tirsdag 1. november 2016

Max Uflaks: Superantihelten

Skrevet av Rachel Renée Russell

Kagge forlag 2016
Bokmål, 309 sider
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO

Resymé:
Max Crumbly har akkurat begynt på South Ridge ungdomsskole, og har frem til nå hatt hjemmeundervisning av bestemoren sin. Angivelig fordi han har lidd av astma- og panikkanfall de siste åtte årene, men om han er en pålitelig forteller… Se det er en annen sak. Alt filtreres gjennom hans noe nevrotiske og distanserte syn på virkeligheten, og han har en fortellerintensitet som minner om en overgira syvåring som skal gjenfortelle om DEN BESTE DAGEN han har hatt på tivoli. SERIØST!? Så her blir vi i rasende fart introdusert for hans erkenemesis Bølla, hans store kjærlighet Erin (som Bølla også er interessert i, SELVFØLGELIG!!) hans kompliserte skolehverdag, de fryktede gymtimene, hans evne til å kløne og kludre det til for seg selv, familieliv i alle valører og lukter, hans interesse for tegneserier og hans «talent» som rapper (ok, rap-tekstene er faktisk en anelse underholdende) før vi er fremme ved det som skal drive handlingen fremover: at han – ved å bli innelåst i skoleskapet sitt ved ukeslutt av Bølla – klarer å avdekke et pågående innbrudd på skolen. Da ser han sitt snitt til å blir skolens helt ved å hamle opp med disse tre kjeltringene på egen hånd. Og mengden forviklinger vil ingen ende ta. Heldigvis er disse skurkene like oppegående som en viss duo i filmen «Alene hjemme», men til slutt smiler ikke Fru Fortuna lenger, og superhelten Max Uflaks seiler rett inn i pizzamåltidet til den onde trio. Hvordan skal dette gå? Svaret får du i neste bok (dette var den bebudede cliffhangeren som ble lovet helt i starten av boka).

Sjanger: Dagboklitteratur, humor, action.

Målgruppe: Gutter 10-12 år, og de som ellers sluker denne typen bøker.

Emne: Skolehverdagen, mobbing, forelskelse.

Språk: Muntlig. Dagbokpreget. 90 prosent jeg-setninger («kvalifisert» gjetning). Refererende og handlingsdrevet. Mye overdrivelser. Lite beskrivelser og skildringer (om noe?) Mye luft mellom setningene.

Vurdering:
Vanligvis forsøker jeg å ikke la synet mitt på boka skinne igjennom i sammendraget, men her ble det en tanke vanskelig. Og for å fatte min egen mening i korthet: jeg likte ikke boka og kommer neppe til å anbefale den i noen formidlingsarbeid. Så var det sagt, og (forsøkt) lagt til sides i resten av vurderingen.

Max Crumbly fremstår som en småstressa og engstelig fyr med en noe spesiell bakgrunn, men som delvis evner å se seg selv utenfra. Han gir uttrykk for at skolehverdagen er kjip, men forsøker likevel å gjøre det beste ut av det, ved hjelp av galgenhumor, selvironi og en dose eskapisme. Uten at jeg vil si at han lukker øynene for realitetene eller preges av regresjon. Han når nok ikke samme grad av erkjennelse som f.eks. Tommy (i Tommy og tigeren), men så har ikke hormonene begynt å rase i Tommy på samme måte som de gjør hos Max. Det virker dog som Max er klar over sin outsiderrolle, men ikke helt vet hvordan han skal håndtere den. På den ene siden går han inn for å skille seg ut, både bevisst, ubevisst og i fantasien, men på den andre siden tar han ganske drastiske grep for å sørge for at han skal passe inn. Uten at han helt lykkes med det, eller lar seg stoppe av den grunn.

Han får også vite at foreldrene til Bølla skal skilles og at Bølla av den grunn muligens skal bytte skole til neste skoleår. Max er ikke bedre enn at han godter seg veldig over dette og motiveres til å bite tennene sammen og holde ut mobbingen til Bølla, for det er tross alt bedre enn hjemmeundervisning sammen med bestemor. I sin tilnærming til Erin er Max troverdig keitete, og han er smertelig klar over det selv. Uten at det ser ut til at han kommer med noen strategier for hvordan han skal endre på akkurat det. Kanskje det holder med å bare være seg selv, det være seg kleint eller kult?

Max har veldig mye på hjertet og tidvis kjennes det ut som å lese en oppramsing hvor den som forteller lider av tidsnød, mer enn en sammenhengende historie. Max later til å bruke innfallsmetoden og følger opp alle assosiasjoner og tankesprang han kommer på mens han sitter i skapet og skriver. Man kan jo kalle det idérikdom og fortellerglede, men i mine øyne virker det noe rotete og ustrukturert. Når i tillegg skriftstørrelsen varierer veldig mye og ofte, samt at det er mange partier med overstrykinger som likevel har leselig tekst, ødelegger det tekstflyten. Det er sikkert gjort med tanke på å skulle gi inntrykk av autensitet, men disse elementene dominerer teksten for mye.


Jeg bladde og leste litt i Dustedagboka 1, bare for å sammenligne i full fart og få et kjapt overblikk, og den boka ga et mye bedre inntrykk enn Max Uflaks gjorde. Og med den observasjonen setter jeg strek.

Anmeldelse skrevet av Rune Stordahl, Farsund bibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar