Dager med blå himmel

Originaltittel: All the bright places

Forlag: Knopf (Random House), 2015

Oversatt til norsk av: Eli-Ann Tandberg

Norsk forlag: Schibsted Forlag,  2015

Theodore Finch og Violet Markey møtes ved en tilfeldighet i klokketårnet på skolen, hvor de begge har kommet for å ta selvmord. I stedet ender det med at de redder hverandre, og et helt spesielt vennskap utvikler seg. Love is in the air, seks etasjer over bakken. Violet, den populære og skoleflinke jenta med alle de rette bekjentskapene, sliter med samvittigheten og å finne tilbake til det gamle livet sitt etter å ha overlevd en bilulykke hvor søsteren døde. Theodore er den manisk depressive outsideren som, trass i at han er smart, musikalsk begavet og sosialt kapabel, befinner seg helt på den andre siden av den sosiale rangstigen på skolen. Litt etter litt søker de sammen i et forsøk på å hjelpe hverandre med å finne seg til rette med egen eksistens.

Boken er blitt kalt for «en krysning mellom Faen ta skjebnen (John Green) og Eleanor og Park (Rainbow Rowell)». Jeg syns det er en treffende beskrivelse, da det virker som at den er tydelig inspirert av de to bøkene, og legger seg på popularitetsbølgen som har skylt gjennom «YA-lesermiljøet» de siste par årene, hvor store følelser, alvorlige problemer og (noen ganger kanskje litt i overkant) intelligente og veltalende ungdommer er emner som går igjen i tekstene. Jeg syns at boken er solid, og at forfatteren har lagt ned en helhjertet innsats i å skrive en bok som både ungdom, voksne og de midt imellom kommer til å legge både tårer og hjertet sitt igjen i. 

Dager med blå himmel er en alvorlig bok, som spesielt tar for seg selvmord og å miste noen du er glad i, men også om å leve videre. Etter å ha lest ferdig boken satt jeg igjen med en lignende følelse som etter Hvem er du, Alaska (John Green). Den var frydefull, fikk meg til å humre (kanskje også fnise litt for meg selv når jeg trodde jeg kunne se eller høre meg), men fikk meg også med på turen ned i kjelleren i de tunge stundene. Jeg ble oppriktig glad i hovedpersonene, og syns at boken var en følelsesmessig berikelse. Tydeligvis er ikke alt som glitrer krim, bondage eller trekantdrama, for denne boken virkelig skinner! Særlig gjennom tårevåte øyne.

Bokens målgruppe er den typiske «YA-gruppen», men jeg vil mene at også eldre voksne vil kunne sette pris på, og ha utbytte av den.  Den er nok ingen selvhjelpsbok man automatisk kan gi dem som på en eller annen måte har erfaring med depressivitet eller selvmord, men den kan være i stand til å øke bevisstheten rundt temaet, og hva mange faktisk går, og har gått gjennom.

Bak i boken har forfatteren inkludert en kommentar om selvmord og egen erfaring med temaet. Det er også listet opp norske hjelpe- og krisetelefoner, samt nettsteder hvor man kan finne mer informasjon, og ett spesielt nettsted for etterlatte ved selvmord.

Anmelder er Martin Eidskrem, Farsund bibliotek