Glasstronen

Av Sarah J. Maas
Gyldendal, 2018
512 s.
Målgruppe: MU
Bokmål

Glasstronen er skrevet av amerikanske Sarah J. Maas (f. 1986). Hun skrev det første utkastet til Glasstronen-serien da hun var 16, og serien er oversatt til 35 språk. Den femte av sju bøker totalt i serien er nå sluppet på det amerikanske markedet, og det ryktes om at serien skal filmatiseres av de samme som står bak den kritikerroste fantasy TV-serien Handmaid's Tale. Boka er ganske tykk med sine 512 sider, men den er ukomplisert å komme seg gjennom. Den passer for alle som liker litt lettbeint, ungdomsrettet fantasy á la Divergent-serien.

Glasstronen handler om den unge snikmorderen Celaena Sardothien. Når fortellingen begynner er hun i en fangeleir i landet Endoviers saltgruver hvor hun har tilbrakt det siste året med å drepe fangevoktere, bli sultet, torturert og å prøve å rømme. Den unge, kjekke prins Dorian (som selvsagt er den mykhjertede sønnen til en uforsonlig, rå konge) tilbyr henne friheten i bytte mot at hun kjemper for ham i kongens konkurranse. Vinneren av konkurransen blir kongens nye snikmorder, og Celaena må danke ut de andre deltakerne: alle mer eller mindre halvkriminelle, voldelige menn fra alle rikets hjørner. Vår heltinne takker ja til utfordringen. Hun får opplæring og hardtrening av en kombinert kjekkas og vakt, som i tillegg er prinsens bestekamerat. Underveis i turneringen dukker det etter hvert opp flere mystiske merkverdigheter, blant annet et alveaktig spøkelse, et blodtørstig monster som lemlester og dreper deltakerne én etter én, og ikke minst den største utfordringen av alle: Hvem er hun egentlig mest forelsket i?

Boken blir av forlaget beskrevet som en blanding av Game og Thrones og Hunger Games.  I kontrast til Katniss Everdeen i Hunger Games, er hovedkarakteren barnslig og umoden. Til tider er det vittig, men det blir lett for slitsomt og endimensjonalt. Heltinna er lite troverdig og karakteren er nok mye mer statisk og overfladisk enn dynamisk og dyp. Vi følger hennes perspektiv gjennom hele boken, og noen ganger (kanskje de fleste ganger) er det liten sammenheng mellom det hun går rundt og tenker på, og det som faktisk skjer i verden. Her er det emosjonelle utbrudd og menstruasjonskramper, forelskelsesforvirring og kjedsomhetsproblematikk i bøtter og spann. Det gir ikke helt mening gitt hvilken situasjon hun faktisk er i. Jeg venter tidvis på at hun skal strekke seg etter mobilen og tygge tyggis mens hun bygger opp snapstreaks med de andre vennene sine som kjeder seg like mye som henne. Uheldigvis for Celaena har hun ikke mobil eller Internett, så hun må finne på andre ting å døyve kjedsomheten med. For eksempel gutter og venninneprat. Her ligger for eksempel heltinnen vår på gulvet, utsultet, torturert og overbevist om at hun kommer til å bli henrettet om noen få minutter. Dette er tankene som farer gjennom hodet hennes når hun ser opp på prinsen minuttene før hun skal henrettes: "Han var forferdelig kjekk og kunne ikke være mer enn tjue år. Prinser skal ikke være kjekke! De er sutrete, dumme, frastøtende vesener! Han her… Han… Så fryktelig urettferdig at han både var kongelig og vakker." (s. 19)

Historien er ikke helt sammensydd, og det kan virke som om det enten har forsvunnet en del vital informasjon i redigeringsprosessen eller at forfatteren rett og slett ikke har jobbet nok med å skape en god koherens i alle tingene som plutselig skjer. Omtrent halvveis i boken tar historien en helt annen vending når merkelige wyrd-merker (hekse- eller trolldomstegn) dukker opp. Samtidig begynner dette mystiske spøkelset å snakke til henne, og forfatteren klasker på en måte bare på et ekstra magisk nivå i fortellingen, som allerede er godt i gang med å følge snikmorderkonkurransen og kjærlighetskrøllet.

Det er dessverre en del irriterende oversettelsesfeil som ødelegger leseflyten i boken. Et eksempel fra s. 55: "Det var ingen frekk eller hånlig mine i ansiktet hennes, kun skinnet fra slottet som ga øynene hennes et urolig lys. Hun hadde ingen frekke, hånlige miner der hun satt i skinnet fra slottet som ga øynene et urolig lys." Selve språket er heller ikke det beste. Under kampen med et av monstrene kan vi bl.a. lese: "Den menneskelignende kroppen sank ned på rumpa, og den dro de lange armene over steingulvet. Steinen ynket seg under klørne." (s. 398) Jeg vet ikke jeg, men det er sjelden jeg hører steiner ynke seg over noe som helst.

Når det kommer til karakteroppbygging, intrikate verdener og finesse, så er nok denne boken langt fra andre i samme sjanger. Miljøet i boken utspiller seg stort sett kun på ett sted (slottet), og det eksotiske pustet av verden utenfor kommer i form av Celaenas nye venninne: Prinsesse Nehemia. Det er få karakterer i boken, den er enkel og til tider litt simpel til tross for lengden, men den blir likevel ikke kjedelig å lese. Hovedpersonen Celaena er irriterende umoden og bråkjekk. Men på et vis så siver hun under huden på deg likevel, så man må jo nesten lese de andre bøkene også bare for å finne ut hva som skjer med henne.

Anmeldelse skrevet av Margaretha Krug Aase, skolebibliotekar v. Flekkefjord vgs studiested Kvinesdal