onsdag 4. mai 2016

Godtegrisen

Skrevet av Line Halsnes

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016
Målform: Bokmål

Line Halsnes (f. 1981) er utdannet illustratør ved Norwich School of Art and Design. Hun har illustrert en rekke bildebøker, samt tegneserien Nærkamp (2015). Selv har hun både skrevet og illustrert Stakkars lille hjerte (2012) og Godtegrisen (2016).

"Hvis det er en rød tråd i mitt forfatterskap, (bestående av to bildebøker) må den være dyr det rakner for. Forrige gang var det humlen, og nå er det altså grisen det går galt med."

Allerede før fortellingen starter, gir boka et foruroligende delt budskap. Polkagriser, marshmallows og sukkertøy pryder innsiden av permene, mens du på første blad møter en slakteplakat med stykningsdeler.
Lenge er dette en ganske alminnelig søt historie om lille Kim som har en hemmelig kosegris. Grisen er en ekte liten rosa grisunge som har stukket av fra grisehuset på gården til Kims foreldre.
Kim og grisen finner på mye tull og tøys og grisen er flink og lærer fort. Nå regnes jo også grisen for å være et svært intelligent dyr. Sammen blir de mestere i forkledninger og gjemmesteder og etter hvert som grisungen vokser seg stor blir de stadig mere kreative. Griser kan faktisk gå i ett med tapetet og bli en del av møblementet.

Sånn cirka 1/3 ut i boka skjer det noe som kjennes litt merkelig ut, det er når Kim og grisungen har pølsefest og grisen stapper i seg hele 13 pølser – og her snakker vi altså ikke om soyapølse. Når mammaen til Kim kommer hjem midt i festmåltidet putter Kim et rødt eple i munnen på grisen og den legger hodet musestille ned på fatet – enda en fantasifull avledningsmanøver. Da mamma ser grisehodet på fatet, skjønner hun ingenting. "Orker du å spise alt dette da, Kim?" spør hun.

Videre ut blir fortellingen mer og mer absurd og makaber. Grisen vokser seg kjempestor og fleskete i en voldsom fart og det er umulig å gjemme den for Kims foreldre. Lenge ser det ut til at grisen skal unnslippe juleslakten, men til slutt skjer det som gjerne skjer med griser. Etter et digert etegilde med ribbe, koteletter og mere til sammen med Kims familie på julaften, føler grisen seg dårlig og plutselig en morgen er han borte. Reist til godtegrishimmelen eller hva?
Boka er morsomt illustrert med en litt grov, enkel strek med mye fart i. Teksten og bildene utfyller hverandre. Det er ikke alt som står skrevet, bildene fyller ut det som ikke blir sagt. Det skjer mye på hver side og boka har et tegneserieaktig preg.

Boka passer for barn og voksne med sans for det rampete, men jeg kan tenke at små dyrevenner vil finne boka ganske hjerteskjærende. For meg, en voksen leser, blir tanken på at grisen stapper i seg grisekjøtt fremfor å bli julemat mer og mer kvalmende og rart, men det er nok også der humoren ligger, for de som har mage til det.
Avslutter med et sitat fra forfatteren, der hun beskriver sin egen familiejul, som riktignok har sluttet med svinekjøtt og gått over til lam i stedet – som om det gjør saken noe bedre:

"Det var et hyggelig middagsselskap, og fatet med pinnekjøtt ble sendt rundt bordet. Røkt kjøtt på den ene enden av fatet, urøkt på den andre. Det var laget av lam. Ikke sau, men barnet til sauen. Vi får aldri vite det med sikkerhet, men jeg tok meg i å lure på om noen hadde grått over dette lammet. Eller om det var slik at hodet bare hadde rullet ned til høyre, helt usentimentalt. Fæle greier, ingen tvil om det. Men det smakte godt, og jeg forsynte meg flere ganger."

Kilder:
Svinaktig moro. Anmeldelse av Marie L. Kleve. Dagbladet 9.1.2016

 Anmeldelse skrevet av Nina Stenbro, Fylkesbiblioteket

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar