Magnus Chase og gudene fra Åsgård: Sommersverdet

Skrevet av Rick Riordan

Forlag:Vigmostad & Bjørke
Utgivelsesår: 2016
Målform: Bokmål
Antall sider: 517 sider
Sjanger: Fantasy
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO

Hovedinnhold:
Magnus Chase er 16 år, foreldreløs og hjemløs. Han har andre slektninger, men ble advart mot å kontakte dem da moren hans døde. På selve 16-årsdagen hans begynner det å skje en del merkelige og alvorlige ting, og det ender med at [spoiler] Magnus dør [/spoiler], drøye 50 sider inn i boka. Hva nå da? Det gjenstår jo 450 sider og så står boka uten hovedperson? Neida, Magnus våkner opp han. Fortsatt død i den virkelige verden riktignok, men han er på vei til Valhall, som einherjer for Odin.

I generelle trekk følger vi Magnus sin opplevelse av Valhall og ferden hans med å gjenvinne Sumarbrander-sverdet, som han mistet da han døde. Som igjen skal lede frem til det endelige oppgjøret med Fenrisulven og Surt, herre over Muspellheim. På veien dit får vi noen kjappe leksjoner i hvor verdens navle ligger, et skråblikk på norrøn mytologi, hvordan man reiser mellom de ni verdener, hvorfor det er lurt å være opptatt av mote når man skal designe rustning og hva Fenrisulven luktet i kapittel 63 (som blir avslørt i kapittel 69).

Språk:
Lett. Handlingsdrevet. En del dialog. Lite beskrivelser og skildringer gir god driv og høyt tempo. Det er også mye komikk og humor i både dialog og handling.

Emne:
Norron mytologi.

Målgruppe:
Gutter i alderen 11-16 år.

Vurdering:
Jeg har ikke lest noe annet av Rick Riordan, men denne første boken om Magnus Chase ga mersmak. Tonen i boken er humoristisk og kan minne om både Douglas Adams, Peter Madsen og Terry Pratchett. Jeg likte særlig godt at det er de mer perifere gudene som er tettest på handlingen, og Magnus. De store «bautaene» som Tor og Odin glimrer stort sett med sitt fravær, og de få gangene de entrer podiet driver forfatteren utstrakt gjøn med dem. Kanskje ikke et trekk som blir å falle i smak hos alle, men det fjerner litt av den selvhøytideligheten som de ofte kranses inn i, og det syns jeg er positivt. Handlingen er preget av mye komiske situasjoner og kvikke replikker, og sammen med høy spenningskurve og god framdrift gir det en roman med slukefaktor.

Når det kommer til behandlingen av norrøn mytologi er jeg ingen ekspert, men av det lille jeg har sjekket ser det ut at at navn, roller, utvalgskriterier, spådommer, oppførsel og plasseringer er korrekt. Utover det har Riordan brukt kreativiteten sin for hva den er verdt, og hans Valhall ligner neppe på det man finner i kildegrunnlaget.

Jeg ser også for meg at boka kan vekke (enda større) interesse for det norrøne.

Anmeldelsen er skrevet av Rune Stordahl, Farsund bibliotek