søndag 12. mai 2013

Nikolai og gjengen

av René Goscinny
Illustrert av Jean-Jacques Sempé
Første gang utgitt på fransk i 1963 med tittelen «Le petit Nicolas et les copains»

Bøkene om Nikolai kom først ut som avisstriper i Frankrike.

J. M. Stenersens forlag, 2012
142 s., ill.
Bok 4 i serien om Nikolai

Boken består av 16 episodiske fortellinger fortalt av Nikolai, og handler om ham selv og klassekameratene hans.
Fortellingene handler om hverdagslige ting i guttenes liv knyttet til hjem, skole og fritid. Felles for alle historiene er at det starter i fred og fordragelighet, forviklinger (ofte språklige) oppstår og det hele ender ganske ofte i krangel og kaos guttene imellom. Karakterene er ganske utålmodige, de truer ofte med bank, men de er litt sympatiske også. Det lønner seg ikke å være skolelys slik Ansgar er, for skolelys blir mobbet.
Boken bærer preg av at den er femti år. For eksempel straffes elevene på skolen enten med slag med linjalen eller at de må skrive samme setning hundre ganger eller mer. På skolen er det rene gutte- og jenteklasser. Nikolais nærmeste nabo er Trine-Lise. Hun blir bedt til Nikolai for å spise kake sammen med alle guttene – noe som setter begge kjønn på prøve. Nikolai blir bedt i bursdag til Trine-Lise, med vannkjemmet hår og blådress og med beskjed fra mamma om å oppføre seg veldig pent og være en ekte herre. Mammaen til Trine-Lise synes Nikolai er en ordentlig ”elskling” og at hun ”aldri har sett en så skikkelig liten gutt”.
Ikke alle er enige i det – for Nikolai og vennene hans blir sett på av de voksne som rampegutter. De er ganske oppfinnsomme og lekende, altså som gutter flest. Nikolai er en liten Emil som ikke gjør slemme ting med vilje.  Dagbladet skrev i september 2011 at bøkene om Nikolai er «befriende ukorrekt 50-tallshumor» og at de har «et snev av både Roald Dahl og Emil i Lønnebergets naive spillopperier og de amerikanske rakkerungene fra 30-årene»
Guttene setter alltid de voksnes tålmodighet på store prøver, for eksempel da guttene skal snakke på radio og da de skal ”skjermbildefotograferes” (heldigvis har ikke oversetteren falt for fristelsen å kalle røntgenundersøkelsen av lungene for nettopp dette…). Men guttene skjønner aldri at de driver de voksne til vanvidd.
Bøkene om Nikolai passer best som høytlesing fra ca. 7 år. Jeg synes de bærer litt for stort preg av å være skrevet for femti år siden, men det finnes mange tilbakemeldinger på høyt skrattende barn. Illustrasjonene er enkle og små, og får godt frem humoren.
Turid Janne Kvaløy, Kristiansand folkebibliotek

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.