fredag 16. november 2012

Donut-dagbøkene


Av Antony McGowan
Oversatt av Jan Christopher Næss
Gyldendal 2012
Bokmål
301 sider


Hovedinnhold:
Dermot Milligan er en lubben 12-åring med en sterk forkjærlighet for smultringer. Han klarer akkurat å avverge å bli sendt på Camp Fatso for å miste noen kilo før han begynner i storskolen, og blir istedenfor sendt til ernæringseksperten Dr Morlock, ei lite trivelig dame med en munn så snurpete at den ligner rumpa til en katt. Som en del av smultringavvenning får Dermot i oppgave å loggføre antallet smultringer som fortæres og hvordan de får ham til å føle seg.

Det er nettopp denne smultringdagboken vi får lese. Det viser seg at det skal bli vanskelig for Dermot å slutte å spise smultringer. Siden han fikk gode karakterer i småskolen kom han inn på en bedre skole enn vennene, og det er på den nye skolen problemene begynner.

Dermot er egentlig en ganske vanlig 12-åring med en overutviklet evne til å kludre det til for seg selv. Som når han skal komme mobberne i forkjøpet første skoledag og si at han heter Dermot og liker donut, men klarer å si at «mitt navn er Donut, og jeg liker Dermot”. Denne og mange andre små tabber gjør ham raskt til mobbernes foretrukne offer.
Det er særlig en gutt som går inn for å gjøre livet surt for Dermot, og det er GSH – gutten med det slappe håret. Han er lederen for den verste guttegjengen og den som trekker i trådene uten å være direkte innblandet i mobbingen. Også Tamara Bello, klassens peneste jente, skal vise seg å være en komplisert karakter.
Historien er ikke særlig original, men situasjonene Dermot kommer opp i er morsomme. Han får noen venner på skolen etter hvert, og det er selvsagt noen ordentlig nerder. Den ene med større sosiale problemer enn den neste.
Dr. Morlock er et tilbakevendende problem som driver historien fremover. Dermot må klare å forbedre avføringen fra type 2 til type 3 eller 4 (!) for å unngå å bli sendt til Camp Fatso.
Det hele kulminerer selvsagt i et oppgjør mellom nerdene og mobberne.

Språk:
Dagboksjangeren passer godt til denne boken. Den lette og personlige stilen gjør historien mer levende. Boka er ganske lettlest, og inneholder få eller ingen vanskelige ord. Til gjengjeld er det lesset på med rumpe og bæsj.

Kapitlene er korte, noe som er med på å gjøre boka lettlest.
Alder: 9-14 år
Vurdering:
Morsom, men forutsigbar bok om vennskap og å passe inn. Boka et lettlest. De korte kapitlene gir en god driv.


Leon Bang-Hetlevik

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar