Blå er den varmeste fargen

Av Julie Maroh
Oversettelse: Christina Revold
(Originalens tittel Le bleu est une couleur chaude)
Tekst og illustrasjon:
Minuskel © 2013
Bokmål
Tegneserieroman
Utgitt med støtte fra organisasjonen Fritt Ord.


Hovedinnhold:
«Min elskede når du leser disse ordene er jeg ikke her lenger».
Når fortellingen starter er Emma på vei hjem til kjæresten, Clémentines, foreldre. Hun skal arve det mest verdifulle Clémentine noen gang eide – dagbøkene hennes.

Oktober 1994: Clémentine er ei helt vanlig tenåringsjente på 15 år. Hun går på videregående, henger med vennene sine, og går på date med gutter. En dag hun skal møte en gutt som heter Thomas på Grand Place, får hun øyekontakt med ei jente med blått hår. Hun blir sammen med Thomas, men hun klarer ikke å ha et seksuelt forhold med ham.

Etterhvert blir det slutt med Thomas, og Clémentine drømmer gang på gang om å gjøre «unaturlige» ting med jenta med det blå håret. Noen måneder seinere da ei venninne kysser henne, blir Clémentine så glad for at noen andre kjenner på de samme følelsene som henne, men hun har misforstått hva kysset betyr. Hun blir flau når hun skjønner sannheten, og vil bare være for seg selv.

Clémentine har en homofil kamerat som heter Valentin, og sommeren 1996 tar han henne med på en homsebar. Der møter hun endelig jenta med det blå håret igjen. Jenta heter Emma, og de to blir gode venner. De snakker daglig på telefonen og treffer hverandre så ofte de kan. Clémentine strever med å godta det hun føler for Emma. Hun har lyst på henne, men skamfølelsen griper tak i henne og hun hater seg selv. Til slutt klarer ikke Clémentine å holde følelsene for seg selv lenger, og forholdet mellom de to jentene utvikler seg til et turbulent og hemmelig kjærlighetsforhold.

I flere måneder er jentene lykkelige og har det godt sammen, men Clémentine begynner å streve med at Emma har en kjæreste, Sabine, som hun ikke er klar for å gjøre det slutt med. De har begge to løyet så mye de siste månedene, og Clémentine vil være sammen med Emma på ordentlig nå, men når Emma endelig gjør det slutt med Sabine blir Clémentine redd og trekker seg unna.
To måneder etter jentene så hverandre sist sitter Emma utenfor Clémentines hus. Hun er desperat og fortvilet. De to blir sammen igjen, men når Clémentines foreldre finner ut av jentene er kjærester vil de ikke ha noe med dem å gjøre.

November 2008: Clémentine og Emma har levd sammen i 11 år, men Clémentine har ikke hatt fred i sjelen siden dagen hun ble kastet ut og faren hennes sa at hun ikke var datteren hans lenger. Hun forteller Emma at hun har vært utro med en mann, og Emma kaster henne ut. Når de to kvinnene endelig finner tilbake til hverandre, viser det seg at Clémentine er syk. Hun har misbrukt piller og hjertet svikter. Hun skriver sitt siste dagbokinnlegg til Emma der hun forteller at det hun vil ta med seg er de gode minnene fra årene de har hatt sammen. Hun bønnfaller Emma om å leve. «Den kjærligheten vi delte lever videre hinsides døden:»

Språk:
Språket varierer mellom snakkebobler og firkanter med utdrag fra Clémentines dagbok. I snakkeboblene er språket stort sett enkelt og rett fram. På meg virker det troverdig med tanke på hvordan man snakker med hverandre. Språket i utdragene fra Clémentines dagbok er mer poetisk og fullt av følelsene og tankene hun strever med.

Illustrasjoner:
Ettersom dette er en tegneserieroman blir historien fortalt like mye ved hjelp av bilde som tekst. Bildene er vakre og såre. Julie Maroh formidler gjennom bildene en sterk historie full av følelser. Som leser kan man kjenne på kroppen alle de følelsene karakterene har: sinnet, frykten, sorgen og lidenskapen. Fargene er duse. Brunt, grått og beige. Den eneste andre fargen i boka er blått, mange ulike nyanser av blått, fordi alle Clémentines minner etter at hun møtte Emma har blitt farget blå.

Emne:
Kjærlighet og seksualitet. Oppvekst. Selvbilde og selvaksept. Fordommer.

Aldersgruppe:
Passer for jenter fra 15 år og oppover, og for alle voksne som ønsker å lese en sterk fortelling om kjærlighet.

Vurdering:
Denne tegneserieromanen handler om hvor vanskelig det kan være å godta seg selv, særlig når dine nærmeste ikke gjør det, og om hvor vondt det er å føle seg annerledes. Fortellingen sier mye om hvor mange fordommer som fortsatt finnes om homofili og homofile kjærlighetsforhold. Det er en sterk, vakker og sår leseopplevelse.

Miriam Danielsen, Lyngdal bibliotek