk.

Bokens handling, sett sammen med språket, gjør at jeg vurderer yngre ungdom og eldre barn som hovedmålgruppe.

Jeg likte boken svært godt, og jeg satte stor pris på at den dystre bakgrunnshistorien som kom frem etter hvert. Det gjorde boken et par hakk mer spesiell enn mange andre barne- og ungdomsbøker innen fantastisk litteratur jeg har lest den siste tiden. Denne hadde rett og slett det lille ekstra, selv om jeg følte at spenningen aldri tok helt over.

Martin Eidskrem, Farsund bibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar